verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

I dag kunne jeg skrevet om mye.

Jeg kunne skrevet om at jeg hadde en nydelig tur med bandet, fem kjekke karer pluss én groupie, i ingenmannsland denne helga, noe som bød på mye god musikk, mye dårlig humor og fantastisk gjestfrihet.

Jeg kunne skrevet om verdens fineste fotballag, som knuste Stabæk 3-0 i egen gymhall takket være - blant andre - SuperB og Børvenshow.

Eller jeg kunne skrevet om at høsten har kommet til Oslo, men at jeg løste problemet med å ta på meg tykk ytterjakke for første gang på denne siden av sommeren.

Men jeg vil heller skrive om de to på bildet, rett og slett fordi jeg er sykt glad i dem.

I helga var jeg i Bamble altså, og det er alltid så nydelig å komme hjem til Bamseveien; fantastisk digg mat, pappa som bruker en sjelden frihelg på å kjøre oss fram og tilbake til verdens ødeste sted, mamma som alltid er blid - jeg er en heldig bastard, merker jeg, som har sånne foreldre.

Også må du bare komme tilbake når du føler for det, sier mamma idèt jeg drar.

Wow, ass.

Folk spør meg av og til om hvorfor jeg tror på Gud. Mye av grunnen er at jeg ser ham gjennom en del mennesker - mamma og pappa inkludert.