verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg begynner å bli vant til å leve som en hjemløs, merker jeg.

I dag tidlig, klokka kvart på sju for å være nøyaktig, dunket det utålmodig på døra et par ganger, før en gjeng med svensker, polakker og noen nordmenn låste seg inn.

Neida, det var ikke ran, selv om det ser sånn ut i kåken akkurat nå. Prosjekt Oppussing 2010 er bare i gang.

Hail them!
De neste fem ukene skal badet pusses opp og gjøres fint, og dermed er jeg atter en gang tilbake på gata. Lesere av blogspotten husker jo at jeg var uten hus i hele august i fjor, og nå snakker vi altså hjemløs i iskalde januar.

Eller. Det er en overdrivelse. Jeg kan sove i kåken om jeg vil, det er bare dødsstøvete og -rotete der. Dessuten tar Daddy DJ og Ma Dalton meg imot med åpne armer på Gullkysten, akkurat når jeg vil.

Som nå. Jeg sitter nemlig på Oslo S akkurat nå, venter på bussen som går kvart over ti, og skal hjem igjen til Golden Coast en liten uke i alle fall.

Etter det får vi se hva det blir til.

Musica
Jeg tror forresten jeg skulle klart å være uteligger ganske greit, bare jeg hadde en mp3-spiller tilgjengelig.

Onkel Liam fikk mp3-mobil av storebror til jul, og det er fantastisk digg å starte dagen med no' godmusikk. Og tingen er at så godt som all musikk er godmusikk om morra'n.

Til og med «Butterlies», vi snakker Tone Damli Aaberge, var magisk i stad, det sier jo en del.

Og før du sier noe: Ja, jeg har Tone Damli på mobilen. Hun er jo digg.

Grensa går imidlertid når Burger King spiller Jan Teigen-plate, antakeligvis Greatest Hits. Nå har i alle fall både «Min første kjærlighet» og «Optimist» gått her, jeg ser med gru fram til fortsettelsen.

Det er forresten uansett en grense for hvor lenge jeg blir Teigen-torturert, jeg må jo rekke bussen snart.

Vi snakkes plutselig.

PS: Tror du ikke «Glasnost» kom på nå, a? Det syke er at folk faktisk hørte på det mølet. Sykt. Det er denne låta, liksom.