verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

I dag forsov jeg meg.

Jeg har vært veldig flink til å skryte av den fantastiske døgnrytmen min tidligere, så jeg føler det er på sin plass å si fra om når det ikke går så bra også.

Som i dag.

På tross av en wackyalarm som hyler mer enn en stukken gris.

Tingen er at jeg overvurderer meg selv en hel del. Når wackyen skriker ut klokka kvart over sju om morgenen, tenker jeg nemlig: «Ai, så våken jeg er.» Og så legger jeg meg tilbake i senga for å slappe av i fem minutter. Og sovner momentant.

Vi kjenner alle til det, og det var heller ikke første gang det skjedde i dag. Men denne gangen våknet jeg kvart på ni, mens det ikke har gått så langt tidligere.

Skjerpings, Liam. Minn meg på at jeg må stå opp i morgen.

Og det skal jeg selvfølgelig klare. Men for å gjøre det, skal jeg legge meg nå, mens klokka fortsatt ikke har passert halv elleve. Ikke noe mer blogging, altså.

Og jeg er så trøtt at det ikke blir noe problem.

Det som har skjedd med døgnrytmen til denne gutten, er intet mindre enn et mirakel.