verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Tornerose sov i hundre år, hundre år.

For et par dager siden fløt det over av klaging her på bloggspotten, klaging over sykdom og skit, uten at jeg fikk så fryktelig mye sympati fra andre enn gode, gamle pappa.

Det var hyggelig, pappa, men jeg savner enda mer feedback a lá «uff, så forferdelig kjipt du har det, Liam.»

Neida. Jeg klarer meg.

Søvn
Og etter å ha vært lost i ganske mange dager, tror jeg at jeg faktisk har beveget meg inn på den veien som så mange kaller «behrings vei». Nei, «bedringens vei» var det visst. (Ach, for en forferlig dårlig joke.)

Men et par ukers sykdom har satt sine spor på kroppen, godt kombinert med en ny og forbedret døgnrytme: I går kveld sovnet jeg klokka 19, og sov konstant (la gå, jeg våknet et par ganger, men sovnet umiddelbart igjen) fram til i dag tidlig.

På toppen av det hele forsov jeg meg, og måtte bruke et par hundre spenn på taxi til jobb.

Over tolv timers søvn, altså. Det er mer enn jeg sover i helgene. Til og med de helgene jeg har fri.

Savn
Så jeg håper virkelig sympatien blir synlig i kommentarfeltet i dag, alt annet ville vært en katastrofe. Siden det er så gøy å blogge, blir du ikke kvitt meg selv om du ignorerer kommentarfeltet med alt du har av krefter, så det er bare å legge igjen noen ord.

Fra alvor til mer alvor: Midt i all jobbingen merker jeg at jeg savner bandet mitt, som jeg ikke har truffet på flere uker nå på grunn av all opptattheten.

Heldigvis har vi en spillejobb om to helger, en spillejobb av de fine, siden vi skal spille til støtte for Rachel Trovi. Det blir fint, og dessuten skal vi bli meget strukturerte og gode på å ha øvelser framover.

Wembley er ikke glemt helt ennå. Ikke i det hele tatt.

Sånn greie man tar opp samteler med, vettu
Jeg er ferdig på jobb for dagen, men før jeg går hjem for dagen skal jeg innom en sjappe for å kjøpe meg en diktafon.

Til opplysning.

Kommende uke venter nemlig flere kafémøter med intervjuobjekter, og det frister stort å droppe notatblokka og pennen og i stedet bare trykke «record».

Jeg har ønsket meg diktafon helt siden jeg startet i Nettavisen for tre år siden, så det er absolutt på tide.

Den kan være moro å ha med på bandøvelse også, forresten.

Dessuten kan det være fryktelig ålreit å ha med på et oppdrag som sannsynligvis venter i september.

Mer om det siden.

Før Coldplay ga ut sitt Viva la Vida or Death and All His Friends i 2008, sa Chris Martin at albumet inneholdt en låt alle måtte høre før de døde.

Vel, som vokalist i det unge og fremadstormende bandet Show Champa vil jeg påstå at vi nå kan si det samme.

De siste dagene har vi jobbet litt med nye låter, og i mine ydmyke ører høres det rett og slett strålende ut.

Jeg skal ikke røpe mer enn det, men jeg er dødsseriøs. Det er vakkert, rett og slett.

Det kjipe er selvsagt at vi ikke planlegger vårt første album før 2013. (Du bør virkelig håpe at vi overlever 21. desember 2012.)

Trøsten er at det finnes uendelig med live-muligheter før den tid.

Og at People of the Sun EP kommer ut denne måneden. Fire virkelige godlåter på den også, det kan jeg love deg.

...Show Champa Live @ Gamle Posten?

13. november inntar vi Gamle Posten i Porsgrunn, og pøser på med et time langt show du sjeldent har sett maken til.

Du har selvfølgelig hørt Arms of Faith, og den kommer vi naturligvis til å spille - til din store glede.

Men det er flere andre grunner til å komme.

10 flere grunner, for å være nøyaktig. Stormy Days, Old California og A Wish (Of the Midnight Moon) er bare noen av dem.

Ser vi deg der?

I så fall er det bare å trykke på attending her.

Bli gjerne fan av oss på Facebook, også.

Og sjekk ut ShowChampa.com

Eller MySpace.

I dag kunne jeg skrevet om mye.

Jeg kunne skrevet om at jeg hadde en nydelig tur med bandet, fem kjekke karer pluss én groupie, i ingenmannsland denne helga, noe som bød på mye god musikk, mye dårlig humor og fantastisk gjestfrihet.

Jeg kunne skrevet om verdens fineste fotballag, som knuste Stabæk 3-0 i egen gymhall takket være - blant andre - SuperB og Børvenshow.

Eller jeg kunne skrevet om at høsten har kommet til Oslo, men at jeg løste problemet med å ta på meg tykk ytterjakke for første gang på denne siden av sommeren.

Men jeg vil heller skrive om de to på bildet, rett og slett fordi jeg er sykt glad i dem.

I helga var jeg i Bamble altså, og det er alltid så nydelig å komme hjem til Bamseveien; fantastisk digg mat, pappa som bruker en sjelden frihelg på å kjøre oss fram og tilbake til verdens ødeste sted, mamma som alltid er blid - jeg er en heldig bastard, merker jeg, som har sånne foreldre.

Også må du bare komme tilbake når du føler for det, sier mamma idèt jeg drar.

Wow, ass.

Folk spør meg av og til om hvorfor jeg tror på Gud. Mye av grunnen er at jeg ser ham gjennom en del mennesker - mamma og pappa inkludert.

Mens dette blir publisert sitter jeg antakeligvis på Sørlandsekspressen, på vei hjem til Bandittenes Mekka.

I Bandittenes Mekka blir jeg imidlertid ikke lenge; Show Champa skal videre til en gudsforlatt plass nord for Skien, for å innkvartere oss i et bedehus hvor vi skal tilbringe helga med å øve.

Om vi stikker opp sent i kveld eller lørdag morgen er jeg sannelig ikke sikker på, men det blir i hvert fall så fint, så fint.

Jeg mener: Vi skal til Valebø. Stedet på bildet.

Jeg aner ikke om det finnes en matbutikk der en gang, men uansett blir nok vi gutta enda bedre kjent med hverandre.

Og kommer til å lage masse fin musikk. Se opp for «Stormy Days», sier jeg bare.

Samtidig blir det også kos å treffe familien så vidt i kveld, pappa jobber nemlig langt oppe på nordvestlandet, så vidt jeg har fått med meg, for tiden, så jeg har ikke sett ham på dritlenge.

Det blir rett og slett en fin helg.

På søndag er det tilbake til tigerstaden for å gå løs på siste uke i Dagsavisen, men ikke tro at det blir ferie etter det av den grunn.

BI er nemlig en skole uten spesielt mye nåde, og dermed er det rett til skolebenken for å planlegge en gedigent prosjekt i et eller annet Strategi-fag.

Som du skjønner har jeg ikke fulgt med på skolen, av naturlige grunner, men jeg er sikker på at det ordner seg. Det gjør det nemlig alltid.

Og på søndag er det den internasjonale Talk-Like-A-Pirate-Day. I den forbindelse har jeg byttet språk på Facebook til pirate english. Det anbefales.

God helg!

Først en liten beklagelse: Det ble aldri noe blogging på fredag.

Nå skal ikke jeg være så breial og si at verden akkurat går under når jeg ikke blogger på en hverdag, men et løfte er et løfte. Og jeg har lovet å blogge hver ukedag så lenge jeg orker. Og orken er ikke borte ennå.

Så hvorfor blogget du ikke, Liam?

Vel, det er faktisk rett og slett fordi jeg dro til Bamble rett etter jobb. Og i Bamble hadde lynet vært ute og påført nettverket hjemme store personlige skader.

Og da er det jo ikke greit.

Men det skal sies at jeg hadde en nydelig helg, med Show Champa, storesøs og Caroline fra Sverige, mamma, og fine folk ellers der hjemme.

Øving med beibisene i Show Champa på fredag ble etterfulgt av minikonsert i Porsgrunn på lørdag, der vi stakk av med 5000 spenn som beste innslag på Musikkens Dag, og det er jo ikke å forakte.

Været var for øvrig nydelig, så det ble Langesunds-trip med Fylly aka Preben, Mærribird aka Marie og Carro aka Caroline før det var på tide med photoshot med gutta/beibisene i Show Champa.

Og så øvelse.

Så kanelstenger og selbuwisst (verdens beste kortspill etter Texas, for uvitende) hjemme i stua.

Livet er ikke dumt.

På søndag var det Intro-time, og nå er det ny uke altså.

Det var helga greit oppsummert, var det ikke?

Det er forresten kluss igjen. Med nettet, denne gangen her i kåken på Manglerud. Ruteren spiller i hvert fall ikke på samme lag som meg, og har starta å lage trøbbel.

Det vil si: Jeg kommer ikke på nett, hvis ikke jeg stapper den én meter lange nettkabelen i mini-laptopen aka Jacqueline.

Og det er jo litt stress.

Men det overlever jeg, og jeg håper og tror uansett at det bare er et lite innfall av spanskesyken for ruterens del.

Jøss. Det skjer på Stathelle.

Stathelle, altså. Sånn som kriminaliteten har utartet seg der, er jeg jo kjempeglad for at jeg har flyttet til trygge Oslo. Bare sjekk denne lista her:

21. juli: «Jakter tre menn etter bussran på Stathelle»

1. august: «Savnet jente (2) funnet i god behold på Stathelle» (Det skal sies at det ikke var kriminalitet innblandet her, og heldigvis gikk alt bra.)

20. august: «Bombetrussel mot bank på Stathelle»

Og nå i dag, 23. august: «Kvinne innesperret i to døgn på Stathelle»

Stathelle, altså. For et sted. En gang et pitorisk paradis. Nå kun omtalt som «Bandittenes Mekka» på blogspotten.

I helga var jeg forresten en tur tilbake i Bandittenes Mekka, og koste meg på Sandøya på lørdag på festival. Været var nydelig, som det alltid er når Show Champa spiller utendørs - vi markerer oss tross alt som et band som hyller sommeren.

Det som er klart er imidlertid at vi ikke er de eneste som er flinke til å spille musikk; flere band gjorde lørdagen til en nydelig dag. Og masse fine folk, ikke minst.

Vi kommer i hvert fall tilbake til neste år, om vi får lov. Gjerne litt senere på kvelden.

Men heldigvis kom jeg meg hjem fra Bandittenes Mekka i tide, slik at jeg ikke kunne bli anklaget for kvinnemishandling eller noe som helst.

Jeg dro faktisk så tidlig at jeg akkurat ikke rakk å gratulere Pål med 31-årsdagen. Shit ass, broren min er 31 år. Og han er ikke engang den eldste. Det er smådrøyt.

Feiringa skjer denne uken en gang. Det blir råkkenråll.

Nå er det fetter-time på Manglerud, Pensjonistenes Mekka, siden fetter Peder har begynt på videregående i Oslo, og trenger et sted å kræsje noen uker. Det er chill, og vi motiverer hverandre helt sikkert til å bli flinke studenter/jobbmenn.

Det kunne i hvert fall ikke startet bedre. B-rytme + B-rytme = A-rytme: I dag var vi oppe i god tid, og satt flere minutter og halvsov og så på Nyhetskanalen.

Ikke verst, ikke verst.

Bomber og regnvær. Det er action i Bamble.

I dag, da jeg satt i banken på Stathelle for å bli gjeldsslave for alltid (ikke bare i pappas navn), fikk vi beskjed om at det var ringt inn bombetrussel i banken vegg-i-vegg.

Oh yess, banken ble til og med evakuert, uten at det var så mye Hollywood-aktig over det av den grunn. Det var faktisk ganske kjedelige greier; en politimann som sto og prata med en journalist og en fotograf var det eneste som minte om publicity og fame i Bamble.

Ingen panikkslagne mennesker, ikke journalister som halvveis trampet hverandre ihjel for å komme nærmest - de fleste la ikke en gang merke til at det var noe uvanlig før de så A4-arkene som hengte på dørene til banken hvor det sto:

Stengt på grunn av bombetrussel.

Det hele var egentlig bare stusselig.

Resten av fredagen har gått med til løping i stua sammen med Natalie (hun elsker å løpe, helst med hendene vannrett bakover akkurat som hovmesteren i «Grevinnen og hovmesteren»), og øvelse med Show Champa.

I kveld låt det drittfett, jeg gleder meg stort til konserten i morgen.

Du burde ikke gått glipp av den.

God helg!

Og endelig kom dagen. I går kveld fikk vi den etterlengtede mailen fra producer Thomas, som sendte oss den ferdige versjonen av «Arms of Faith». Og jeg er møkkastolt, jeg, jeg kan ikke noe for det.

Dersom du vil sjekke ut låta, kan du både høre den og laste den ned helt gratis på showchampa.com. Du kan også sørge for at profilen vår på MySpace blir enda mer populær ved å høre på den der, og du kan bli fan av oss på Facebook også.

Sånn, det var dagens reklame.

Nei, men virkelig, det er sykt gøy. Gutta er fra 15-18 år liksom, pluss meg som er gamlefar på 22, så jeg vil påstå at det ligger mye potensial her. Vi trenger bare et plateselskap som skjønner det.

Hallo, anyone? EMI? Hvor er dere?

Ellers var helga for øvrig fantastisk; lyden på Valle var så som så, men vi koste oss, og det så ut til at folk gjorde det også. Dessuten kom Monica, Ingvild, Stig, Yuly og etter hvert Kjetil og vakre Sara Lovise og hørte på, før vi dro videre til Peter og Terese og hadde en nydelig kveld der.

På fredag kveld lå jeg på verandaen hjemme i Bamble og kikka på verdens fineste stjernehimmel, og fikk med meg fem stjerneskudd.

På søndag dro meg og Preben og spilte fotball og tok årets antakeligvis siste bad, og det var egentlig bare kos.

En siste smak av sommer.

Perfekt.

Sånn, nå kan du høre på «Arms of Faith» igjen.

Blir dette en drømmehelg, eller er det bare meg?

Det blir ikke nødvendigvis så galt, skjønner du. Allerede natt til fredag er det bare å være lenge oppe og følge med på meteorregn på stjernehimmelen.

Jess, det er Perseidene som tradisjonen tro slippes løs, og lite er så vakkert som å se nattehimmelen bli pyntet på av lysglimt man et lite øyeblikk tror vil utslette all sivilisasjon og litt til.

Når du ser dem, må du huske å ønske deg noe, forresten. Det er viktig.

Lørdag fortsetter godsakene på rekke og rad: Først sparkes Premier League i gang; kampene bør du helst se på en fin pub i Valle i Bamble. Klokka halv fem kan du nemlig ikke gå glipp av Show Champa live @ Valle brygge - etter hva jeg har forstått spiller vi faktisk TO konserter, halv fem og halv seks.

Det blir fest, og en siste smak av sommer. Digg vær er det også meldt.

(Ikke glem å bli fan av oss på Facebook, forresten.)

Lørdag kveld skal jeg treffe den gamle vennegjengen hjemmefra, det blir grillings og kos og mimring og alt som hører til.

Så går vel turen tilbake til Oslo på søndag, muligens etter at jeg har fått med meg konserten til fattern og bandet hans. Gammal Drøm heter de, for dere som ikke er så inne i det musikalske miljøet, og det kan bli ålreit å høre dem for første gang live.

Den eneste utfordringen er at konserten foregår langt oppe i ingenmannsland, så vidt jeg har fått med meg. Siste buss tilbake til metropolen går ikke så fryktelig sent, så kanskje det skal holde hardt.

Vi får se.

(Sjekk dem også ut på Facebook. Da blir fattern glad.)

I kveld er det match med Manglerud/Star, og muligens premiere på «Arms of Faith». Det har jeg lovet lenge nå, men det er virkelig ikke lenge igjen, altså...

Jeg har ikke skrevet så mye om Prosjekt Nødvendig Døgnrytme den siste tiden; rett og slett fordi det ikke har vært nødvendig. Jeg har nemlig vært flink som få, samarbeidet mellom meg selv og wackyalarmen har gått strålende hele den første uken.

Litt verre har det imidlertid blitt i starten av denne uken.

Søndag kveld sovnet jeg mens jeg fulgte med på Tippeliga-runden på TV 2, og våknet opp en liten time senere.

(Etter å ha hatt den virkeligste drømmen om verdens undergang i hele mitt liv. Jeg tenkte til og med: «Shit, dette er ikke noen drøm» mens jeg drømte. Det så omtrent ut som på bildet.)

Dermed ble det vanskelig å få sove igjen, og på mandag morgen våknet jeg plutselig etter først å ha skrudd av wackyen i søvne. Kvart på åtte var klokka, det er jo egentlig grytidligere enn når hanen galer, men det ble liten tid.

I dag var det verre; jeg våknet åtte (igjen etter å ha ignorert wackyen), og fikk skrekkelig dårlig tid til å dusje. Jeg rakk ikke frokost en gang, det var litt krise.

Men jeg har fortsatt ikke kommet for sent på jobb, og egentlig går prosjektet fantastisk fint. Jeg sover ikke middag en gang, det er relativt sinnssykt.

I dag blir det overtid på grunn av en liten artikkel jeg må til Sandvika for å skrive, og etter det kommer Magz. Da skal vi planlegge musikkvideo, og siden han skal på jobb i morgen tidlig blir det hvert fall ikke forsoving.

Og nei, «Arms of Faith» har ikke kommet ennå. Men det er snakk om liten tid, jeg lover deg.

PS. Dagen i dag er forresten allerede den best besøkte dagen på bloggen på lenge. Ikke store tall i forhold til mange andre, men likevel hyggelig. Takk!

For en helg! Show Champa har vært i studio, som du kanskje allerede har fått med deg, og det var rent fantastisk. Disse gutta er sykt flinke, jeg lover deg, og det er en ære å få være vokalist i bandet.

Vi spilte altså inn «Arms of Faith», en låt vi har skrevet selv. Coldplay og U2-inspirert, men likevel med vår egen sound føler jeg. Og resultatet er jeg rimelig sikker på ble nydelig. Låta kan du få høre i løpet av uka, den må bare mikses ferdig, men det er ikke sikkert det tar så fryktelig lang tid.

Gled deg, sier jeg bare. Om du ikke er fan av oss på Facebook allerede, håper jeg du blir det når du hører låta.

Og takk til Thomas Berg i Crystal Studios, som har stått på som en helt for oss. Vi er ham evig takknemlig.

Vi prøvde oss forresten som gatemusikanter i Oslo sentrum på lørdag, uten videre hell - ikke en krone i kassa, og jeg ble i tillegg gjenkjent av en gammel klassekamerat. Småflaut, men dog en ny opplevelse.

Vi rakk også å bli rana på åpen gate (i hvert fall Kjetil, mens vi andre spiste burger), men det er sånt som spriter opp hverdagen litt. I hvert fall når man ser tilbake på det senere. Den typa slipper ikke inn på Show Champa-konsert, for å si det sånn, når vi er hippe og berømte...

Også er leiligheten et evig rot etter at seks gutter har sovet over, og jeg har fortsatt ikke ryddet. Det må jeg gjøre, for i morgen kommer Magnus og skal sove over et par netter.

Men jeg må likevel få lov til å si at det var en deilig opplevelse å se Odd Grenland, verdens fineste lag, knuse Lillestrøm 2-1 på Skagerak i kveld sammen med Vegard Børjis, som er en feiende flott mann han også. Fugla scoret først, men vi har Bentley, og tok en fortjent seier mot et lag som jeg syns sutrer for mye til tider.

Evig deilig var det, og på toppen av det hele fant jeg en 100-lapp på bakken da jeg skulle ta bussen hjem.

Life's good, and you know it!

Jobbdagen fikk en interessant avslutning i går. Jeg dro for å intervjue en tatovør på House of Pain i Oslo, og fikk æren av å være passasjer i en el-bil for første gang i livet. Hvor imponert jeg ble er et foreløpig ubesvart spørsmål. Men de er små. Det skal de ha.

Vel framme i tatoveringslokalene lurte jeg selvfølgelig på hvor vondt det faktisk gjør å ta en tatovering. «Vil du prøve?» spurte typa, og jeg svarte selvsagt ja. Så nå har jeg en fin og liten tatovering på venstre skulder.

Not.

Slapp av mamma, det var uten blekk, men jeg fikk altså endelig vite hvor vondt det gjør. Og det gjør skuffende lite vondt. Det gjør faktisk ikke vondt i det hele tatt. Det bare kiler litt.

Lysten til å ta en tættis kom i hvert fall tilbake (jeg har nemlig vurdert det før), det er heller pengene det står på.

Til slutt, da intervjuet var ferdig, skulle jeg altså gå tilbake til Majorstua t-banestasjon, en strekning på ti minutter cirka.

Og det hølja ned. Som bare det. Jeg ble gjennomvåt, og litt mer.

Det er høst, med andre ord.

Senere på dagen kom tre av Show Champa-gutta med to billass med utstyr, og det ble trangt om plassen i kåken. Jeg dro på kamp med Manglerud/Star; formen var overraskende habil, og for første gang i manns minne (i hvert fall mitt minne) slapp vi ikke inn baklengsmål.

Nærmere bestemt vant vi 2-0, en nydelig avslutning på en interessant dag.

Med studioinnspilling på lørdag og søndag kan det bare bli enda bedre. Stay tuned.

Dagen i går var en katastrofe; hele dagen prøvde jeg å følge opp barnehagsaken jeg allerede har skrevet om for Dagsavisen, uten å få napp i det hele tatt. Det ble fryktelig frustrerende til slutt, men kvelden endte godt da jeg passet på en av de snilleste ungene i verden mens foreldrene var på kino og så Inception.

Som de for øvrig ble svært så skuffet over, men jeg kan ikke få meg til å tro at den er dårlig. Noen som er med på kino, for eksempel neste uke?

Dagen i dag er hektisk fra start til slutt, derfor blir det bare en syltynn dagbok: På jobb følger jeg opp tre saker akkurat nå, og det er heller tvilsomt om jeg får kommet meg hjemover i firetiden.

Så kommer Show Champa-gjengen til kåken for å overnatte, det blir som tidligere nevnt en spennende opplevelse. Men jeg får ikke delt så mye av kvelden med dem; klokka sju er det nemlig klart for høstens første kamp med Manglerud/Star.

Hvordan formen er, er jeg sannelig ikke sikker på. Men jeg har mine mistanker, og de mistankene er ikke positive.

Prosjekt Nødvendig Døgnrytme har startet på en fortreffelig måte; jeg kom meg riktignok ikke i seng før midnatt i går (hvilket jo er grytidlig på kvelden for min del), og måtte også lese litt før jeg fikk sove.

Men hei, wackyalarmen var stilt inn til å hyle ut kvart over sju, og jeg våknet av meg selv fem over sju - ti minutter før alarmen, for søder.

Dermed slapp naboene å høre spetakkelet fra alarmen i dag, jeg mistenker at det gleder dem. Tro meg, lyden er uholdbar, og volumet er HØYT.

Det første jeg gjorde etter jobb i går var å stikke innom Clas Ohlson og kjøpe meg en MP3-spiller. En av de daffeste MP3-spillerne du finner på markedet, antakeligvis, jeg tror ikke det engang er shuffle-funkjson på den, men det er like fullt en MP3-spiller som gjør den nytten den skal.

Det er nemlig utrolig kjedelig å ta buss for bane og deretter T-bane hver morgen klokka halv ni, og jeg fant ut at den eneste måten å overleve på er å ha noe musikk på øret.

I går kveld rakk jeg bare å laste over litt musikk av Travis, men jeg er meget godt fornøyd med valget av band.

Jeg har skrytt av låta før, men det er få låter som starter dagen bedre enn Love Will Come Through (som du finner på YouTube her).

Og ellers, siden vi snakker om musikk, ser vi veldig fram til helga. Hvorfor vi gjør det? Fordi Show Champa, upcoming big band, skal i studio for første gang å spille inn deres første låt.

Det blir en fet opplevelse, kanskje like morsomt som det faktum at hele bandet (seks nydelige gutter) overnatter i min fortsatt 35m² store leilighet.

Fire av gutta kommer til Oslo idag for å snakke litt med studiofolka; jeg vet ikke om jeg rekker å møte dem, for jeg venter på en telefon fra Kristin Halvorsen.

Av alle.

Å ha en plan er alltid fint. Planen min har hele tiden vært å bli forfatter, slik at jeg kan bo på en øy i Karibien og leve av de millionene av kronene som bøkene mine har solgt til verden over.

Men tro det eller ei: For øyeblikket har den planen gått over til å bli en reserveplan. Er det én ting som er deiligere enn å leve på stranda på en karibisk øy, er det nemlig å dra på turne verden over, med hundretusenvis av fans som digger deg og vil ha en bit av deg.

Her kommer Show Champa inn i bildet.

Sammen med lillebror aka Fylly aka Preben, og en gjeng med fantastisk flinke gutter, har vi startet et band vi har troa på. Hundretusenvis av fans som digger deg er kanskje litt vel ambisiøst, så vi starter i det små, men har allerede fikset oss noen små spillejobber.

Du finner oss for eksempel på Kafé K i Porsgrunn 9. juni. Kom og ta en titt, a!

Vi baserer oss på indierock, men med innslag av afro-beat, jazz, psykedelisk og pluss, pluss. Vi har til og med en egen percussionist, I shit you not. Og selv om vi har spillejobb, sier vi ikke nei takk til flere...

Så om du er på jakt etter et band som kan ta en spillejobb, er det bare å si fra! Vi stiller med brask og bram, men om det er ønskelig er vi også mer enn klare for en roligere, akkustisk intimkonsert.

Jeg er faktisk litt seriøs her: Legg igjen en kommentar i feltet under, eller send oss en mail til showchampa [at] gmail [dått] com.

PS. Vi har også planer om å komme oss i studio for å spille inn demo av en kommende hit. Stay tuned, og du vil høre mer!

It started as a warning sign
I saw a few people drinking some wine
Down by the end of a one way street
It went to their heads, they fell to their feet

The glorious indian summer sun shone
As she gave me a bottle, just a single one
I listened careful to hear her voice
All that I felt was the Devil's noise

I couldn't understand it as day turned to night
The sign I first saw had become the invite
The bottle was empty, she touched my hair
A lightning stroke me and drove out all fear

Surrounded by deamons, covered in shadows
People were acting like indians and cowboys
I kissed her like I hadn't no choice
Again I felt it, the Devil's noise

All mysterious sounds in the garden
Silenced to death when she begged me, «pardon,
This indian summer night comes to an end
Although it's the Devil, would you hold his hand?»

Show Champa © 2010