Author: liamfuglset on
fredag, september 10, 2010
Noen er på byen og har det gøy en fredagskveld. Liam vasker dassen.
Jepp, no shit, Sherlock. Jobben varte og rakk til nesten fem idag, og det ble en knapp halvtime hjemme i kåken før storebror Chris og jeg dro avgårde for å spille fotballkamp.
Den turen varte og rakk, vi skulle nemlig langt ut i skogen, mangfoldige mil unna hovedstaden. Vel fremme fant jeg ut at jeg aldri har spilt mot et lag med et mer passende navn:
Skaubygda IL.
Før kampen lå de (Skaubygda, altså) på sisteplass på tabellen med null seiere, null uavgjort og elleve tap (i 8. divisjon, den laveste divisjonen i seriesystemet), og etter kampen var tapsrekka forlenget til tolv.
Ikke det at vi spilte noen god kamp, vi spilte faktisk elendig. På grusbanen der ute i ingenmannsland, men som tydeligvis var myggenes Ayia Napa.
Men vi vant 3-1 over virkelighetens svar på Sleivdal, vi måtte kjøre langt og lenge tilbake til sivilisasjonen, jeg spiste restemat, og brukte kveldens siste timer på å henge opp klær og vaske dassen.
Du er så flink du, Liam. Du får sove lenge i morgen og nyte en velfortjent helg.
Nevnte jeg at jeg skal på jobb klokka 08.00 i morgen? Og på søndag?
Noen er på byen og har det gøy en fredagskveld. Andre er det ikke.
PS. Marie har bursdag i morgen! Kan vi ikke la være å brenne koraner, og heller rope hurra for henne?
Author: liamfuglset on
tirsdag, januar 19, 2010
... at nokon ville gidde å bu. Jeg er i alle fall sjokkert
Jeg sitter i en bil på en øde vei midt i ingenmannsland. Belysning på veiene er visst et fremmed begrep, mens radiodekningen begrenser seg til en skurrete versjon av NRK P1.
Det bor folk her. Det bor virkelig folk her.
Sukk!
For bakgrunnens skyld: Jeg hengte meg på fatterns jobbtur til Odda, og gjorde noen sjokkerende oppdagelser underveis.
Frysningene startet å ile gjennom kroppen ikke langt utenfor Skien; jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan noen kunne velge å bosette seg så langt ute i ødemarka. Vi snakket type Ulefoss, liksom.
Snart hadde jeg imidlertid innsett at Ulefoss var som verdens navle å regne, sammenlignet med andre steder.
På rekke og rad: Gvarv, Bø (Rebekka, det er ikke meninga å være bitch, men jeg tror ikke jeg flytter til Bø med det første), Seljord, Vinje, og ikke minst alle gudsforlatte steders mor - Haukeligrend.
Haukeligrend.
Stønn!
Jeg mener - hva gjør egentlig folk her når de for eksempel skal handle nye klær? Nå er jeg fullstendig klar over at Oslo ikke akkurat er noen metropol i den store sammenhengen, men her er det ikke bare å gå på Oslo City når det passer seg.
Mulig jeg ikke er helt oppdatert på akkurat dét området, men utvalget i Nærmat begrenser seg fortsatt til - mat? Gjør det ikke?
Jeg fatter og begriper ikke.
Lov meg at den dagen jeg flytter til et sted som Haukeligrend, sier du klart og tydelig ifra til meg at det enten har gått fullstendig i stå for meg, eller jeg har blitt i overkant tøffel.
Greit nok, jeg ser at naturen er finere her enn på Grønland (bydelen altså), men hva har man egentlig hytter til?
Puh!
Nå ligger jeg hotellet i/på Odda og nyter et noe begrenset trådløst nett, etter å ha inntatt et herremåltid på kinesisk restaurant ved hjelp av fatterns lommebok.
Odda er heller ingen asfaltjungel, og det kan vel merkes på trøkket i byen, men jeg kan ikke klage.
En kveld på senga med musikk på øret og pc'n i fanget er alt jeg ber om, så jeg har det jeg trenger.
Også tv, da. Det begrenses forsåvidt til NRK1 og TV2, men håndballkampen er i alle fall i boks.
Deilig.
