verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg merker at blogglysten ikke alltid er like stor, men det har da også sine naturlige grunner når man først er hjemme klokka halv elleve om kvelden, dødelig sliten etter en intens kamp på sentral midtbane for Manglerud/Star 3. Eller var det 4?

Kampen tapte vi 11-2, jeg scoret ikke (men var sååå nær etter et raid fra egen banehalvdel - alene mot keeper gikk ballen typisk nok utenfor), og jeg er som sagt dødelig sliten.

Derfor ikke mer oppdatering enn som så, utenom at jeg kan rapportere at livet for øvrig går sin gang.

Og det er egentlig helt greit.

Jeg skal være den første til å innrømme at dagene ikke er så fryktelig spennende for tiden, men det kan de ikke alltid være heller.

I helga er det øvingshelg med Show Champa på et gudsforlatt sted. Mer info kommer.

Peace out, sier ikke de kule det?

Noen er på byen og har det gøy en fredagskveld. Liam vasker dassen.

Jepp, no shit, Sherlock. Jobben varte og rakk til nesten fem idag, og det ble en knapp halvtime hjemme i kåken før storebror Chris og jeg dro avgårde for å spille fotballkamp.

Den turen varte og rakk, vi skulle nemlig langt ut i skogen, mangfoldige mil unna hovedstaden. Vel fremme fant jeg ut at jeg aldri har spilt mot et lag med et mer passende navn:

Skaubygda IL.

Før kampen lå de (Skaubygda, altså) på sisteplass på tabellen med null seiere, null uavgjort og elleve tap (i 8. divisjon, den laveste divisjonen i seriesystemet), og etter kampen var tapsrekka forlenget til tolv.

Ikke det at vi spilte noen god kamp, vi spilte faktisk elendig. På grusbanen der ute i ingenmannsland, men som tydeligvis var myggenes Ayia Napa.

Men vi vant 3-1 over virkelighetens svar på Sleivdal, vi måtte kjøre langt og lenge tilbake til sivilisasjonen, jeg spiste restemat, og brukte kveldens siste timer på å henge opp klær og vaske dassen.

Du er så flink du, Liam. Du får sove lenge i morgen og nyte en velfortjent helg.

Nevnte jeg at jeg skal på jobb klokka 08.00 i morgen? Og på søndag?

Noen er på byen og har det gøy en fredagskveld. Andre er det ikke.

PS. Marie har bursdag i morgen! Kan vi ikke la være å brenne koraner, og heller rope hurra for henne?

Jeg er helt kjørt, etter å ha eksperimentert med å spille fotball med en mage som protesterte heftig før, underveis og etterpå.

Alt for Manglerud/Star, selvsagt, men det hjelper lite når vi tapte 6-2. Eller var det 7?

Det toppet seg med at jeg bomma på straffe. Det endte godt likevel; keeper ble avblåst fordi han var for tidlig ute (selv om vi scoret på returen), og jeg overlot straffa til den faste mannen. Som scorte. Utenom det, er jeg fornøyd med egen innsats.

Meeen, utenom det ville jeg bare kommentere én ting på denne vakre, men dog så smertefulle (ja, jeg har vondt i hele kroppen akkurat nå) kvelden.

Nemlig dette.

En gluping mener altså at unge menn har umodne hjerner, og ikke burde kunne kjøre bil før de er 23.

Det er mange saker jeg ikke bør uttale meg om, og dette er en av dem: Jeg er ikke 23, og har ikke lappen (som så mange liker å minne meg på). Og kanskje har mister Dagfinn Moe helt korrekt i sine antakelser; det er jo strengt tatt ingen hemmelighet at gutter er mer umodne enn jenter, i hvert fall når det gjelder ungdomstida og blablabla.

Så kanskje er det sant.

Men se for deg hylekoret som ville oppstått dersom noen hadde påstått det motsatte, at jenter ikke burde få lappen før de var 23.

Det ville gjort opptøyene rundt Muhammed-karikaturene som en liten barnelek, Midtøsten-problematikken ville bare vært glede og velstand i forhold.

Og det er ikke tull engang. Tenk om noen ville påstå at menn faktisk egner seg bedre enn kvinner i lederjobber, og at det kanskje ikke er noe mål å ha minst 40 prosent kvinner i lederstillinger.

Han eller hun ville blitt landsfordrevet øyeblikkelig.

Kanskje vi er litt for snille, gutta?

Nedtur én: Det regner hele dagen. Paraplyen glemmes igjen på jobb (igjen). Man blir våt.

Nedtur to: Stresser som en hund for å rekke fotballkampen (Manglerud/Star, som nevnt i gårsdagens post).

Nedtur tre: Pål og jeg kommer til Skeid-banen, hvor vi skal spille. Finner ut at vi stiller med ti spillere. En av dem er skadet, og skulle egentlig ikke spilt. Det blir ni og en halv.

Nedtur fire: Kampen spilles på grus. Grus. Ikke kunstgress, ikke gress, ikke en gang vanlig grus - nei, søle, fordi det har regnet hele dagen. Vanndammer overalt.

Nedtur fem: Lysken er vond et langt år. Klarer nesten ikke løpe. Synes synd på meg selv.

Nedtur seks: Vi taper. 10-1. Ti-én.

Opptur én: Jeg scorer vårt eneste mål. På hodet, med en vakker stuss. På innlegg fra Pål. For to kamper siden hadde jeg aldri scoret for M/S, nå har jeg scoret tre på to kamper. (Drar også på med en perle fra 20 meter, som går via keeper og i tverrligger. Den hadde fortjent en bedre skjebne.)

Opptur to: Kald cola når jeg kommer hjem. Ja, jeg har diabetes, men noen ganger er det unntakstilstand.

Opptur tre: I morgen er det helga.

Opptur fire: Denne. En låt som dette redder verdens verste dag. Ikke det at dagen har vært så forferdelig, det er bare påtatt klaging. Men hør på kunststykket, og la sinnet fornyes.

Jobbdagen fikk en interessant avslutning i går. Jeg dro for å intervjue en tatovør på House of Pain i Oslo, og fikk æren av å være passasjer i en el-bil for første gang i livet. Hvor imponert jeg ble er et foreløpig ubesvart spørsmål. Men de er små. Det skal de ha.

Vel framme i tatoveringslokalene lurte jeg selvfølgelig på hvor vondt det faktisk gjør å ta en tatovering. «Vil du prøve?» spurte typa, og jeg svarte selvsagt ja. Så nå har jeg en fin og liten tatovering på venstre skulder.

Not.

Slapp av mamma, det var uten blekk, men jeg fikk altså endelig vite hvor vondt det gjør. Og det gjør skuffende lite vondt. Det gjør faktisk ikke vondt i det hele tatt. Det bare kiler litt.

Lysten til å ta en tættis kom i hvert fall tilbake (jeg har nemlig vurdert det før), det er heller pengene det står på.

Til slutt, da intervjuet var ferdig, skulle jeg altså gå tilbake til Majorstua t-banestasjon, en strekning på ti minutter cirka.

Og det hølja ned. Som bare det. Jeg ble gjennomvåt, og litt mer.

Det er høst, med andre ord.

Senere på dagen kom tre av Show Champa-gutta med to billass med utstyr, og det ble trangt om plassen i kåken. Jeg dro på kamp med Manglerud/Star; formen var overraskende habil, og for første gang i manns minne (i hvert fall mitt minne) slapp vi ikke inn baklengsmål.

Nærmere bestemt vant vi 2-0, en nydelig avslutning på en interessant dag.

Med studioinnspilling på lørdag og søndag kan det bare bli enda bedre. Stay tuned.

The stars are blazing like rebel diamonds cut out of the sun.
Can you read my mind?

Okei da. Jeg lurte deg bare, jeg lever ennå. Liam lever ennå.

Bloggiveren går imidlertid, som det meste annet her i verden, opp og ned iblant, og de siste ukene har det vært forholdsvis labert på det området. Men hei, nå er jeg tilbake, iallefall for i kveld. Så får vi se om fortsettelsen står til 20 i stil.

*

Fotballsesongen er i full gang, og da snakker vi ikke bare om Odd Grenland, men også Manglerud/Stars 8. divisjonslag. Det har startet med ett poeng på de to første kampene, noe som i og for seg ikke er spesielt imponerende, men vi fikk et oppløft da vi hentet opp 1-3 til 3-3 sist kamp. Like kult er det ikke at jeg ikke er i slaget, sånn fotballmessig. Forrige onsdag gikk treninga fantastisk bra, men den påfølgende kampen på lørdagen gikk ikke mye min vei. Men det kommer vel. Alt kommer, til slutt. Neste kamp er torsdag, du har å komme for å støtte oss!

*

I kveld har Josva og Liam hatt en bra kveld, og jeg er dødstakknemlig for Josva. Like takknemlig, om ikke enda mer, er jeg for en annen jeg har kjent en god stund, og som fortsetter å backe meg opp for hver dag som går. Hvem det er kan du gjette deg til, dersom du ønsker, men dette er ikke et selvportrett (selv om noen faktisk tror han ser sånn ut). Da syns jeg dette var en mye bedre illustrasjon...

*

Anyway, livet går videre, klokka er halv to om natta, og jeg merker at jeg ikke har mye av verken fornuftig stoff å komme med eller det motsatte, så jeg tror jeg bare holder kjeft.

Du er fin.

No shit.

Skolelei? Nja... En smule kanskje?

Mandag: Innlevering av matematikkoppgave. På vanlig Liam-vis begynte jeg ikke før sent søndag kveld, og med hjelp av ei like frustrert venninne gjorde jeg en helhjertet innsats for å bli ferdig med makkverket innen innleveringsfristen. Og jeg klarte det, selv om jeg måtte vente en halv evighet på t-banen som hadde brutt sammen på strekninga Jernbanetorget-National, en enda lengre evighet i kø foran kopimaskinene, og 100 stykker foran meg i enda en kø - for å få levert oppgava. Skolelivet har ikke bare sine lyse sider ass, sa gubben, og kasta kjerringa i fossen.

Tirsdag: Innlevering av journalistoppgave. Har Liam begynt? Neeeida, han må jo for feite intervjue noen som har peiling på det han skal skrive om. Det omhandler statsbudsjettet og miljøsatsingen, og hvis bare tanken gjør deg svett - tenk hva den gjør med meg. Shit ass, dette blir bra. Iallefall hvis jeg sier det til meg selv hundre ganger.

Tirsdag: Første dag på mulig ny jobb. Whoa, endelig noe jeg gleder meg til! Kan du skryte på deg å være journalist for nettavisen eller, hæ, hæ? Ikke jeg heller forsåvidt, men nå gir de meg en sjanse iallefall. Jeg har fått høre at en veldig god egenskap å ha i den jobben er å kunne skrive fort og bra under heftig tidspress, og jeg mener - hvem andre i verden bør kunne det bedre enn meg nå? Det vil gå så det suser, sa gubben, og kappa av ørene på kjerringa. Men helt seriøst, dette gleder jeg meg til. Tenk det a. Glede seg til jobben. Jeg må jo være verdens lykkeligste.

Onsdag: Fotball. Nok et skritt på veien for å spille seg inn i Manglerud/Stars Hall of Fame. Både Golden Cup og vanlig trening skal gjennomgåes, jeg er litt spent på om formen fortsatt er på vei opp, eller om en uke med skolejobbing får konsekvenser for det kroppslige. Den som lever får se, sa vi før i tida.

Torsdag: Innlevering av bed.øk.-oppgave. Den heftigste av alle nevnte oppgaver. Du kan jo spørre deg selv om Liam har begynt. Du veit nemlig svaret.

Fredag: Helg, for feite. Helg.

*

This isn't hell, but you can see it from here.

Liam, kom deg i seng. Jaaada, mamma, jaaada.

Idag var det duket for den O-så-store fotballavslutningen for verdens nest beste fotballag, Manglerud Star 2. Greit nok, sannsynligvis ville vi gått på en smell om vi hadde møtt Odd Grenland, men virkelig - alle andre lag moser vi sønder og sammen, no doubt om det. Selv om Liam kom til laget litt for sent på sesongen til å kunne bidra så voldsomt mye (0 kamper og 0 mål, for å være nøyaktig), så mottok han i likhet med de andre fine spillerne en vakker medalje som skal henge på hedersplassen over peisen. Nå kunne du selvsagt nevnt at men du har jo ikke peis, Liam, tenkt over det eller? Men det gjorde du altså ikke. Du har naturligvis helt rett, og ikke er jeg sikker på om den aktuelle medaljen hadde hengt over den uansett, men poenget her er at avslutninga var ålreit, den. Mye pizza og mye øl, dog uten at jeg konsumerte store mengder av det sistnevnte.

Så hvordan går det på fotballbanen egentlig? La oss høre om det... Vettu, det begynner å gå bedre. Etter hvert som jeg har fått med meg noen treninger begynner formen så smått å bli bedre, selv om jeg fortsatt føler jeg har en del å gå på. Men det kommer. Liam sier eder; det kommer. Med jogging, Golden Cup og trening hver eneste onsdag, pluss kondistrening en annen dag er dette nødt til å gå strake veien til landslaget. Ikke det at det er særlig mye å skryte av i disse dager, men vi skal jo arrangere EM på hjemmebane i 2016, skal vi ikke?

*

Men hvorfor sover du ikke nå, Liam?

Du skjønner det at jeg hadde tenkt til å legge meg, klokka var vel ett eller der-omkring, da Stina ringte og sa at hun og Dina og Heidi kom på besøk. De måtte bare se på Holmenkollen som brant først. Det er ikke hver dag Holmenkollen brenner, så det er forståelig nok. Men da de endelig kom var klokka to, og jommen tok vi ikke en tur ut i byen også.

Ungdommen nå til dags, ja det kan du si. Den gang jeg var ung, da var vi i seng klokka ni, senest ti på lørdager, og det vi koste oss med var detektimen på NRK. Det var ikke noe som het NRK1 eller NRK2 på den tiden, det var bare en kanal da, og det var NRK. Da sang vi om fred i verden og mente det virkelig, for vi kunne tro på fred i verden på den tiden uten å frykte verken amerikanere eller drivhuseffekter, vi var skikkelige da jeg var ung.

Hold kjeft Liam, og legg deg.

For to år siden:
Jeg dreiv å bytta skole-id-kort med Josva. Det ble senere bytta tilbake, men beltet mitt derimot, det henger fortsatt i klesskapet hans. Hvis ikke han har det på seg, da. Hvem vet? Ikke spør hvorfor vi bytta belte, forresten. Det har noe med Christopher Svartdahl å gjøre. Ikke spør.

PS: Haiker med brodern hjem til Stathelle i helga. Har en seriøs skoleoppgave jeg bør ta med hjem. Ring hvis det er noe.