verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Egentlig er det et rent vanvidd og en nestenskandale å begynne å blogge når klokka nærmer seg tre om natta, og jeg har skrevet artikler i ganske snart nøyaktig tolv timer.

Men en definitivt større skandale er at det er over to uker siden siste innlegg, spesielt når det finnes så mye ålreite folk.

For å ikke dra det ut i det langtekkelige, vil jeg først og fremst nevne julebordet på lørdag.

Jeg har vært på julebord med både jobben og skolen den siste uka; begge deler to virkelig bra kvelder, men som med all respekt ikke kan måle seg opp imot lørdagens julebord.

Med fem søsken (meg inkludert) som bor forskjellige steder i dette landet, og som er alt fra unge jyplinger på under 18 år til firebarnsfedre rimelig godt etablert.

Med en vert som ikke bare stiller huset til disposisjon - uten kommende kone og eksisterende barn (selv om det ikke hadde vært noen nedtur om de var til stede), men som også varter opp med en ribbe av en annen verden, grasiøst akkompagnert med forrett á la Pablo el Diablo.

Med en eldstebror som forlater sin make og avkom, tar med seg hva enhver måtte ønske av drikke, kommer med formaninger til yngre søsken, og tar et skammelig tap i Risk med overraskende fatning.

Med en storesøster som forlater sin kjære, fikser en fantastisk dessert, ikke har annet enn positive ord å komme med, trosser en ikke alltid like lagspillende kropp, og ikke forlater festen før også hun aksepterer Risk-nederlaget.

Med en lillebror som kommer med bussen til Oslo etter natterangling i Telemark, har med seg candy og potetgull, taper i Risk med et påtatt, falskt smil, lar seg deretter overkjøre fullstendig i FIFA '10 (eller var det '11?), før han en dag blir musikkstjerne.

Sånne kvelder gjør meg glad. Og det får meg til å glede meg enda mer til jul, der den samme gjengen skal samles - denne gangen med damer og unger, sammen med mamma og pappa som holder huset åpent for samtlige.

Hva jeg gjorde? Jeg lagde musikkquiz. Det gjorde jeg. Og vant i Risk, rimelig overlegent, skal sies.

Samtidig, litt tidligere på lørdagen, oppnådde jeg et av de store målene i livet mitt. På en lynvisitt hos Pål og Megan ble jeg nemlig med Natalie inn på rommet hennes, og vi herja ganske bra - hun hoppet opp og ned i senga si, jeg hoppet opp og ned ved siden av.

Så måtte jeg stikke, og da kom orda jeg har venta på siden 9. november 2008: «Nei!»

Også ble hun såpass lei seg at hun nesten begynte å skrike når jeg dro. Da smilte jeg inni meg.

Helt til sist, siden dette med unger og sånn ryktes å trekke damer, drar jeg med en episode som skjedde med en annen nydelig gjeng for et par uker siden.

Vi har nemlig noe vi kaller en Life-gruppe hos to digge mennesker hver onsdag, der vi er en del folk som henger sammen og prater om livet og sånne ting, og litt om Gud, og en del om sex (mye om sex faktisk, takket være noen åpenhjertige og av og til ganske ærlige flicker).

Anyways, for noen onsdager siden la jeg meg ned på gulvet mens vi chatta og spiste julegodteri, ikke av noen annen grunn enn at jeg faktisk liker å ligge på gulvet.

Så er saken at disse to digge menneskene har to helkule unger på seks og halvannet år. Minstemann, som er halvveis skeptisk til ikke så kjente folk, gikk plutselig inn på rommet sitt og dro fram dyna og puta på en gang.

Moren hans skjønte ikke så mye, og la tinga tilbake i senga, men kidden ga seg ikke, og startet flyttelasset opp igjen. Denne gangen fikk han holde på, og han dro det hele veien bort til gulvet ved siden av meg, la dyna og puta ned, og la seg omtrent like slækt som meg ned på gulvet.

Da måtte jeg også smile inni meg.

Bildene er stjålet fra Megans blogg, helt uten tillatelse. Men jeg tror det går bra. Det skal sies at det siste bildet er tatt på søndag morgen, etter få timer med søvn, men etter en fantastisk deilig frokost.