verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Les og hygg deg.

Det oppstår flere ålreite episoder når man pusser opp badet ass, det skal jeg love deg.

Som den morgenen jeg skulle på jobb, alt for tidlig på døgnet, og gikk ned til brakkene som er satt opp for at vi vanlig dødelige uten bad kan dusje, vi også.

Vel, anyways, jeg låste opp døren til brakka, som bare rett og rimelig er klokka null-syv-null-null tidlig søndag morgen, og ble møtt av et hyl fra en eldre gneldrekjerring som tydeligvis ikke var kapabel nok til å holde seg inne i dusjrommet med døra låst.

Nakans, tydeligvis, jeg fikk ikke sett så veldig godt etter (og hadde ikke noe ønske om det heller), men det hørtes i alle fall sånn ut.

En bedre start på dagen er å foretrekke.

Men ikke nok med det
Nokså spontant sov jeg over hos Moises natt til torsdag, og da jeg endelig kom meg hjem på formiddagen var jeg passe klar for å dusje.

Nå kan jeg endelig bruke min egen dusj i min egen leilighet, men det er jo ikke ro å få av den grunn - all slags rørleggere og elektrikere og andre nysgjerrige folk har fått nøkler til leiligheten min, og de braser inn til alle døgnets tider.

Derfor hang jeg en lapp på utsiden av døra, med klar beskjed: «Jeg dusjer. Helst ikke kom inn.» Tingen er nemlig at disse arbeiderne har fjerna døra til badet, sånn at det er så åpent inn som det kan få blitt.

Men tror du lappen hjalp, a? Neida.

Jeg sto og dusja og sang da jeg plutselig hørte utgangsdøra åpne seg, noen kom inn, og ble stående i gangen og vente et lite halvt minutt.

- Jeg skal ikke kikke inn, ropte en eller annen stemme.

- Jizes. Null stress, svarte jeg, dusja ferdig, og fikk på meg et håndkle rundt livet og traska ut i stua.

Null stress!
Men det er virkelig ikke noe stress heller. Det er rart med hvor vant man blir til at det er fremmede i huset, så hvorfor bry seg om en elektriker står og fikser strømmen mens man dusjer på andre siden av veggen?

Hadde det vært ei snacksen dame-elektriker skulle jeg droppa håndkleet på veien ut, lett.

Hø-hø. Neida.

Vår!
På torsdag, altså i går, så merket jeg at våren er på anmarsj.

Sola strålte inn stuevinduet, og den varmet skikkelig - og det er fantastisk digg.

Jeg sjekka kvikksølvet på utsida av vinduet også - og greit nok, vinduet var såvidt oppe - men den viste 13 varme. 13 varme! Da sto den i sola altså, men likevel - det er lys i enden av tunnelen. Det er bare så vanskelig å få øye på noen ganger.

... at nokon ville gidde å bu. Jeg er i alle fall sjokkert

Jeg sitter i en bil på en øde vei midt i ingenmannsland. Belysning på veiene er visst et fremmed begrep, mens radiodekningen begrenser seg til en skurrete versjon av NRK P1.

Det bor folk her. Det bor virkelig folk her.

Sukk!
For bakgrunnens skyld: Jeg hengte meg på fatterns jobbtur til Odda, og gjorde noen sjokkerende oppdagelser underveis.

Frysningene startet å ile gjennom kroppen ikke langt utenfor Skien; jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan noen kunne velge å bosette seg så langt ute i ødemarka. Vi snakket type Ulefoss, liksom.

Snart hadde jeg imidlertid innsett at Ulefoss var som verdens navle å regne, sammenlignet med andre steder.

På rekke og rad: Gvarv, Bø (Rebekka, det er ikke meninga å være bitch, men jeg tror ikke jeg flytter til Bø med det første), Seljord, Vinje, og ikke minst alle gudsforlatte steders mor - Haukeligrend.

Haukeligrend.

Stønn!
Jeg mener - hva gjør egentlig folk her når de for eksempel skal handle nye klær? Nå er jeg fullstendig klar over at Oslo ikke akkurat er noen metropol i den store sammenhengen, men her er det ikke bare å gå på Oslo City når det passer seg.

Mulig jeg ikke er helt oppdatert på akkurat dét området, men utvalget i Nærmat begrenser seg fortsatt til - mat? Gjør det ikke?

Jeg fatter og begriper ikke.

Lov meg at den dagen jeg flytter til et sted som Haukeligrend, sier du klart og tydelig ifra til meg at det enten har gått fullstendig i stå for meg, eller jeg har blitt i overkant tøffel.

Greit nok, jeg ser at naturen er finere her enn på Grønland (bydelen altså), men hva har man egentlig hytter til?

Puh!
Nå ligger jeg hotellet i/på Odda og nyter et noe begrenset trådløst nett, etter å ha inntatt et herremåltid på kinesisk restaurant ved hjelp av fatterns lommebok.

Odda er heller ingen asfaltjungel, og det kan vel merkes på trøkket i byen, men jeg kan ikke klage.

En kveld på senga med musikk på øret og pc'n i fanget er alt jeg ber om, så jeg har det jeg trenger.

Også tv, da. Det begrenses forsåvidt til NRK1 og TV2, men håndballkampen er i alle fall i boks.

Deilig.

I Sør-Afrika gjør man seg klare for det første fotball-VM på kontinentet noensinne.

Av William Fuglset

CAPE TOWN (Nettavisen): Mens Europa forbereder seg på en ny runde med VM-kvalifisering, drar det norske landslaget til Sør-Afrika for å møte vertslandet for neste års store idrettsfest.

Og i kapplandet gjør man seg klare til et verdensmesterskap som ikke bare blir den største festen landet noen gang har arrangert - det kan også bli den viktigste.

Det første som møter deg etter landing ved Cape Town International Airport er en byggeplass. Den relativt lille flyplassen bygges nemlig ut for å kunne håndtere den store strømmen av mennesker som forventes å besøke byen sommeren 2010.

Samtidig dekkes byen av bannere som proklamerer «ett kontinent – ett verdensmesterskap», mens T-skjorter og fotballer med Fifa-logoen er å finne i omtrent hver eneste butikk. Det er ingen tvil om at landet har til hensikt å lage en folkefest av de sjeldne.

Og de trenger det. Hele Afrika trenger det.

Nødvendig fotballfest
For dette er et kontinent som er preget av alt annet enn lek og moro, med krig og etniske rensinger som stadig dukker opp i nyhetsbildet. Selv Sør-Afrika, som regnes som det klart mest utviklede landet i Afrika, rammes av korrupsjonsanklager og stor fattigdom.

Samtidig strømmer det inn med flyktninger fra andre afrikanske land, spesielt nabolandet Zimbabwe, som håper på et bedre liv i sør. Resultatet blir at townshipen, slumområdene som er gigantiske i flere byer, bare blir større og større.

En månedslang fotballfest kan gi en pause fra negative overskrifter, og til og med gi inspirasjon for millioner av mennesker til en positiv fremtid.

Tidligere direktør i Norsk Toppfotball og Vålerenga, Kjetil Siem, er administrerende direktør i Premier Soccer League i Sør-Afrika, og kjenner til fotballen i landet bedre enn de fleste.

Han er helt klar på hvor stor betydning mesterskapet vil ha for landet.

- Sett i lys av historien er det enormt det som har skjedd, mener han.

- Det er ikke lenge siden de som nå arrangerer VM satt fengslet som politiske fanger på Robben Island, sier Kjetil Siem til Nettavisen.

- Stolthet og drømmer
Og Siem, som har gjort den sørafrikanske fotball-ligaen til en av de finansielt sterkeste i fotballuniverset gjennom en TV-avtale med Super Sport, tror et fotball-VM kan bidra til en lysere framtid i det kontrastfylte landet.

- Ja, jeg tror VM vil ha en positiv innvirkning på folk flest, sier han.

- Om ikke hverdagen blir bedre over natten, tror jeg stoltheten og drømmene vil påvirke mange til en ny giv. I tillegg får selvsagt veldig mange steder mye bedre infrastruktur som et resultat av mesterskapet.

Nordmannen gjør også et poeng av at fotballen er «de svartes idrett» i Sør-Afrika. Og kanskje kan et fotballmesterskap føre den svarte og den hvite befolkningen i landet nærmere hverandre.

- Fotballen er den største idretten, både hva inntekter og antall utøvere angår. Men det er også den «svarte» idretten historisk sett, og det betyr at rugby og delvis cricket tradisjonelt sett har høyere status. Slik er det på mange måter ennå, men det er i endring, forklarer Siem.

Men om sørafrikanerne nå endelig kan forberede seg til at resten av verden inntar landet, har veien til mesterskapet vært lang.

Forsøk på bestikkelse
Det vakte harme da Fifa i juli 2000 bestemte at Tyskland skulle få arrangere verdensmesterskapet i 2006, med tolv mot elleve stemmer. Afrika var så godt som lovet et VM i fotball, og Sør-Afrika var den store favoritten før avstemmingen.

Kritikken ble ikke mindre av at Charles Dempsey, et Fifa-medlem fra New Zealand som hadde blitt bedt om å stemme for Sør-Afrika av det oseaniske fotballforbundet, trakk sin stemme i siste sekund.

Dempsey forsvarte seg senere med at presset fra alle kanter, inkludert «forsøk på bestikkelse», ble for mye for ham. Om han hadde fulgt ordren fra fotballforbundet ville Sepp Blatter, Fifa-presidenten som var ventet å stemme for Sør-Afrika, avgjort det hele med sin dobbeltstemme.

Nå er imidlertid alt glemt. Hele landet teller ned til sommeren 2010, og i flere av byene jobbes det nå på spreng så arenaene blir ferdige til mesterskapet. Soccer City i Johannesburg, der blant annet åpningskampen og finalen vil bli spilt, oppgraderes til en kapasitet på 94.700 tilskuere. Men det er ikke bare i Johannesburg det vil bli mye mennesker.

- Like greit å se på TV
- Det kommer til å bli stapp fullt her.

Larren (21) bor i Belleville like utenfor Cape Town, og er en av flere som ser fram mot verdensmesterskapet med blandet fornøyelse, selv om han selv spiller fotball på fritida.



- Du ser hvordan det er her nå, sier han og peker på bilkøen som står stille ved Clifton Beach, en av de mest populære strendene i byen.

- Under mesterskapet kommer det til å bli enda verre. Lange køer og fullt med mennesker overalt. Strendene vil være umulige å komme fram til, mener han.

Sammen med storebroren Andrew (22) kommer han til å holde seg et godt stykke unna begivenhetenes sentrum om halvannet år.

- Alle maser om VM, mener den eldste av brødrene.

- Jeg syns egentlig det hele er litt oppskrytt. Selvfølgelig hadde det vært gøy å dratt på en av kampene, men billettprisene kommer til å være skyhøye. Da er det like greit å se på TV.

Høye ambisjoner
Men noen lunkne kommentarer til tross: det spørs om ikke fotballinteressen vil ta seg opp i Sør-Afrika neste sommer.

Etter mange års utestengelse på grunn av apartheidregimet, deltok landet i sitt første fotball-VM i Frankrike i 1998, og fulgte opp med deltakelse også i Sør-Korea og Japan fire år senere. Begge ganger røk laget ut i gruppespillet, og de siste årene har også deltakelsen i Afrikamesterskapet gått trått.

Nå er imidlertid brasilianeren Joel Santana på plass som landslagssjef, en mann som har større intensjoner enn å bare være vertskap for en fotballfest.

- Vi er her for å vinne trofeet, sa han da trekningen av årets Confederations Cup-grupper var unnagjort. Cupen arrangeres i Sør-Afrika i juni 2009, og ses på som et Prøve-VM - den siste generalprøven før den store festen er i gang.

Og når land som Brasil, Italia og Spania deltar i turneringen er det ingen beskjedne ambisjoner Santana har for «Bafana Bafana» - kjælenavnet til det sørafrikanske landslaget.

Uansett er det lite som hadde vært så morsomt som at Sør-Afrika hadde greid å bite fra seg når alvoret virkelig er i gang sommeren 2010.

Et sørafrikansk lag videre i utslagningsrundene ville fått Lillehammer-OL til å se ut som en bygdefest. Det ville gå tyskernes jubel-VM for tre år siden en høy gang. Det ville til og med toppet jubeldagene i 1994, da Nelson Mandela vant presidentvalget etter å ha sluppet ut fra fangenskapet på Robben Island fire år tidligere.

Afrikansk dominans?
- Forhåpningene kommer i alle fall til å være der helt til «Bafana Bafana» er utslått, sier Kjetil Siem, som tror det sørafrikanske laget kan gjøre sine saker bra på hjemmebane.

- Personlig tror jeg de kommer videre fra gruppespillet.

Og om hjemmenasjonen skulle svikte er det flere afrikanske land som ønsker å melde seg på i kampen om suksess. Gamle storheter som Kamerun og Nigeria har store ting på gang - førstnevnte er helt oppe og snuser på en plass blant de ti beste på Fifa-rankingen - og dessuten kan også Egypt og Ghana komme til å være en positiv overraskelse.

Afrika har nemlig fått rekordmange plasser (6) i neste års sluttspill, og den norske fotballdirektøren ser ikke bort ifra at et av semifinalelagene for første gang har afrikansk blod i årene.

- Jeg tror Egypt kommer til å gjøre det veldig bra. Og ellers vet vi jo aldri med Elfensbenskysten, Nigeria, Ghana - og kanskje Senegal. Men jeg tror at vi vil ha afrikansk lag i kvartfinalen, og kanskje til og med i semifinalen.

Konklusjonen er i alle fall klar:

Enten et norsk lag med «Drillo» i spissen er med eller ikke; neste års VM en begivenhet du bør sikre deg billettene til.

Da inviterer hele Afrika deg til tidenes folkefest.

Vi sees i Sør-Afrika i 2010!

Global oppvarming. Global oppvarming.

Jeg smaker på uttrykket, blander det sammen med kvikksølvet som ikke har sett den vakre siden av frysepunktet siden forrige tiår, og kjenner at mixen ikke akkurat smelter på tunga.

Dere som fortsatt mener at vi kan dra på sydentur til Vesterålen om noen få år, har dere i det hele tatt beveget dere ut i frisk luft den siste måneden?

Trodde ikke det, nei. Det er helt drøyt kaldt, nemlig.

Vel, de gode nyhetene er i hvert fall at vi kan fortsette å leve livet uten å bekymre oss for hvor mye verdenshavene kommer til å stige i løpet av det neste århundret.

Dere tok nemlig feil! Det finnes ingen global oppvarming, og det eneste som vil påvirke havet er at vi snart kan gå til Island, eller USA for den saks skyld - fordi hele fordømte Atlanterhavet har fryst til is!

Mildt!?
Okei, jeg overdriver. Og for all del, vi skal ikke være for bråkjekke enda, de har sikkert peiling på det de forsker på, disse forskerne.

Poenget er at det er kaldt for tiden, det er fryktelig kaldt, og selv om jeg ikke er noen fan av offentlig syting merker jeg at jeg er mer klar for vår og sommer enn jeg noen gang tidligere har vært.

I dag droppet jeg stilongsen på skolen, og det er antakeligvis en av de største tabbene jeg har gjort.

Inne gikk det selvsagt greit; vi er kanskje dårlige på infrastruktur og sykefraværet i dette landet, men å fyre opp varmeapparatene har vi fortsatt greie på. Men så fort jeg gikk ut den fancy svingdøra på BI, derimot, forsto jeg at stilongsens dager ennå ikke er talte.

Det sykeste er jo at folk sier det har blitt mildere. Joda, for all del; minus elleve er dritvarmt, det. Trenger ikke noe varmere, ærlig talt, et sted må grensa gå.

Thanks and tactics
Og dermed var sytegrensa nådd for denne gang.

Hadde den grensa gått et annet sted ville jeg gjerne påpekt at Investering og finansiering-faget er et utrolig labert fag, men grensa er altså nådd allerede, så jeg sier ingenting.

I stedet kan jeg peke på mye positivt, som for eksempel at jeg har verdens snilleste familie - med en bror, bolle og bella (de to siste - les: Menika og Isabella) som lar meg bo i leiligheten deres samtidig som de er på flyttefot vekk fra den nevnte leiligheten.

Det er hva jeg vil kalle fine folk.

Dermed går det med slække kvelder, der jeg blant annet observerer at storebror er en meget offensiv pokerspiller som gjerne forteller motspillerne hvilke kort han har på hånd, og lurer på om den taktikken virkelig er den beste.

I og med at han vant den aktuelle turneringen, er den tydeligvis det.

Verdensveven har utviklet seg gjennom flere tiår. Jeg ser ingen grunn til at forbedringene ikke stopper nå.

En augustdag i 1991 offentliggjorde den europeiske forskningsorganisasjonen CERN et nytt prosjekt utviklet av engelskmannen Tim Berners-Lee: Internettet, eller World Wide Web.

Berners-Lee hadde jobbet med internettet i flere år, basert på teknologi som var blitt funnet opp i både 60-, 70- og 80-årene, men det var altså først i starten av 1990-årene at CERN mente verden var klar for nyskapelsen.

Midtveis i dette millenniets siste tiår var internett blitt et dagligdags ord, og det fortsatte å utvikle seg til nye høyder.

Nettet blir stadig mer sosialt; «Web 2.0» er en veletablert betegnelse på hvordan internettet styres av brukere over hele verden, og Twitter, Facebook og YouTube er bare noen få eksempler på mulighetene som denne verdensomspennende veven gir oss.

(Gnålet fortsetter under bildet)



Frustrasjon
Men det finnes fortsatt utviklingspotensiale.

Jeg er på hjemløs-ferie i Bamble, og ble fort frustrert da det viste seg at nettet ikke fungerte da jeg kom hjem i går formiddag.

Feilen er fortsatt ikke funnet, jeg er tross alt ikke noen IT-guru, så snart vanker det en telefon til udugelige Telenor.

I ren desperasjon dro jeg imidlertid ned til biblioteket, hvor jeg i mellomtiden fikk gjort det mest nødvendige.

Først en sjekk på Facebook, før de fleste nettavisene fulgte. Mailen - både jobb og privat - måtte også tas en titt på, og jeg måtte betale mobilregning, husleie, og sende inn måleravlesningen for strømbruket mitt.

Og blogge litt, selvfølgelig.

«Logg inn»
Så slo tanken meg: Så utrolig tungvint!

Logg inn: Facebook. Logg inn: Jobbmail. Logg inn: Hotmail. Logg inn: Chess. Logg inn: Nettbank. Logg inn: Hafslund. Logg inn: Blogger.

Og det finnes selvfølgelig en hel haug av nettsteder der jeg også må logge inn, som jeg droppet i denne omgangen.

Så godt som hver eneste side jeg besøker, må jeg legge inn brukernavnet og passordet mitt.

Okei da, ikke alle. Det fantes ganske nøyaktig 182 226 259 av dem i oktober 2008, og det tallet øker stadig. Jeg har ikke tenkt til å besøke så fryktelig mange av dem, langt mindre opprette en konto på hver eneste en.

Tungvint
Men du ser poenget mitt.

Joda, man kan trykke på «Husk meg»-knappen, man kan bruke samme passord overalt - men nei. Alt for mange ganger har Facebook-en min blitt klusset til av store og små søsken som tror de er morsomme, eller kompiser som tror de er enda mer morsomme. Marie, Preben, Josva, Rebecka - ja, jeg snakker til dere.

Og dersom noen skulle finne ut av det passordet du har brukt i alle år, på alle nettsteder - da må du plutselig bytte alle passordene dine til noe annet.

Jizes, det er en jobb jeg gjerne slipper.

Ett web - én Liam
Det jeg savner, og det som er det store poenget i dette alt for lange innlegget, er at jeg vil være meg på internett.

At ikke det er én Liam på Facebook, en annen Liam som skriver i blogspotten, en tredje Liam som betaler surt opptjente penger i nettbanken, og helt annen Liam som bestiller billetter for han selv og den imaginære dama hans til en digg date på Colosseum.

Jeg skulle ønske at når jeg dro på tur på nettet visste internettet at jeg var meg, uansett hvor jeg enn skulle ferdes.

Tusenvis, nei, millioner av nettsteder - men én Liam. Ett web - én Liam.

Det oppstår nok utfordringer her også, man ville sannsynligvis vært nokså screwed dersom noen annen klarte å stjele nettidentiteten din - men hei, det ville vi klart å ordne på en eller annen måte.

Jeg ser i alle fall opplegget for meg, og jeg liker det jeg ser.

Kan ikke en eller annen gluping bare sette i gang og fikse det? Hvor er 10-tallets Tim Berners-Lee?

Innvendinger? Beste idéen siden hjulet? Si gjerne fra i kommentarfeltet...

Jeg begynner å bli vant til å leve som en hjemløs, merker jeg.

I dag tidlig, klokka kvart på sju for å være nøyaktig, dunket det utålmodig på døra et par ganger, før en gjeng med svensker, polakker og noen nordmenn låste seg inn.

Neida, det var ikke ran, selv om det ser sånn ut i kåken akkurat nå. Prosjekt Oppussing 2010 er bare i gang.

Hail them!
De neste fem ukene skal badet pusses opp og gjøres fint, og dermed er jeg atter en gang tilbake på gata. Lesere av blogspotten husker jo at jeg var uten hus i hele august i fjor, og nå snakker vi altså hjemløs i iskalde januar.

Eller. Det er en overdrivelse. Jeg kan sove i kåken om jeg vil, det er bare dødsstøvete og -rotete der. Dessuten tar Daddy DJ og Ma Dalton meg imot med åpne armer på Gullkysten, akkurat når jeg vil.

Som nå. Jeg sitter nemlig på Oslo S akkurat nå, venter på bussen som går kvart over ti, og skal hjem igjen til Golden Coast en liten uke i alle fall.

Etter det får vi se hva det blir til.

Musica
Jeg tror forresten jeg skulle klart å være uteligger ganske greit, bare jeg hadde en mp3-spiller tilgjengelig.

Onkel Liam fikk mp3-mobil av storebror til jul, og det er fantastisk digg å starte dagen med no' godmusikk. Og tingen er at så godt som all musikk er godmusikk om morra'n.

Til og med «Butterlies», vi snakker Tone Damli Aaberge, var magisk i stad, det sier jo en del.

Og før du sier noe: Ja, jeg har Tone Damli på mobilen. Hun er jo digg.

Grensa går imidlertid når Burger King spiller Jan Teigen-plate, antakeligvis Greatest Hits. Nå har i alle fall både «Min første kjærlighet» og «Optimist» gått her, jeg ser med gru fram til fortsettelsen.

Det er forresten uansett en grense for hvor lenge jeg blir Teigen-torturert, jeg må jo rekke bussen snart.

Vi snakkes plutselig.

PS: Tror du ikke «Glasnost» kom på nå, a? Det syke er at folk faktisk hørte på det mølet. Sykt. Det er denne låta, liksom.

Det er mange jule- og nyttårstradisjoner; årsmelding fra blogspotten er definitivt en av dem.

Akkurat som i 2008 og 2007 skal året oppsummeres, i en så alfabetisk rekkefølge som overhodet mulig.

Og vi kjører bare på.

A
ARBEIDERPARTIET vant valget i år. Dessverre. Jeg stemte naturligvis ikke rødgrønt, og er dermed en av dem som faktisk kan klage og si: Det var ikke dette jeg ville! når landet vårt blir fullstendig ødelagt.

B
Vi fortsetter i politikken, denne gangen utenriks: BARACK er vel årets store navn. Mannen fikk fredsprisen, men har vel strengt tatt ikke utmerket seg sånn veldig på det politiske planet ennå. Jeg er fortsatt skeptisk til om han overlever etter fire år i presidentstolen, og tror John McCain ville gjort en vel så bra jobb.

C
Nok politikk. Sammen med storesøster var jeg på ferie i Egypt i november, og ble fort forelsket - ikke i en chick, men i CACAO BAR. Maken til sted skal du lete lenge etter, iallefall i det landet der, og det ble en etterlengtet oase med vennlige og kule folk på et sted som ellers krydde av kjipe russere.

D
DAMER har det imidlertid blitt lite av i 2009, det vet alle jeg henger med godt. Det klages nemlig ofte, men jeg har det egentlig ikke så aller verst.

E
På julaften, like før pakkene skulle åpnes, begynte storebror Pål plutselig å lese opp et dikt. Det skjer mildest talt svært sjeldent, og samtlige lurte på hva som foregikk - og vips, var han nede på kne, og storebror og Megan var ENGAGED. Så nå ventes det bare på bryllup...

F
Og apropo; jeg har verdens diggeste FAMILIE. Det er ikke alle som bruker mange lange kvelder på å lage pepperkakestavkirke med storebroren sin, hører en 33 år gammel annen bror synge Barbie Girl, reiser på sydentur med søsteren, eller jammer med lillebroren sin til klokka blir 5 om natta. Det gjør jeg.

G
Vi drar tilbake til sommeren, til GJETERØYA. I én uke var hele familien samlet med damer og unger på en øde øy med sauer, spøkelser og skumle polakker. Det var seriøst digg, selv om været ikke var på topp, og må absolutt nevnes i årsmeldinga.


Fuglset Games på Gjeterøya. FOTO: Marie Fuglset

H
Et lite stikkord når det gjelder året, er HJEMLØSE. Ikke bare fordi jeg var uten hjem i hele august, men også fordi jeg i løpet av våren og sommeren ble kjent med flere ordentlige, hjemløse. Jeg skrev jo tross alt to kapitler av denne boken, og fikk høre flere fascinerende historier.

I
Det er ikke alle forunt å være onkel til fem kids, men onkel Liam er. Hittil siste på stamtreet er ISABELLA, som ble født 2. juni, og som vokser for hver eneste dag som går. Jeg er rimelig sikker på at hun og kusinen kommer til å dra på onkel-besøk ganske ofte de neste år - det håper jeg, iallefall.

J
Jeg fortsatte å studere i 2009, og jeg er et år nærmere å bli JOURNALIST. Skoleframmøtet er fortsatt så som så, men semesteret i høst ble i alle fall en klar framgang i forhold til våren. Vi er på rett spor!

K
KIRKE er noe jeg gikk alt for lite i dette året, og er gjenstand for tjue-ti's eneste nyttårsforsett: Mer kirke for Liam, enten det blir Citykirken eller Intro. Kanskje Intro Oslo...?

L
Ettersom kid-bro Prebster er så usannsynlig bortskjemt og har fått sitt eget studio i Bamseveien, har det blitt litt LÅTSKRIVING på Fylly & Liam dette året. Noen fullstendig uoffisielle demolåter, tatt opp i sommer, kan du faktisk høre på MySpace. Vi kommer selvfølgelig ut med EP i løpet av tjue-ti. Ikke sant, Prebster?

M
MANGLERUD er stedet ass! I september flyttet jeg inn i Rugveien, og dermed er det tre blokker med navnet Fuglset gravert inn på ringeklokka i gata. Eller, jeg har ikke fått noe navn på ringeklokka ennå, men du tar poenget...

N
For første gang på virkelig lenge har jeg hatt én og samme arbeidsplass gjennom hele året. Ikke bare fordi jeg endelig holder meg relativt fastboende, men også fordi NETTAVISEN er en upåklagelig arbeidsplass. Jeg gleder meg fortsatt til hver gang jeg skal jobbe, og det er ikke feil.

O
ODD GRENLAND, ja. Hva skal man si? Verdens fineste lag i alle fall, det er helt sikkert. Jeg fikk ikke oppleve mer enn fem kamper live denne sesongen, men alle fem var i hvert fall noen deilige opplevelser. Dermed satser vi på flere kamper i tjue-ti - og kanskje medaljer også, hvem vet?

P
300 egyptiske pund tilsvarer omtrent 300 kroner, om jeg husker riktig. I november gjorde jeg og Mærri den beste investeringen noen gang, da 300 pund gikk med til en dag på Rødehavet. I løpet av turen var vi innom PARADISE ISLAND, som er det fineste stedet jeg har vært på noen gang. Ord rettferdiggjør ikke det stedet der, som jeg forresten skrev om her.


Beautiful. FOTO: Flickr

Q
Okei, dette er samme stikkord som i fjor, men i 2009 var jeg jo faktisk i QATAR. Og for et land! 99 prosent ørken, resten er idyll i hovedstaden Doha - spesielt når faren din jobber der og blir behandlet som greve. Qatar kan forresten leses om både her, her, her, her, her og her.

R
Jeg har også benyttet 2009 til å bli bedre kjent med RUSSERE. De likte ikke meg; jeg likte ikke dem, og det er det. Heldigvis rakk jeg å irritere dem skikkelig i basseng-aerobic'en.

S
Om du lurte: SHERATON, det som ligger i Doha, er verdens diggeste hotell. Lett, enkelt og greit. Håper jeg kommer tilbake dit en gang.

T
TORSDAGENE var gjerne ukas store høydepunkt gjennom hele 2009. Fra januar til juni samlet nemlig noen hjernevaskede Lost-fans seg i Oslo et sted; gjerne på Ullevål (les: meg) eller Majorstua (les: Michael) og forberedte seg i noen timer til kveldens Lost-episode, så episoden, før den ble nøye diskutert etterpå. Det digge er at Lost starter 2. februar, og det er sørenmeg ikke lenge til.

U
U2. Need I say more? Bandet ga ut et av sine beste album på lenge, No Line On The Horizon i februar, og jeg fikk til og med oppleve bandet live sammen med Ørris, Sara og Prebster i Gøteborg 1. august. Kan ei forklares, bare erfares.

V
Folk snakker om global oppvarming. Vel, VÆRET i 2009 var i alle fall spesielt, det skal det ha. En uke med sommer i juni var alt vi fikk av den slags, resten regnet bort. Og desember har jo vært tidenes kaldeste desember, jeg er fortsatt sikker på at vi til tider har hatt kelvinminusgrader her. Det er ikke langt unna, i hvert fall, det er sikkert.

W
Når prisen for årets WHINERE skal deles ut, er det ingen tvil om hvem som er eneste nominerte. Møkkalaget Brann fra Bergen klarte ikke å innrømme at Odd Grenland er så drøyt mye bedre enn dem, og dermed satte de i gang et hylekor uten sidestykke fordi Peter Kovacs scorte da Håkon Opdal lata som han knakk beina, og sparka etter den deilige ungareren i tillegg. Kampen vant vi 5-1, og Brann kan dø.

X
Nå begynner det å bli vanskelig, men vi løser dette også. X-MAS, eller julen på norsk, var fantastisk dette året. Stemningen kom allerede i november, holdt seg ut desember, og resulterte i en så koselig julaften som bare familien Fuglset klarer å stelle i stand.

Y
Enklere blir det ikke: Jeg har fått flere YNDLINGSLÅTER i løpet av året. Röyksopps Röyksopp Forever, U2s Stand Up Comedy, Athletes Rubik's Cube og Kents Töntarna - bare for å nevne noen.

Z
I et år der Norge ikke klarte å kvalifisere seg til Fotball-VM, er det en liten trøst at svenskene bommet på det samme. Og det selv om de har en av verdens aller beste fotballspillere på topp - ZLATAN IBRAHIMOVIC. Jeg liker å se den typa spille fotball; mer av Zlatan i tjue-ti!

Æ
Jeg fikk forresten en følelse av ÆRBØDIGHET da Kongen av Pop døde i juni. I sannhetens navn skal det sies at jeg fikk øynene opp for Wacko Jacko like før han døde, og klarte å sette ekstra stor pris på musikken hans etter sjokknyheten som kom en sen junikveld. Derfor var det på sin plass å avslutte året med å fremføre Billie Jean på nyttårsaften, noe som forresten var en veldig ålreit kveld.

(Video fra nyttårsaften ser du her, om du er heldig og har Facebook-konto.)

Ø
ØKONOMI er noe jeg har hatt stålkontroll på i 2009, bare spørs fatter'n. Mye takket være studielånet, riktignok, men det funker da, det.

Å
Vi avslutter med ÅRSTIDENE, som altså har vært helt fjerne i år. Det var aldri vår; det var vinter fram til mai, og så kom plutselig sommeren. Men neida, sommer var det heller ikke. Den ene uka med sol og 30 grader gikk nemlig fort over til regn, og sånn fortsatte det i både juli og august. Dermed fikk vi en fryktelig lang høst, fra juni til desember, før det plutselig ble vinter igjen.

Men snart kommer våren igjen, og sommeren. For nå er det tjue-ti, nemlig.


Sannsynligvis årets deiligste bilde. FOTO: Marie Fuglset

Det er utrolig hva man får til.

Midt i en travel nyttårsperiode, jobbeperiode og oppussingsperiode, har jeg altså fått tid til å endre designet på bloggen. Det er mye mer jobb enn det ser ut til, men jeg syns ærlig talt det ble ganske kult.

Hva synes du? Legg igjen kommentar i feltet under, a!

Det spiller forsåvidt ikke så stor rolle hva du synes, for jeg kommer ikke til å endre på en stund nå uansett, men det er jo litt hyggelig med positive tilbakemeldinger, da. Det er jo liksom det jeg hinter til...