verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Verdensveven har utviklet seg gjennom flere tiår. Jeg ser ingen grunn til at forbedringene ikke stopper nå.

En augustdag i 1991 offentliggjorde den europeiske forskningsorganisasjonen CERN et nytt prosjekt utviklet av engelskmannen Tim Berners-Lee: Internettet, eller World Wide Web.

Berners-Lee hadde jobbet med internettet i flere år, basert på teknologi som var blitt funnet opp i både 60-, 70- og 80-årene, men det var altså først i starten av 1990-årene at CERN mente verden var klar for nyskapelsen.

Midtveis i dette millenniets siste tiår var internett blitt et dagligdags ord, og det fortsatte å utvikle seg til nye høyder.

Nettet blir stadig mer sosialt; «Web 2.0» er en veletablert betegnelse på hvordan internettet styres av brukere over hele verden, og Twitter, Facebook og YouTube er bare noen få eksempler på mulighetene som denne verdensomspennende veven gir oss.

(Gnålet fortsetter under bildet)



Frustrasjon
Men det finnes fortsatt utviklingspotensiale.

Jeg er på hjemløs-ferie i Bamble, og ble fort frustrert da det viste seg at nettet ikke fungerte da jeg kom hjem i går formiddag.

Feilen er fortsatt ikke funnet, jeg er tross alt ikke noen IT-guru, så snart vanker det en telefon til udugelige Telenor.

I ren desperasjon dro jeg imidlertid ned til biblioteket, hvor jeg i mellomtiden fikk gjort det mest nødvendige.

Først en sjekk på Facebook, før de fleste nettavisene fulgte. Mailen - både jobb og privat - måtte også tas en titt på, og jeg måtte betale mobilregning, husleie, og sende inn måleravlesningen for strømbruket mitt.

Og blogge litt, selvfølgelig.

«Logg inn»
Så slo tanken meg: Så utrolig tungvint!

Logg inn: Facebook. Logg inn: Jobbmail. Logg inn: Hotmail. Logg inn: Chess. Logg inn: Nettbank. Logg inn: Hafslund. Logg inn: Blogger.

Og det finnes selvfølgelig en hel haug av nettsteder der jeg også må logge inn, som jeg droppet i denne omgangen.

Så godt som hver eneste side jeg besøker, må jeg legge inn brukernavnet og passordet mitt.

Okei da, ikke alle. Det fantes ganske nøyaktig 182 226 259 av dem i oktober 2008, og det tallet øker stadig. Jeg har ikke tenkt til å besøke så fryktelig mange av dem, langt mindre opprette en konto på hver eneste en.

Tungvint
Men du ser poenget mitt.

Joda, man kan trykke på «Husk meg»-knappen, man kan bruke samme passord overalt - men nei. Alt for mange ganger har Facebook-en min blitt klusset til av store og små søsken som tror de er morsomme, eller kompiser som tror de er enda mer morsomme. Marie, Preben, Josva, Rebecka - ja, jeg snakker til dere.

Og dersom noen skulle finne ut av det passordet du har brukt i alle år, på alle nettsteder - da må du plutselig bytte alle passordene dine til noe annet.

Jizes, det er en jobb jeg gjerne slipper.

Ett web - én Liam
Det jeg savner, og det som er det store poenget i dette alt for lange innlegget, er at jeg vil være meg på internett.

At ikke det er én Liam på Facebook, en annen Liam som skriver i blogspotten, en tredje Liam som betaler surt opptjente penger i nettbanken, og helt annen Liam som bestiller billetter for han selv og den imaginære dama hans til en digg date på Colosseum.

Jeg skulle ønske at når jeg dro på tur på nettet visste internettet at jeg var meg, uansett hvor jeg enn skulle ferdes.

Tusenvis, nei, millioner av nettsteder - men én Liam. Ett web - én Liam.

Det oppstår nok utfordringer her også, man ville sannsynligvis vært nokså screwed dersom noen annen klarte å stjele nettidentiteten din - men hei, det ville vi klart å ordne på en eller annen måte.

Jeg ser i alle fall opplegget for meg, og jeg liker det jeg ser.

Kan ikke en eller annen gluping bare sette i gang og fikse det? Hvor er 10-tallets Tim Berners-Lee?

Innvendinger? Beste idéen siden hjulet? Si gjerne fra i kommentarfeltet...