verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Hva tror du Liam blogger om i dag, da?

Lov og straff, det er vel noe av det morsomste og mest bisarre som finnes her i verden. Tjostolv og Joshua er altså dømt til døden - og ikke bare én gang. Ikke to ganger, og ikke tre, og ikke fire heller. Men fem ganger dødsstraff, det var ikke verre enn det. Vi har jo sett det i USA i årenes løp, folk blir dømt til 321 livstidsdommer og det som verre er, men hvordan får man det egentlig til? Holder det ikke med én livstidsdom liksom, eller én henretting?

Skal poor old Tjostolv henges, taes ned, gjenopplives, få et glass vann, henges igjen, taes ned, munn-til-munn, gulpe opp litt skit, få et glass vann, henges igjen, taes ned, hjertemassasje, få et donaldblad å slappe av med, henges igjen, taes ned, bli bedt for av en prest, vekkes opp av døden, ta et glass vann - og så henges for femte og siste gang? Og deretter gjøre det samme med Joshua?

Hm. Det henger ikke på greip, spør du meg.



Let's make som action!
Konklusjonen er naturligvis: Dette må gjøres noe med. Det er ikke så ofte jeg får medfølelse med landsmenn som er dømt for mord, men av og til skjer det. Som nå. Noen som blir med ned og hente dem?

En tur til Kinshasa, hovedstaden i Den Demokratiske Republikken Kongo, koster 8553 kroner tur/retur. Da drar vi 15. september, altså om en uke, mens returen går 22. Flyturen går dessuten via Nairobi, der er jeg lommekjent, om det skulle bety noe. Det gjør det vel antakeligvis ikke, men anyways. Fra Kinshasa må vi bare leie bil så vi kommer oss videre til Kisangani, hvor de sitter fengsla, så vidt jeg har fått med meg, det blir lett.

Også må vi huske på å kjøpe parykker. Og briller. Vi må jo kle dem ut når vi skal tilbake på flyet hjem, og parykker og briller er et kjent triks.

Damn, vi trenger falske pass også. Noen som er drøye på å mekke falske pass?


Også kan vi jo få oss en seightseeing i det vakre landet?

«Finish, finish!»
Jeg regner selvfølgelig med at den norske stat dekker utgiftene våre etter at vi er kommet hjem som helter, med Joshua og Tjostolv i bagasjen, men alle tjener vel egentlig på dette. Utenom Kongo, da, selvsagt.

For vi er jo dømt til å betale 360 millioner kroner i erstatning til møkkalandet, fordi vi har sendt TjoShua til å spionere på dem.

360 millioner, det er overkommelig. Men hva med dama til han som faktisk ble drept, får hun noen penger? Joa, én million kroner - som hun må dele med familien og sjåførens fagforening(!).

Jeg syns det blir litt usaklig at et land som tross alt ikke har lidd noe stort tap på TjoShuas besøk skal kreve «en symbolsk sum» på 360 millioner, mens dama som står uten type må dele en skarve million med en fagforening. Og sympatien for Kongo i sin helhet faller betraktelig med dagene som går.

Usmakelig er også tilskuerne i retten, som klappet og ropte «finish, finish» - samtidig som de viste tegn til at strupen skulle kuttes over - da dommen falt. Møkkafolk, jeg har ikke noe mer å si. Eller - møkkaland, som fostrer opp innbyggerne til å bli sånn.

Og disse sender altså vi u-hjelp-penger til?

Jeg stemte i går, for å si det sånn.



Tider da Kongo bare var Kongo:
Det var bed.øk på gang, og jeg skulle se sexy fotball på Frogner. Deilig!

Da Kongo ikke eksisterte:
Jeg kan egentlig bare droppe denne, jeg skrev aldri blogg tidligere, virker det som.

Die, Taylor, die
You ain't no friend of mine
You're a scum-sucking shitty guy
So die, Taylor, die
(Graham Coxon - Song for the Sick)