verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Bare som en liten oppdatering, kan jeg berolige alle med at Sør-Afrika fortsatt viser seg fra sin beste side.

Preben og jeg er strandet alene på Camps Bay, og er det noen steder i hele verden jeg vil strande på, så er det egentlig her.

Sola varmer fra morgen til kveld, og en laber bris sørger for at man ikke dør i varmegradene. Det sies at det er tolv grader i vannet her, og det stemmer antakeligvis, men det føles som godt over tjue. Hjemme bader jeg ikke uten at det er over tjue, her danser jeg med bølgene som kommer brusende mot strandkanten.

Fordi det er så varmt, og et bad er bare avkjølende. Og nydelig.

Og jeg vil ikke hjem.

Dette er femte gangen jeg besøker Afrika (selv om Tunisia og Egypt føles mer som Arabia enn Afrika), og jeg begynner å merke at jeg er glad i dette kontinentet. Det er fullt av elendighet, fullt av katastrofer, fullt av håpløshet. Men det er så vakkert. Spesielt Sør-Afrika, men resten av kontinentet også.

Mr. T - som jeg nevnte i forrige innlegg, og som jeg har blitt bedre og bedre kjent med - har allerede invitert meg til hjemlandet hans, Zimbabwe. Der skal han vise meg familien sin, og han skal ta meg med til Victoriafallene. Han vet at det bare er en drøm, og det vet jeg også, men drømmer blir noen ganger til virkelighet.

Inntil videre lever jeg i håpet om at jeg en gang skal få ta med ei bra dame til Zimbabwe, og til Sør-Afrika, og til mange andre fantastiske steder rundt omkring på denne kloden.

Just nu er klokka halv ett om natta, jeg sitter med føttene dyppet ned i bassenget som holder 32 varmegrader, og sjekker nettet for første gang på flere dager.

Ikke fordi det ikke er nett her, men fordi Facebook plutselig ikke er så viktig.

For et vakkert land det er, Sør-Afrika.

På lørdag var jeg i bryllup, jeg fikk være groomsman for storebror som giftet seg i verdens mest idylliske omgivelser; på vingården Palmiet Valley, en halv times kjøring utenfor Cape Town. Et sted som tok oss 200 år tilbake i tid - på den gode, uforglemmelige måten. Et bryllup som jeg tidligere bare har sett på film.

Et vakkert land. Fullt av kontraster.

Et døgn senere var vi tilbake i Cape Town, trygt plassert i gjestehuset vårt med egne svømmebasseng, egne rom med alt vi trenger, egne tjenere, egen bar, og med et sikkerhetsgjerde som beskytter oss fra livet på utsiden av gjestehuset.

Der går tusener - antakeligvis millioner - av mennesker og lurer på hvordan de skal få tak i mat nok til å overleve i hvert fall denne dagen.

Noen er heldige. De får jobbe ute i heten (sørafrikanerne selv snakker om hvor varmt det er for tiden) i tolv timer hver dag, til minstelønnen på fire kroner per time. Det holder tross alt til å overleve.

Om jeg synes synd på alle sammen?

Ikke i det hele tatt.

Det er egoistisk, det er kunnskapsløst, og det er sannsynligvis blottet for empati. Men jeg klarer ikke å synes synd på alle de som ikke løfter en finger for å få tak i den jobben. Som sitter henslengt utenfor skuret sitt som er bygget opp av presseninger, uten tilsynelatende å gjøre noen ting fornuftig.

Og det er så mange av dem.

Man kunne mistenkt dem for å ha mistet motet, gitt opp. Men når man ser de som jobber på kjøpesenterne, de som står langs veien og graver, så er det ikke noe bedre. Det gjøres så sakte, så sakte, man tar pauser langt oftere enn man jobber, det finnes ikke antydninger til smil eller noe som kunne ligne god service.

Det forteller meg at det er en hel kultur som må forandres før Afrika forandres.

This is Africa.

Men det finnes unntak.

I kveld hadde jeg en lengre samtale med Mr. T, som vi kaller ham, altmuligmannen ved guesthouset. Han er 22 år, kommer fra Zimbabwe, og flyktet til Sør-Afrika for tre år siden. Han dro hit uten papirer eller penger, uten andre klær enn de han hadde på seg. Ved grensen måtte han svømme over elven Zambezi, sammen med sju andre.

Midtveis i elva kom det en krokodille. Den valgte ikke Mr. T, men i stedet han som svømte tre meter ved siden av ham. De var åtte, og sju av dem kom over.

Siden da har han gjort det han kan for å få jobb, og tilfeldighetene gjorde at han endte opp på gjestehuset her, hvor eieren skryter hemningsløst av ham.

Nå tjener han 130 kroner dagen, og hver måned sender han tusen kroner til familien i Zimbabwe - halvparten av dem går til søsteren, for at hun skal få gå på skole.

Jeg kan ikke redde Afrika, og det kan ikke majoriteten av befolkningen her heller. Men det kan Mr. T.

Bildene er hentet fra Maries Facebook. Hun har fitt meg lov til det, tror jeg. Ellers får jeg nok høre det.

20.01.11, 01:55 CET+02

Vi er i gang: Prebster og meg selv har tilbrakt det siste døgnet på reisefot, og er ikke halvveis en gang.

Men det gjør ikke så mye når flyturen fra London Heathrow til Doha, Qatar, er den mest behagelige jeg noen gang har vært med på. Hver vår seterad til disposisjon, god plass, Coldplay, Oasis, Arcade Fire og The Verves (blant mye annet!) på flyets egen playlist, og generelt en bra service er aldri feil når man flyr.

Da gjør det til og med ikke så mye at flyet fra London er halvannen time forsinket.

Nå er vi i Doha, altså, og heldigvis har araberne - i motsetning til de i London - sørget for trådløst nett på flyplassen sin.

De neste timene tilbringes i halvvåken tilstand på nettet, eventuelt med sporadiske mat, bok- og kortspillpauser.

Flyet går sju, lokal tid, og i morgen kveld er vi framme. Sjeldent tidligere har jeg hatt så store forventninger til de to og en halv neste ukene.

Africa, here I come.

PS. Flyturer, altså. Man blir alltid kjent med så gode folk. Mens vi ventet på det forsinkede flyet i London, begynte jeg å prate med en kar som prøvde å få noe info. Han så ut som en flykaprer - ikke den typisk ekstremistiske sorten, men mer en flykaprer fra en god Hollywood-film - men jeg tok sjansen likevel. Vi pratet en del, og han fortalte han hadde én time på seg til å rekke sin connection-flight i Doha. Ønsket hverandre lykke til, og kom til slutt ombord i flyet.

Nå, mens jeg sitter her og skriver, dukker han plutselig opp igjen foran meg og Prebster. "How are you guys? What's happening?" Det viser seg at flyet hans, som han ble lovet skulle vente i Doha, har dratt. Han må overnatte på hotell. "It's fucking ridiculous." Også ønsker han oss lykke til og god tur videre, igjen. Folk, ass. Herlige.

Den kom i 2009, 2008 var intet unntak, og 2007 var året som moroa begynte:

Det er på tide å oppsummere året 2010. Alfabetisk, fra A til Å. Så - når det er gjort - kikker vi framover. The best is yet to come, don't you forget.

Er du klar?

A
Vel, for å begynne med det første: Det er én låt som for alltid vil minne meg om 2010. Som er fantastisk fin, og som du forhåpentligvis får høre i en ny versjon på et album om en liten tid. Som selvsagt er ARMS OF FAITH, og som du kan laste ned helt gratis her.

B
Sommeren 2010 var jeg for andre gang forlover i et BRYLLUP, nemlig Josva og Nora sitt. Veldig stas, og om ganske nøyaktig én uke setter jeg meg med lillebror på flyet til Qatar Airways for å være forlover for tredje gang, denne gangen i Sør-Afrika. Og jeg gleder meg!

C
Noen måneder senere dro fatter'n, kid bro og jeg på en veldig ålreit weekendtrip til Tyskland. Noen ganger er det fantastisk å sette seg i bilen og bare kjøre mens man hører på lydbok og eter digg, og på veien til Tyskland treffer man jo noen dansker også. Uansett, på vei hjem igjen var vi innom CITTI GROßMARKT i Flensburg, og vi fikk handlet fra oss.

D
Jeg trodde ikke jeg skulle klare det, but I did: Hver dag i to måneder var jeg oppe tidsnok til å være i DAGSAVISENS lokaler i Christian IVs gate klokka ni om morgenen. Som praktikant. Det var til tider gøy, til tider slitsomt, men uansett veldig lærerikt.

E
I november/desember hadde jeg ter EKSAMENER; en journalisteksamen, en gruppeeksamen og en strategieksamen. Jeg trodde jeg skulle klare den første, jeg håpet at vi ikke strøyk på den andre, og orket ikke engang å lese på den tredje, fordi jeg visste jeg ville stryke. Den første gikk ad dundas da det dukket opp en modell jeg aldri hadde hørt om i eksamensoppgaven, og jeg innså at jeg kunne risikere å stryke på alle tre. Resultat: Henholdsvis C, B og D. Og jeg er en lucky bastard.

F
Det er så mange gode folk rundt meg, så det er egentlig urettferdig å hente opp noen navn, men her kommer ett. FYLLY. Kid bro, som jeg alltid krangla med før. Nå spiller vi i band sammen, skal innta verden, og flyr i 36 timer og tar en uke i Cape Town for oss selv. Lillebror, digger deg!

G
Hele dette året har jeg hatt et mål, nemlig å slutte med snus. Det er ikke så lett, når GENERAL EKSTRA STERK PORTION fortsatt viser seg fram fra sin beste side i snusskapet. 2011 it is!

H
Det er ikke lenger sjeldent jeg ikke sover alene i kåken, som offisielt er blitt omdøpt som HOTEL MANGLERUD. Enkelte er mer stamgjester enn andre, men alle er velkomne i 2011 også.

I
Det finnes visse steder som er spesielt bra å oppbevare seg, og i 2010 har det gått mer og mer opp for meg at INTRO er et av dem. Nå også med fantastisk webside.

J
Året rundes som oftest av med JUL, og 2010 var intet unntak. Det er bare det at jeg sannsynligvis har hatt den beste julen av alle i verden i år. Hele familien hjemme hos mutter'n og fatter'n (savnet Ida, dog), som varter opp med sykt digg mat og julehjem. Lange spillkvelder, hvitt landskap ute, fantastiske presanger - gleder meg til neste år allerede.

K
Denne sommeren var fantastisk. Ikke fordi det var så veldig fint vær, og ikke fordi jeg fikk så mye glede av det som var av fint vær heller, men fordi jobben min er å følge med på noe jeg elsker. Fotball-VM i Sør-Afrika var tidenes VM, og K'NAAN lagde tidenes VM-sang.

L
Seks år var det en berikende del av livet mitt. 24. mai 2010 så jeg siste episode av LOST sammen med en nydelig gjeng, og det var ganske vemodig. Nå gleder jeg meg bare til å se hele herligheten på nytt.

M
2008 var Coldplay, 2009 var U2 - men dette året var det METALLICA som ga meg den største konsertopplevelsen (ved siden av våre egne konserter, selvsagt). I gymsalen på Fornebu, sammen med Egil og Magnus. Deilig. Og jeg er ikke engang fan.

N
Også i 2010 var jeg av og til å finne på NYDALEN, og jeg må bare innrømme at de tre åra på BI alt i alt har vært gode - på tross av at oppmøtet på skolen har vært så som så. Det er fortsatt (minst) et halvt år igjen av skolen, og uansett kommer jeg til å være på Nydalen de fleste tirsdagene i 2011, for å spille cageball med kolleger og ukjente. Fint sted, det, altså.

O
Apropos ukedager; ONSDAGENE i høst har vært et lite høydepunkt. To fantastiske mennesker på Ryen åpner huset sitt, enda flere fantastiske mennesker kommer på besøk, og vi har det veldig, veldig kult sammen. Det er et konsept som kalles Life, og jeg liker det veldig godt.

P
Som du skjønner, og som jeg allerede har nevnt, er jeg omgitt av så mange bra mennesker, eller PEOPLE, som jeg kaller det (for å få det til å passe inn på P'en). Ingen nevnt, ingen glemt. Men jeg er takknemlig overfor alle sammen. Planen er å bli enda bedre kjent med dem i 2011, pluss å bli kjent med flere. God plan, høres det ut som.

Q
Denne er alltid tricky, spesielt siden jeg har et prinsipp om ikke ha samme stikkord som er blitt brukt i tidligere årsmeldinger. Men på nyttårsaften satt jeg på samme bord som Yuly og Melissa, som er fra Colombia. Jeg er ingen kløpper i spansk, for å si det mildt, så det gikk mye i ¿QUÉ PASA?

R
Oh no, I haven't forgotten. Februar, en svært nødvendig tur vekk fra snøen og kuld i Norge. Veien gikk selvsagt til ROMA, og det var en veldig ålreit tur, det også. Turer pleier som regel å være det.

S
Denne bokstaven er enkel i år. I mars dro jeg hjem til Bamble for en engangsopptreden med et band som lillebror hadde snekret sammen. Ti måneder senere er SHOW CHAMPA klare for å pøse på med musikk som verden sjeldent har hørt maken til. På den positive måten, vel og merke. Sjekk oss ut her, her og her.

T
Help others achieve their goals. By achieving yours. I 2010 så TRUSTED CITIZEN dagens lys, og jeg anbefaler deg å sjekke det ut - når du får en invite, så klart. Dette er nemlig et veldig kult konsept.

U
Helt siden julaften 2009 har jeg visst at jeg snart skal til Sør-Afrika, men «snart» er et relativt begrep. Gjennom hele året har 19. januar 2011 virket UENDELIG LANGT fram i tid. Nå er det én uke til.

V
Hvordan er det mulig å oppsummere 2010 uten å dra med VULKANENE? Island lot oss altså unngjelde for deres egne økonomiske inkompetanse, og sendte aske ut over hele Europa som gjorde at flyene ble satt på bakken. Bare ikke gjør det om en uke, så er jeg fornøyd.

W
En annen nyhetssak som preget året var selvsagt WIKILEAKS. Personlig foretrekker jeg fortsatt Wikipedia framfor Wikileaks, men så er jeg da heller ikke ferdig utdannet journalist. At Assange må i fengsel, synes jeg uansett er for drøyt, med mindre han faktisk har voldtatt disse svenske blondinene. Jeepz, nå merker jeg at jeg blir useriøs her.

X
Vanskelig bokstav, men Liam ordner saken: Januar startet året med å kaste meg ut av min egen kåk, da ikke kjent som Hotel Manglerud, men som kåken - for min egen versjon av X-TREME MAKEOVER HOME EDITION. Badet skulle liksom pusses opp på borettslagets regning, men det kostet meg fortsatt 20.000 spenn. Men noen morsomme episoder ble det.

Y
Hm. Jeg har brukt endel YOUTUBE gjennom året. Jo, jeg har det. Det er jo alltid en slager når flere enn ett menneske er samlet, å sjekke de morsomste videone på YouTube. Kommer ikke utenom, liksom.

Z
Denne er fæl, skikkelig fæl. Jeg kommer virkelig ikke på hva bokstaven Z forbinder meg med 2010. Men jeg kan meddele at ZVETOMIR TCHIPEV fortsatte sin karriere som midtbanespiller i kypriotiske Nea Salamina dette året. Det er helt sant.

Æ
Nå sliter jeg skikkelig, ingen tvil om det. Men vi fortsetter i samme spor. Fra 1. januar i år ble ÆDEL TVERRÅEN en viktig brikke i Urædd (herre min hatt, så kommer jo æ-ene på rekke og rad). Alle fra Grenland med en viss fotballinteresse vet hvem Ædel er, og det er bare å ønske superspissen lykke til videre i 2011.

Ø
Hotel Manglerud, som er nevnt tidligere i posten, befinner seg forresten i bydel ØSTENSJØ, som er en fryktelig fin bydel på alle mulige måter. Litt mange pensjonister, kanskje, men det er bare hyggelig.

Å
Og vi runder av med å melde om at ÅLBORG er en av byene jeg har vært i (eller i det minste kjørt forbi) dette året. Beklager kvalitetsglippen mot slutten, men det er sånn det går når man har så mange unødvendige bokstaver i alfabetet.

Godt nyttår, noen dager på etterskudd!

2011. Det høres rart ut.

Partallsår er ikke så vanskelige å venne seg til. 2010 føltes ut som vi hadde vært i lenge da det ble 1. januar. Men 2011? Nei, det er ikke 2011 ennå. Snart, men ikke ennå.

It's a new year, I'm glad to be here, it's a fresh spring so let's sing

Men jo, det er visst et nytt år. På tide å se framover.

2010 var full av oppturer, og ikke så mange nedturer. Kanskje det var noen av de også, men jeg er ikke så flink til å huske nedturene. Oppturene inspirerer. Nedturene glemmes.

In 2080 I'll surely be dead, so don't look ahead, ever look ahead

Jeg er kanskje død i 2080, men jeg ser gjerne framover likevel.

Ser fram til 19. januar, når jeg setter meg på flyet med lillebror til London, videre til Qatar, og via Johannesburg til Cape Town. Være forlover for storebror, delta i drømmebryllupet på en vingård i Cape-provinsen, og nyte 35 varme på en brennende het sandstrand på Clifton Beach.

Ser fram til å erobrere flere og flere og større og større scener med bandet. Om det ikke blir O2 Arena sommeren 2011, så blir det i hvert fall noen gode gigs.

Ser fram til å bli kjent med nye mennesker, og enda bedre kjent med de jeg allerede kjenner.

It's a new year, I'm glad to be here, it's a fresh spring so let's sing



PS. Det kommer årsoppsummering for 2010 også. Snart.