verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

I sommer, mens jeg jobba på Meny, kom det plutselig en gammel kjent inn. Vi ble stående og prate en stund.

Anders, kompisen fra barne-, ungdom- og videregående skole, hadde jeg ikke sett på en stund. Han hadde flyttet til Trondheim, hvor han studerte og bodde sammen med dama. Det var samme gamle Anders, som alltid smilte. Som alltid oppmuntra andre. Som man merket brydde seg om andre enn seg selv.

På tirsdag døde Anders.

Av en sykdom som han visste han kom til å dø av, en sykdom som gjorde at han var borte fra skolen et helt år. Men som jeg likevel tror han vant over. Fordi han, på tross av alt det kjipe, valgte å leve videre. Og på grunn av det fikk familien hans, dama hans, og vennene hans, oppleve at han levde livet helt til siste slutt.

Jeg regner ikke med jeg kan blame deg for noe Gud, det skjer kjipe ting hver eneste dag, så løsningen er vel ikke å skylde på deg når det rammer noen man kjenner bedre enn andre. Men jeg vet at han er hjemme nå, på et sted uten sykdom. Et sted med fotballbaner, der han skal få kose seg mens han venter på å se igjen de han var mest glad i. Og i mellomtida håper jeg du er sammen med familien hans og vennene hans, at du hjelper dem til å huske på alt det bra de fikk oppleve sammen. Okei? Jeg tror ikke det er for mye forlangt.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg, eller skrik, eller smerte.