verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Oh yep. Akkurat nå befinner jeg meg i et nokså bortgjemt sted som heter Wildenhausen, et sted du kan lese mer om her.

Fattern, lillebror og meg selv tok nemlig turen til morra'n idag; sto opp klokka halv seks for å rekke Color Line til Hirtshals, og duret videre nedover Danmark og videre inn i Tyskland.

Hvor vi drar videre er ikke helt planlagt, vi gjør det bare for å få oss en tur. Og det er digg nok, det. Veldig ålreit å bare sitte i bilen og sove, se film og ikke noen ting fornuftig.

Og foreløpig er vi altså strandet i Wildenhausen.

Men denne bloggposten handler ikke om Wildenhausen.

Jeg vil i stedet si noe om dansker.

Jeg tror ikke jeg er så fan av dansker.

Det er ikke snilt å stryke alle over én kam, naturligvis, det finnes helt sikkert mange flotte dansker rundt omkring, det er ikke det.

Men ta svenskene, da. De er hyggelige. De ser ikke minst bra ut. Og de snakker så man forstår dem.

Dansker, derimot, virker ganske overlegne. De er som regel halvfeite, enten det er mann eller dame, og ser i det hele tatt ganske ufordragelige ut. Og språket? Har ikke sjans. Ikke i verda.

Det er toppen av forhåndsdømming, dette her, men inntrykket er virkelig litt av det samme etter et gjensyn med nabolandet, altså.

Men det skal sies; det finnes noen gode eksemplarer av dem også. Som i en gammel 70-tallssjappe vi var innom, som det forresten finnes titusenvis av i det lille landet. Uansett, kassadama der, som var godt over 60, tok meg i mot med et smil da jeg skulle kjøpe meg en «Stor French Hot Dog».

- En stor french hot dog, sa jeg, på sakte, tydelig norsk. (Klok av skade: Forrige gang jeg prøvde å snakke med danske, da jeg for et par år siden skulle finne ut av om det fantes en kino i Hirtshals, måtte vi ta samtalen på engelsk.)

- En stor french hot dog, gjentok dama i et forsøk på å herme etter norsken min. Et veldig godt forsøk faktisk, hun hørtes ut som en bergenser som prøver å snakke østlandsk.

Så smilte hun igjen.

Så det finnes ålreite dansker, altså.

Jeg gleder meg likevel til vi gruser dem sønder og sammen 26. mars på Ullevaal stadion.

I dag kunne jeg skrevet om mye.

Jeg kunne skrevet om at jeg hadde en nydelig tur med bandet, fem kjekke karer pluss én groupie, i ingenmannsland denne helga, noe som bød på mye god musikk, mye dårlig humor og fantastisk gjestfrihet.

Jeg kunne skrevet om verdens fineste fotballag, som knuste Stabæk 3-0 i egen gymhall takket være - blant andre - SuperB og Børvenshow.

Eller jeg kunne skrevet om at høsten har kommet til Oslo, men at jeg løste problemet med å ta på meg tykk ytterjakke for første gang på denne siden av sommeren.

Men jeg vil heller skrive om de to på bildet, rett og slett fordi jeg er sykt glad i dem.

I helga var jeg i Bamble altså, og det er alltid så nydelig å komme hjem til Bamseveien; fantastisk digg mat, pappa som bruker en sjelden frihelg på å kjøre oss fram og tilbake til verdens ødeste sted, mamma som alltid er blid - jeg er en heldig bastard, merker jeg, som har sånne foreldre.

Også må du bare komme tilbake når du føler for det, sier mamma idèt jeg drar.

Wow, ass.

Folk spør meg av og til om hvorfor jeg tror på Gud. Mye av grunnen er at jeg ser ham gjennom en del mennesker - mamma og pappa inkludert.

Tusen strålende soler og taxi i mørket. Kom og les, barn, kom og les!

Jeg har nettopp lest «Tusen strålende soler» av Khaled Hosseini, den gikk unna på en dag og litt til. Og selv om «Drageløperen», debutromanen til samme person, solgte til gull iallefall i hjertet mitt var jeg noe mer skeptisk til denne; den handler tross alt om undertrykte damer i Afghanistan, og jeg merker at det er noen ting jeg har større interesse for enn dem.

Men for en bok! Khaled-boy begynner virkelig å ta over som en av favorittforfatterne mine, måten han beskriver alt på er drøyt fascinerende. Som jeg sa til fattern: handlingen i boka er ikke akkurat nervepirrende spennende, men det gjør ingen verdens ting når den er skrevet så bra. Read it, I tell you, read it!

*

På vei tilbake fra kjøpesenter idag fant Daddy DJ og jeg en pirattaxi, uten å stole alt for mye på typa. Eller - det gjorde vi da, siden vi tross alt kjørte med han, men vi var ikke spesielt høye i hatten da han kjørte.

Pappa ble enda mindre i hatten (hvorfor blande inn en hatt egentlig? Nåvel, uansett...) da han kjørte inn til en overfylt bensinstasjon og begynte å leite i det uendelige etter en ledig pumpe - fattern måtte nemlig pisse. Så plutselig sprang han ut av baksetet, mens sjåføren snudde seg mot meg med et ansikt som minnet pent mye om et spørsmålstegn.

- WC? spurte han, så gebrokkent som det går an å si to engelske bokstaver.
- Jess, svarte jeg og gliste.

*

Men nå sover han, og jeg lurer på om jeg skal stikke ned til Mezzanine Floor (ja, etasjen heter det, akkurat som den nydelig sangen av Delirious) og sjekke ut Water Hole. Det er torsdag idag, og på torsdagene er det ekstra vilt sies det.

Snille Liam, derimot, gjør ikke noe galt, han bare observerer - fordi det trengs.

Han skal jo bli forfatter.


Liam & hotellet hans.


Maten vi spiser. Helt gratis, naturligvis.


39 grader i Jacuzzi'en.


Doha by night. Sett fra hotellverandaen.


Stor pappa. Større tårn.

Whoa, det tar på å jobbe merker jeg. Opp til ni timer hver eneste kveld, aldri hjemme før tolv, man blir sliten av det, tilogmed super-onkel-Liam blir sliten av det. Drøyt sliten, faktisk. (Jada, bare klag William, bare klag.)

Derfor er det så sykt deilig med en pappa som bestiller slapp-a-tur til Qatar for seg, spanderer og alt mulig, og akkurat nå gleder jeg meg mer enn noensinne. Stranda hver morra mens fattern jobber, ta med seg skolebøkene til den persiske gulfen og nyte sola - før vi tar en far-sønn-kveld på byen i Doha, det blir stort. Og en nydelig avslutning på vinteren, før vi går mot lysere og forhåpentligvis varmere tider.

Daddy DJ, jeg tror ikke du helt har peiling hvor mye jeg digger deg.

Men det fins andre snille mennesker i verden også. Sjefen, bl.a., som gir meg ekstra frihelg sånn at jeg kan stikke til Niger i Sahara for å lage reportasje sammen med Magnus der. Det blir fint det og. Alt spandert av noen spandable spandablerister jeg ikke aner hvem er, men det virker sørenmeg som ålreite folk. Til og med vaksine betaler de. Kan man klage da, a?

Men NÅ, imidlertid, legger jeg meg, og står opp til en ny jobbedag om noen timer.

Coldplay-transen er i ferd med å legge seg; det er ny uke og nye muligheter. Kom og les!

Det er iallefall ingen tvil om at Liam ikke lenger er den hyppigste bloggeren i familien. Den tittelen er forbigått av opphavet, ta en titt på fatterns blogg og legg gjerne igjen en kommentar.

Jess, så var helga over. Ukas gode gjerning skjedde uten tvil på lørdag, da trespannet brødrene Fuglset stilte opp som vakter på Saturday Night Football på Manglerud som vakter for en vill gjeng med potensielle samfunnsfiender som skal læres til å bruke helgene på fotball istedet for tagging og andre ulumskheter. Nå var det forsåvidt ikke så mange samfunnsfiender som dukket opp i det hele tatt, verken nåværende eller fremtidige, og det ble til at brødrene småspilte sammen med avkommet til en av dem. Les: verdens kuleste tiåringer som snart blir elleve. Men det ble ikke med det - samme kveld, i samme fotballhall, nådde jeg et av de aller største målene jeg har satt meg siden jeg kavet meg opp på to bein og var intelligent nok til å vite at jeg kunne gå på dem. Det er helt sant.

Fantastisk.

Åja, du lurte på hva det var? I'll tell you: Liam knuste storebror Pål i en løpsduell. No kidding, I shit you not. Endelig, etter alle disse årene, løp jeg kjappere enn han, jeg løp faktisk så fort at jeg Usain Bolt bare hadde vært barnemat på 100-meteren. Jeg sier deg, det var som om jeg hadde den onde selv i hælene. Og det var jo nesten det som var tilfellet, med en med tilnavnet El Pablo los Sofisticato Nonchelantes Perfectiato Crusifixio Diablo bak meg kan det jo fort oppstå en misforståelse. Poenget, however, er at jeg vant, og at jeg aldri mer skal løpe treigere enn han. Formkurven er på min side, vettu, en 29-åring blir jo vanligvis ikke raskere med årene. En ung og sprek fole som meg, derimot...

Lett når du kan det
Bed.øk. er jo griseenkelt. Det er nesten så jeg begynner å tro jeg kan stå på eksamen etter dagens time. Problemet er bare alt jeg ikke har fått med meg tidligere, men hva har man fagboka til? I tell you, dette kommer til å gå strykende. Ikke til stryk, du skjønner hva jeg mener...

Denne uka:
Skole, fotballkamp, henge, lese (fag!), noen drar til Florida, andre blir værende hjemme og slite for tilværelsen. Søke jobb. Sende stipendbrev. Kjøpe mat.

*

Gratulerer med dagen, Ida, du skulle visst hvor glad jeg er i deg! 3 år og greier, fysøren, det er ikke lenge til jeg må holde deg unna alle de plagsomme gutta som er interessert i deg!

Fattern blogger!

Sjekk ut stedet hans, og vit at han høyest sannsynlig gang på gang ble så mo i knærne da han leste verdensproblemene at han til slutt måtte gi etter for presset og bli en av oss.

Lite med blogging idag, siden jeg er så trøtt (!!!) at jeg legger meg nå, men dagen kan kort sagt oppsumeres med følgende:

- Preben er her
- Det er konsert i morgen
- Manglerud Star sikra 2. plassen på tabellen med en knusende 5-2 seier over 3. plassen (og tror du ikke Pål putta for fjerde kamp på rad?)
- Det er høst
- Det er konsert i morgen
- Det er konsert i morgen

Sånn. Det var alt. Mannen i månen sier det er natt nå, og det er viktig å høre på mannen i månen.

Sensuren hindrer sterke uttrykk i ingressen idag. Fafo, jeg er sinna.

Med en margin på 25 minutter går det som regel helt fint å komme seg fra Jutulveien 29b frem til Nydalen T og BI-bygget, gjerne med nok til til å sjekke Facebook og VG Nett for en stakkars sjel uten internett hjemme. Voldsløkka er lagt bak på ti minutter, og der kan man velge mellom å gå de siste ti minuttene eller vente på en buss som skal gå, står det ganske klart på rutetidene, tolv ganger i timen. Det vil si, hvis man har uflaks, fem minutters venting. Du kan si hva du vil om latskap, men det er kjedelig å begynne å gå for deretter å se bussen stryke forbi et minuttt senere, så derfor venter jeg gjerne de sekundene det tar før bussen kommer. Idag var jeg på holdeplassen 14.16, klar for journalist-time som begynner halv tre.

Selvfølgelig går minuttene unna, ett over halv er klokka når trynet til bussen endelig dukker opp, og her står jeg og går glipp av den første av tre timer. Det er bare irriterende.

- Slapp av Liam, det ordner seg. Tenk positivt.
- Positivt. Positivt. Såklart.
- Bedre nå?
- En-to-tre-fire-fem-seks-syv-åtte-ni-ti. Alt i orden. Livet er digg.
- Bra.

Etter skolen idag skal jeg på date med pappan min som er i Oslo den uka her, det blir ålreit. Nei, de har ikke skilt seg, det kalles jobb. Daddy DJ har prata om en fin middag, jeg syns det høres veldig ok ut og applauderer forslaget. Og en tur til storebror og kose oss med en idyllisk familiehygge. Det blir fint, vettu.

Nuvel, en halvtime til timen begynner igjen nå, jeg hiver meg over på face i mellomtida og svarer på en koselig mail. Livet er herlig, spesielt busser er en fin oppfinnelse.

Menneskærne lider av at konkurrære, thi,
det giver dem en glæde.
En vinnerglæde.

Pål Magnus Fuglset, ombord på danskebåten.

Jeg har samla meg en del helter opp gjennom årene. Zidane. David Andrè Østby. Farfar. Bare for å nevne noen. Pappan min. Jesus. Chris Martin. Men det er en - en spesiell - som dukker opp i tankene mine for tida.

Vi prata nemlig om deg idag, mamma, når jeg var hos Marie i Drammen. Og - uten at jeg lyver - vi hadde tårer i øynene begge to. For jeg tror man må lete ganske så forgjeves for å finne en mamma som mamma. Jo mer jeg tenker på deg, og på alt det du gjør, jo mer blir jeg bare sittende og beundre deg, for selv om det er umulig å forklare det, så er du bare så fantastisk. Du stiller alltid opp for barna dine, barnebarna dine, svigerbarna dine, ektemannen din, du husker på oss, bekymrer deg for oss, ber for oss, passer alltid på at vi har det bra.

Du skal vite at jeg har lyst til å gi noe igjen for det, men det klarer jeg ikke, det er umulig tror jeg. Vi kan diskutere, vi har krangla også, og jeg har vært så irritert på deg, også er det så utrolig å bare finne ut at det eneste du vil er det beste for meg. Du forstår alt, og du tenker på alt også, og du gjør alltid det beste ut av alt.

Pappa, du er en heldig mann, det skal du bare vite, og du får love å ta vare på mamma nå som jeg ikke bor hjemme og kan gjøre det :) Jeg er så utrolig glad i dere, og dere skal vite at jeg gleder meg til hver gang jeg kommer hjem, bare for å se dere igjen. Dere er de beste!