MENINGER og YTRINGER på denne bloggen representerer PÅ INGEN MÅTE min arbeidsplass; i flere tilfeller EI HELLER meg selv. Se på det som et forsøk på UNDERHOLDENDE SVADA, og INGENTING mer.
- Jeg er så lei av å se trynet til Carl I. når jeg sjekker bloggen din.
Det, samt flere andre kommentarer, er nok til at bloggemotivasjonen igjen begynner å melde sin ankomst. Egentlig er det et lite paradoks; med det samme praksisen er over, og jeg igjen faktisk har litt fritid her i verden - da blogger jeg ikke.
Ja, ja, sånn kan det gå.
Det har uansett ikke skjedd så fryktelig mye spennende siden sist. Litt skole, litt jobbing, litt fotball, og sånn går dagene.
Nettopp nå sitter jeg og irriterer meg over skjebnen, skaperen, eller hvem det nå er som har ansvaret for det pusset jeg nettopp er blitt spilt.
Du skjønner, jeg driver med dette snuskuttet mitt igjen. Jeg snuser, og jeg vet det ikke er så veldig sunt, men det plager meg ikke så voldsomt. Jeg spiser McDonald's litt for ofte også, det er ikke spesielt mye bedre.
Mye derfor har jeg lyst til å slutte, i hvert fall trappe voldsomt ned. Og det har jeg klart også; siste boks jeg kjøpte var på lørdag, før jeg kjøpte en i dag også.
Bare det er en prestasjon, bruke fire hele dager på en liten boks med snus, derfor er jeg godt fornøyd med begynnelsen.
Men i dag måtte jeg altså resignere og kjøpe en ny boks, til 75,- på en fullstappa sjappe på Meny Oslo City.
Så tok jeg en snus, og satte meg på Sørlandsekspressen mot Bandittenes Mekka.
To og en halv time senere var jeg framme, og gikk av bussen til en ventende mor og storesøster - noe som alltid er like hyggelig.
Snusen, derimot, den fortsatte mot sørlandet. Uten at den hadde spurt onkel Liam om lov. Det er kanskje forståelig, ettersom onkel Liam hadde akkurat så stor omsorg for snusen at han ikke verdiget den en tanke da han gikk av bussen.
Anyways, det virker altså som om skjebnen/skaperen (jeg går faktisk for den siste) spiller meg et puss - og får meg til å kaste bort 75,-, samtidig som jeg går en hel kveld med abstinenser mens min elskede General Portion Ekstra Sterk faktisk har tatt turen til Kristiansand.
Og jeg har på følelsen at jeg kommer til å takke ham en dag.
Nå tar jeg turen til Tyskland/Belgia og hvor vi enn måtte finne på å dra, sammen med pappa og kid bro. Tax Free-butikken på ferja blir en obstacle av de rent sjeldne.
PS. Apropos pappa, jeg oppretta nettopp en ny blogg for ham, siden han ikke husker passordet til den forrige. Sjekk ut terjefuglset.blogspot.com.
Jeg kunne skrevet om at jeg hadde en nydelig tur med bandet, fem kjekke karer pluss én groupie, i ingenmannsland denne helga, noe som bød på mye god musikk, mye dårlig humor og fantastisk gjestfrihet.
Jeg kunne skrevet om verdens fineste fotballag, som knuste Stabæk 3-0 i egen gymhall takket være - blant andre - SuperB og Børvenshow.
Eller jeg kunne skrevet om at høsten har kommet til Oslo, men at jeg løste problemet med å ta på meg tykk ytterjakke for første gang på denne siden av sommeren.
Men jeg vil heller skrive om de to på bildet, rett og slett fordi jeg er sykt glad i dem.
I helga var jeg i Bamble altså, og det er alltid så nydelig å komme hjem til Bamseveien; fantastisk digg mat, pappa som bruker en sjelden frihelg på å kjøre oss fram og tilbake til verdens ødeste sted, mamma som alltid er blid - jeg er en heldig bastard, merker jeg, som har sånne foreldre.
Også må du bare komme tilbake når du føler for det, sier mamma idèt jeg drar.
Wow, ass.
Folk spør meg av og til om hvorfor jeg tror på Gud. Mye av grunnen er at jeg ser ham gjennom en del mennesker - mamma og pappa inkludert.
Mens dette blir publisert sitter jeg antakeligvis på Sørlandsekspressen, på vei hjem til Bandittenes Mekka.
I Bandittenes Mekka blir jeg imidlertid ikke lenge; Show Champa skal videre til en gudsforlatt plass nord for Skien, for å innkvartere oss i et bedehus hvor vi skal tilbringe helga med å øve.
Om vi stikker opp sent i kveld eller lørdag morgen er jeg sannelig ikke sikker på, men det blir i hvert fall så fint, så fint.
Jeg mener: Vi skal til Valebø. Stedet på bildet.
Jeg aner ikke om det finnes en matbutikk der en gang, men uansett blir nok vi gutta enda bedre kjent med hverandre.
Og kommer til å lage masse fin musikk. Se opp for «Stormy Days», sier jeg bare.
Samtidig blir det også kos å treffe familien så vidt i kveld, pappa jobber nemlig langt oppe på nordvestlandet, så vidt jeg har fått med meg, for tiden, så jeg har ikke sett ham på dritlenge.
Det blir rett og slett en fin helg.
På søndag er det tilbake til tigerstaden for å gå løs på siste uke i Dagsavisen, men ikke tro at det blir ferie etter det av den grunn.
BI er nemlig en skole uten spesielt mye nåde, og dermed er det rett til skolebenken for å planlegge en gedigent prosjekt i et eller annet Strategi-fag.
Som du skjønner har jeg ikke fulgt med på skolen, av naturlige grunner, men jeg er sikker på at det ordner seg. Det gjør det nemlig alltid.
Og på søndag er det den internasjonale Talk-Like-A-Pirate-Day. I den forbindelse har jeg byttet språk på Facebook til pirate english. Det anbefales.
Først en liten beklagelse: Det ble aldri noe blogging på fredag.
Nå skal ikke jeg være så breial og si at verden akkurat går under når jeg ikke blogger på en hverdag, men et løfte er et løfte. Og jeg har lovet å blogge hver ukedag så lenge jeg orker. Og orken er ikke borte ennå.
Så hvorfor blogget du ikke, Liam?
Vel, det er faktisk rett og slett fordi jeg dro til Bamble rett etter jobb. Og i Bamble hadde lynet vært ute og påført nettverket hjemme store personlige skader.
Og da er det jo ikke greit.
Men det skal sies at jeg hadde en nydelig helg, med Show Champa, storesøs og Caroline fra Sverige, mamma, og fine folk ellers der hjemme.
Øving med beibisene i Show Champa på fredag ble etterfulgt av minikonsert i Porsgrunn på lørdag, der vi stakk av med 5000 spenn som beste innslag på Musikkens Dag, og det er jo ikke å forakte.
Været var for øvrig nydelig, så det ble Langesunds-trip med Fylly aka Preben, Mærribird aka Marie og Carro aka Caroline før det var på tide med photoshot med gutta/beibisene i Show Champa.
Og så øvelse.
Så kanelstenger og selbuwisst (verdens beste kortspill etter Texas, for uvitende) hjemme i stua.
Livet er ikke dumt.
På søndag var det Intro-time, og nå er det ny uke altså.
Det var helga greit oppsummert, var det ikke?
Det er forresten kluss igjen. Med nettet, denne gangen her i kåken på Manglerud. Ruteren spiller i hvert fall ikke på samme lag som meg, og har starta å lage trøbbel.
Det vil si: Jeg kommer ikke på nett, hvis ikke jeg stapper den én meter lange nettkabelen i mini-laptopen aka Jacqueline.
Og det er jo litt stress.
Men det overlever jeg, og jeg håper og tror uansett at det bare er et lite innfall av spanskesyken for ruterens del.
Stathelle, altså. Sånn som kriminaliteten har utartet seg der, er jeg jo kjempeglad for at jeg har flyttet til trygge Oslo. Bare sjekk denne lista her:
Stathelle, altså. For et sted. En gang et pitorisk paradis. Nå kun omtalt som «Bandittenes Mekka» på blogspotten.
I helga var jeg forresten en tur tilbake i Bandittenes Mekka, og koste meg på Sandøya på lørdag på festival. Været var nydelig, som det alltid er når Show Champa spiller utendørs - vi markerer oss tross alt som et band som hyller sommeren.
Det som er klart er imidlertid at vi ikke er de eneste som er flinke til å spille musikk; flere band gjorde lørdagen til en nydelig dag. Og masse fine folk, ikke minst.
Vi kommer i hvert fall tilbake til neste år, om vi får lov. Gjerne litt senere på kvelden.
Men heldigvis kom jeg meg hjem fra Bandittenes Mekka i tide, slik at jeg ikke kunne bli anklaget for kvinnemishandling eller noe som helst.
Jeg dro faktisk så tidlig at jeg akkurat ikke rakk å gratulere Pål med 31-årsdagen. Shit ass, broren min er 31 år. Og han er ikke engang den eldste. Det er smådrøyt.
Feiringa skjer denne uken en gang. Det blir råkkenråll.
Nå er det fetter-time på Manglerud, Pensjonistenes Mekka, siden fetter Peder har begynt på videregående i Oslo, og trenger et sted å kræsje noen uker. Det er chill, og vi motiverer hverandre helt sikkert til å bli flinke studenter/jobbmenn.
Det kunne i hvert fall ikke startet bedre. B-rytme + B-rytme = A-rytme: I dag var vi oppe i god tid, og satt flere minutter og halvsov og så på Nyhetskanalen.
I dag, da jeg satt i banken på Stathelle for å bli gjeldsslave for alltid (ikke bare i pappas navn), fikk vi beskjed om at det var ringt inn bombetrussel i banken vegg-i-vegg.
Oh yess, banken ble til og med evakuert, uten at det var så mye Hollywood-aktig over det av den grunn. Det var faktisk ganske kjedelige greier; en politimann som sto og prata med en journalist og en fotograf var det eneste som minte om publicity og fame i Bamble.
Ingen panikkslagne mennesker, ikke journalister som halvveis trampet hverandre ihjel for å komme nærmest - de fleste la ikke en gang merke til at det var noe uvanlig før de så A4-arkene som hengte på dørene til banken hvor det sto:
Stengt på grunn av bombetrussel.
Det hele var egentlig bare stusselig.
Resten av fredagen har gått med til løping i stua sammen med Natalie (hun elsker å løpe, helst med hendene vannrett bakover akkurat som hovmesteren i «Grevinnen og hovmesteren»), og øvelse med Show Champa.
I kveld låt det drittfett, jeg gleder meg stort til konserten i morgen.
John Anders Bjørkøy, stakkars mann, ble overfalt av et assyrisk-svensk monster ved navn Abgar for over ti måneder siden, og har siden den gang ikke vært i stand til å gjøre så fryktelig mye.
Fram til nå.
Alt ordner seg for snille gutter, og alle Odde-gutter er som kjent snille gutter, ergo sum ordner det seg for John Anders også. Han var i hvert fall tilbake på trening på torsdag, og selv om han helt sikkert var litt groggy, er det en kjempenyhet av det fine slaget.
Blogspotten ønsker definitivt Jobby all hell og lykke videre, og regner med å se ham putte en 25-30 kasser i løpet av 2011-sesongen.
I dag sparte jeg en bussbillett ved å henge meg på Pål, Megan og Natalie på vei hjem til Bamble. Det er ikke dumt, og meg og Nat-Girl hadde det egentlig ganske sosialt og kult i baksetet.
Jeg vant hjertet hennes fullstendig ved å ta med en bamse hun hadde glemt hjemme hos meg.
Fredag er øvelse. Lørdag er konsert. Søndag er Odd, og kanskje Intro. Og kanskje trening. Utrolig hva man rekker.
Og endelig kom dagen. I går kveld fikk vi den etterlengtede mailen fra producer Thomas, som sendte oss den ferdige versjonen av «Arms of Faith». Og jeg er møkkastolt, jeg, jeg kan ikke noe for det.
Dersom du vil sjekke ut låta, kan du både høre den og laste den ned helt gratis på showchampa.com. Du kan også sørge for at profilen vår på MySpace blir enda mer populær ved å høre på den der, og du kan bli fan av oss på Facebook også.
Sånn, det var dagens reklame.
Nei, men virkelig, det er sykt gøy. Gutta er fra 15-18 år liksom, pluss meg som er gamlefar på 22, så jeg vil påstå at det ligger mye potensial her. Vi trenger bare et plateselskap som skjønner det.
Hallo, anyone? EMI? Hvor er dere?
Ellers var helga for øvrig fantastisk; lyden på Valle var så som så, men vi koste oss, og det så ut til at folk gjorde det også. Dessuten kom Monica, Ingvild, Stig, Yuly og etter hvert Kjetil og vakre Sara Lovise og hørte på, før vi dro videre til Peter og Terese og hadde en nydelig kveld der.
På fredag kveld lå jeg på verandaen hjemme i Bamble og kikka på verdens fineste stjernehimmel, og fikk med meg fem stjerneskudd.
På søndag dro meg og Preben og spilte fotball og tok årets antakeligvis siste bad, og det var egentlig bare kos.
Det blir ikke nødvendigvis så galt, skjønner du. Allerede natt til fredag er det bare å være lenge oppe og følge med på meteorregn på stjernehimmelen.
Jess, det er Perseidene som tradisjonen tro slippes løs, og lite er så vakkert som å se nattehimmelen bli pyntet på av lysglimt man et lite øyeblikk tror vil utslette all sivilisasjon og litt til.
Når du ser dem, må du huske å ønske deg noe, forresten. Det er viktig.
Lørdag fortsetter godsakene på rekke og rad: Først sparkes Premier League i gang; kampene bør du helst se på en fin pub i Valle i Bamble. Klokka halv fem kan du nemlig ikke gå glipp av Show Champa live @ Valle brygge - etter hva jeg har forstått spiller vi faktisk TO konserter, halv fem og halv seks.
Det blir fest, og en siste smak av sommer. Digg vær er det også meldt.
Lørdag kveld skal jeg treffe den gamle vennegjengen hjemmefra, det blir grillings og kos og mimring og alt som hører til.
Så går vel turen tilbake til Oslo på søndag, muligens etter at jeg har fått med meg konserten til fattern og bandet hans. Gammal Drøm heter de, for dere som ikke er så inne i det musikalske miljøet, og det kan bli ålreit å høre dem for første gang live.
Den eneste utfordringen er at konserten foregår langt oppe i ingenmannsland, så vidt jeg har fått med meg. Siste buss tilbake til metropolen går ikke så fryktelig sent, så kanskje det skal holde hardt.
I kveld er det match med Manglerud/Star, og muligens premiere på «Arms of Faith». Det har jeg lovet lenge nå, men det er virkelig ikke lenge igjen, altså...
...det kan jo strengt tatt ikke jeg vite, om morgendagen dør eller ikke. Men det ser lovende ut iallefall.
Aalesund i morra, Fort Skagerak klokka 18. Selv om jeg fortsatt er hjemme får jeg ikke dratt på kamp, på grunn av filmprosjekt med Magzemann, men det hindrer meg ikke i å være engasjert.
Aalesund, ja. Kjetil Rekdals menn. Det bør være tre poeng, skal vi overleve Tippeligaen i år er det nemlig i disse kampene trepoengerne må sikres. Men AaFK har begynt altfor bra syns jeg, med fem poeng på tre kamper mot Tromsø, Vålerenga og Lillestrøm. Men det må jo stoppe en gang, og ingenting ville vært bedre enn om første tap kom for verdens fineste lag på verdens fineste fotballstadion.
Jeg kommer altså ikke til å se kampen, så dersom du har lyst må du gjerne sende meg oppdateringsmeldinger for hvert minutt til +47 99365713. Det beste er egentlig om du drar på stadion selv, og sponser klubben i ditt hjerte med noen kroner i klubbkassa. Mm.
Påske Det har vært påske, og jeg har storkost meg hjemme i Bamble. 16 episoder av Himmelblå er sett sammen med storesøster og lillebror, og hadde du sagt til meg for fem dager siden at jeg skulle bli hekta på Himmelblå hadde jeg ledd trynet ditt i senk. Men hekta er jeg, og det er fullstendig katastrofe at det er så lenge til sesong 3.
12 år siden Liam dro til syden for første gang. Jiz, den klisterhjernen skremmer meg noen ganger ass.
Augh, for et møkkalag!! Greit, kjæreste, du er den eneste i livet mitt, jeg har aldri følt noe lignende for noen andre enn deg. Men hvorfor må du, Odd Grenland, spille så utrolig dårlig?? Hva skjer med forsvaret? Hvorfor spiller Torjus Hansèn? Hvordan skal vi klare oss i eliteserien neste år? Hvorfor kan vi ikke sikre opprykket når vi har sjansen til det? Det er ting jeg lurer på. Svar meg på det, og gi meg tre poeng mot Hødd neste søndag, så kanskje vi kan klare dette sammen.
Nok snakk.
Liam er faktisk enebarn for øyeblikket. Yep, det går an, selv med tre brødre, en søster, to svigerinner og tre og en halv onkelunger. Jeg er nemlig hjemme for helga, klar for kaffe i bryllupet til gode gamle Jostein, og med Preben borte er jeg altså enebarn. Ganske deilig igrunn, bare usannsynlig urutinert og blasfemisk av Preb å ta med seg PC'n sin. Jeg overlever, though. Tilogmed mamma er vekk, så Daddy DJ og jeg læxer velfortjent i kåken. Bært ved har jeg gjort idag og, flink som jeg er, og pappa har lagd en diggdigg middag. Så nå er det snart bryllup,på tide å få på seg finstasen og komme seg avgårde. Snart.
Fly flymaskin 12 år siden jeg dro til Tunisia, altså. Grunnen til at klisterhjernen min drar det frem er enkelt og greit at jeg begynner å glede meg veldig til christmas og ny afrika-tur. Halvannet år siden forrige gang Liam besøkte verdens fattigste kontinent kommer han tilbake, og får da sikret seg tittelen som "Første Fuglset i både nord-, mellom og sør-Afrika". Iallefall i denne klanen, jeg har ikke oversikt over alle Fuglset'ene i verden. Det kan vel ikke være så fryktelig mange.
Det er ikke det jeg gleder meg mest til, men det er en nydelig følelse å sette seg ombord i et fly, se ut vinduet mens vi letter, og sette på mp3'en og vite at nå kan jeg sove i 16 timer om jeg vil. Fly ass, den beste oppfinnelsen siden luftballongen.
Og ikke nok med at antall besøkte land øker til 19 innen utgangen av dette året; tidlig neste år kommer turen til å gå til Qatar og pappas jobbparadis der, og med sannsynlig mellomlanding i Tyrkia og Bahrain fortsetter lista ikke til 20, og ikke til 21 - men 22 besøkte land. Barnslig, jeg veit det, men små barn og store gleder vet du. Om vi satser på klatring opp Kilimanjaro også blir det enda bedre. Hører du Pål? Jeg er med...
Joda, men så er det jo sånn at jeg flytter om drøye to uker. Ikke første gangen jeg gjør det, men denne gangen blir det etter all overveid sannsynlighet endelig også. Ullevål er neste stoppested, vis-a-vis stadion, og det skal bli en sann fornøyelse å dra på kamp og se verdens fineste lag knuse både FC Liin og Enga så det synger neste år. Gleder meg faktisk, gjør jeg, men det er litt rart å flytte hjemmefra da, det er det. Det er jo mye bra folk i Bambleland.
Og mens jeg sitter her, og egentlig bør legge meg, så merker jeg at det som trengs nå - det er en liste over alt det jeg har oppnådd i løpet av mine drøyt 20 første år her på kloden. Og det er sørenmeg ikke noen dårlig liste, så mine damer og herrer - her blir den presentert for deg, som en wilfu.blogspot-exclusive!
Jeg har altså rukket å, i tilfeldig rekkefølge: (tilfeldig rekkefølge i forhold til hva, William...?)
- vokse opp på et nydelig sted med en nydelig familie - bli onkel til tre (og den fjerde er på vei, jeg gleeeder meg!) - klatre opp Galdhøpiggen, i rekordfart - synge (alene selvfølgelig, med band) foran flere tusen mennesker - overnatte ute på savannen i Afrika under åpen himmel - og for en himmel! - besøkt Hotel Eden Rock i Antibes, den franske riviera - klatret på taket på Vikingskipet, ikke en, og ikke to - men TRE ganger! - skutt straffespark på Rune Jarstein - være forlover for en bestekompis (eller holder på da, i oktober blir det serriøse saker Ørris) - vært på Coldplay-konsert - og om bare 56 dager er det jammen på'n igjen! - spilt inn opptil flere filmer. sjekk denne a folkens, det blir råkkenråll - sett en romferge bli skutt opp - kysset verdens kanskje beste jente (WILLIAM, det varte i 13 forbaska dager, og det er over nå!! get OVER it!! jaaada, men det var veldig ålreit, og jeg kommer aldri til å glemme de dagene:) - deltatt i straffespark-konkurranse - og scoret! (i motsetning til straffa mot Rune som endte som ei lumpe på utsida, til stor jubel for et fullsatt Fort Falkum) - prata i lang tid med en alkoholiker på McDonalds, som mente det uten tvil var Han der oppe som hadde sendt meg dit akkurat den kvelden - skrevet flere artikler som journalist - sett Andromeda-galasken gjennom kikkert - og med det blotte øye - slåss med storebror på julaften - driti meg ut - blitt tilgitt - for alltid - lest en hel Dan Brown-bok på en halv natt - lest en halv Dan Brown-bok på en hel natt - sitti oppe en sommernatt sammen med familien og KOST meg - stått på slalåm midt på sommeren - bada i det indiske hav - sett alle 202 episoder av X-Files - plukket blomster til mamman min (husker du det, mamma? da var jeg liten da...) - bli kjent med han som sier han er veien, sannheten og livet, og som jeg håper forteller meg enda flere av hemmelighetene sine etter hvert også
Idag har jeg hatt en rar følelse. En slags "da var sommeren over"-følelse. Familien fra Tyskland, som har vært her oppe i to uker nå, de har dratt, Pål og Megs har dratt, neste gang jeg ser dem har jeg vel sannsynligvis flyttet til Oslo, Marie har dratt til London, den nydelige, blåe himmelen byttet plass med noen mørke uværsskyer, i alle fall littegrann, i det hele tatt - sommeren er liksom over.
Jeg vet, den er ikke det. Jeg skal fortsatt nyte noen fantastiske august-daget, jeg skal fortsatt bade i sommervarmt vann i Krogshavn, det gjenstår enda noen middager på verandaen med vannmelon til dessert - men om sommeren virkelig hadde vært over nå, så tror jeg likevel ikke jeg hadde følt meg snytt eller noe sånt. Det har vært utrolig digg. Jeg er litt som en liten unge, jeg har mange planer for sommeren, også er den over før jeg har rukket å gjøre halvparten, men likevel er jeg fornøyd.
Sommeren startet tidlig i år, ikke så veldig tidlig i Norge kanskje, men da pappa, Marie, Preben og jeg dro til sør-Frankrike i April fikk vi virkelig smaken av sommer. En uke med sol, bar overkropp og solbrennhet var akkurat det vi trengte da. Iallefall jeg.
Og hjemme i Norge igjen begynte sommeren å nærme seg for alvor, og den skuffet ikke: - jeg har blitt brunere enn jeg var i vinter, det skal ikke så mye til, men jeg liker det likevel - jeg fikk kyssesyken, med utslag akkurat den uka jeg ikke trengte det, men det gjorde ikke noe likevel, fordi jeg har to fantastiske foreldre - jeg er fortsatt ikke singel, og jeg blir mer og mer sikker på at det vil ta lang, lang tid før jeg blir det - veldig lang tid! :) - jeg har fått leilighet i Oslo, et par minutters gåtur unna storebror med familie - jeg har spist masse vannmelon - jeg har oppdaget mange nye, fantastiske låter, det er *flere* låter som kommer til å minne meg om denne sommeren - jeg vet at selv om jeg flytter til oslo, så er det utrolig mange folk her hjemme i bygda som er så bra, selv om jeg aldri sier det - jeg har spilt beachvolley, og tapt litt for mye - jeg har spilt risk og settlers også, mer overlegen der - jeg har vært på vealøs midt på natta og klatret i tv-masta og grillet pølser - jeg har vært på stranda med kjæreste og familie - jeg har vært på scenen med bandet for aller siste gang - klokka har blitt alt for mye hver eneste kveld - jeg har tilogmed fått kjøpt noen donaldblader - jeg har spilt boccia med kjæresten min - jeg har spilt boccia med familien min også - jeg har blitt kjent med den sørafrikanske modellsvigerbroren til broren min - storebror sier at jeg er flink i engelsk - jeg begynner å glede meg til jeg skal til kenya - jeg elsker jesus enda - jeg elsker sommeren også
Eller jeg kunne skrevet om at høsten har kommet til Oslo, men at jeg løste problemet med å ta på meg tykk ytterjakke for første gang på denne siden av sommeren.
Om vi stikker opp sent i kveld eller lørdag morgen er jeg sannelig ikke sikker på, men det blir i hvert fall så fint, så fint.
Det blir rett og slett en fin helg.
Vel, det er faktisk rett og slett fordi jeg dro til Bamble rett etter jobb. Og i Bamble hadde lynet vært ute og påført nettverket hjemme store personlige skader.
Og så øvelse.
21. juli: 
I helga var jeg forresten en tur tilbake i Bandittenes Mekka, og koste meg på Sandøya på lørdag på festival. Været var nydelig, som det alltid er når Show Champa spiller utendørs - vi markerer oss tross alt som et band som hyller sommeren.
Jeg dro faktisk så tidlig at jeg akkurat ikke rakk å gratulere Pål med 31-årsdagen. Shit ass, broren min er 31 år. Og han er ikke engang den eldste. Det er smådrøyt.
Oh yess, banken ble til og med evakuert, uten at det var så mye Hollywood-aktig over det av den grunn. Det var faktisk ganske kjedelige greier; en politimann som sto og prata med en journalist og en fotograf var det eneste som minte om publicity og fame i Bamble.
John Anders Bjørkøy, stakkars mann, ble overfalt av et assyrisk-svensk monster ved navn Abgar for over ti måneder siden, og har siden den gang ikke vært i stand til å gjøre så fryktelig mye.
I dag sparte jeg en bussbillett ved å henge meg på Pål, Megan og Natalie på vei hjem til Bamble. Det er ikke dumt, og meg og Nat-Girl hadde det egentlig ganske sosialt og kult i baksetet.
Dersom du vil sjekke ut låta, kan du både høre den og laste den ned helt gratis på 
Ellers var helga for øvrig fantastisk; lyden på Valle var så som så, men vi koste oss, og det så ut til at folk gjorde det også. Dessuten kom 
Jess, det er Perseidene som tradisjonen tro slippes løs, og lite er så vakkert som å se nattehimmelen bli pyntet på av lysglimt man et lite øyeblikk tror vil utslette all sivilisasjon og litt til.
Lørdag kveld skal jeg treffe den gamle vennegjengen hjemmefra, det blir grillings og kos og mimring og alt som hører til.