verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Juleforberedelsene er foreløpig satt på vent.



Med jobb i morgen, og ny eksamen i Makroøkonomi på onsdag mens Nyhetsjournalistikken venter på fredag, har jeg innsett at det blir lite med julekos den kommende uken.

Det går alltids an til å lese mens Sufjan står på i bakgrunnen, det er ikke det. Men julehandelen, julevasken og julebakingen (shitt, dette høres gay-ish ut merker jeg) må åpenbart ta seg en pause.

Men så, etter en ny jobbehelg, er det ferie, for feite. Om ni små dager.

Education is what remains after one has forgotten everything one learned in school. - Albert Einstein

For en stund siden lovte jeg mer samfunnsengasjement på blogspotten. Her kommer første forsøk.

På vei hjem fra eksamensforberedelser på BI idag plukket jeg opp en Aftenposten som en kar hadde etterlatt seg på t-banen. (Ja, jeg plukket opp en avis. Det gjør onkel Skrue også, og du vet inderlig godt selv hvor rik onkel Skrue er.) Jeg blar altså i avisa, og leser en liten notis om denne koselige typa:



«Mullah Krekar,» sier du, «han er vi lei av. Give us a break, likzom.»

Joda, jeg er også lei av ham. Men hvorfor i all verden er han fortsatt trygt plassert på norsk jord!?

Nå sier han i et intervju med en arabisk tv-kanal at muslimene bør få et eget land, akkurat som jødene. Om han har hørt om land som Saudi-Araba og Iran vites ikke - der blir muslimer som konverterer til kristendommen enkelt og greit forfulgt¹.

Men ok, det skal han få lov til å mene.

Verre er det når han i samme intervju forklarer at han ser for seg at denne muslimske staten skal ledes av Osama Bin Laden - samme mann som uttaler blant annet at:

«Det å drepe amerikanerne og deres allierte - både militære og sivile - er en individuell plikt for enhver muslim som kan gjøre det i et hvilket som helst land.»

«Det finnes ingen dialog, utenom med våpen.»

«Hvis jeg prøver å få tak i slike våpen, gjør jeg min plikt. Det ville være en synd for muslimer å la være å få tak i våpen som hindrer de vantroe i å skade muslimer.» (Som svar på uttalelsen fra amerikanske myndigheter om at Al-Qaida ønsker å skaffe seg kjemiske våpen og atomvåpen.)²

Denne mannen vil altså Mullah Krekar, som får gå fritt rundt i gatene i Oslo og kose seg i adventstida, ha som statsoverhode i sitt eget drømmeland.

Jeg mener å huske at en viss regjering lovte at mannen skulle ut av landet? Eller er det feil?

¹ http://www.vl.no/kristenliv/article4102391.ece
² Alle uttalelser er hentet fra Wikiquote

Men jeg har det fint, altså!
I dag har jeg kost meg med å lese om mediepåvirkningsteorier, det er kjempegøy.



Om du tar poenget.

Men etterpå var jeg på Oslo City, kjøpte et fantastisk lite plastjuletre (med skikkelige julelys og greier, skjønner du), og kom i gang med julehandelen også!

Så de siste timene har julemusikken (som vanlig) blitt spilt på iTunes mens jeg har pakket inn gave (til hvem sier jeg ikke, ingenting må røpes), og stemningen er høy.

Julesanger er forresten den beste oppfinnelsen siden trykkekunsten.

Én måned igjen: Julen er herved offisielt i gang!

«Det var vel i overkant tidlig, Liam?» sier du kanskje, når du leser ingressen ovenfor. «Å nei du,» svarer jeg da.

Etter å ha feiret jula i Sør Afrika i fjor merker jeg nemlig at jeg er over gjennomsnittelig klar for desember nå. Greit nok; været er ikke mye å rope hurra for, men utenom det er det ikke mye som mangler.

I kåken spilles Sufjan Stevens fantastiske jule-CD til alle døgnets tider; Menika og Christian har skaffet meg adventslys; på søndag er det sørenmeg julegrantenning utenfor vinduet mitt, og diverse juleplaner svirrer rundt i hodet mitt også.

Julen ass, for en tid.

Og siden stemninga allerede er på plass, tenkte jeg at jeg kunne gi deg noen gode tips om hvilke gaveinnpakninger med merkelapp til onkel Liam som blir satt ekstra stor pris på dette året:

#01 // Tannlegetime - det ryktes om at Karius og Baktus befinner seg i Kongo, men det har jeg relativt liten tro på. At de herjer inne i kjeften min er det nemlig ingen tvil om, og en fattig student-Liam har ikke råd til all verdens med tannleger på døra heller.

#02 // Leilighet i en måned - 4. januar blir kåken innvadert av polakker som skal legge nytt bad. Dermed blir hele finstasen dekket av støv, guff og mennesker, og fyren som var på førbefaring i leiligheten mente at jeg absolutt burde finne meg et annet sted i fire uker.

#03 // Jorda-rundt-billett (som alternativ til overnevnte punkt) - jeg trenger ikke en annen kåk hvis jeg reiser til andre siden av kloden og rundt de første ukene av januar, nemlig.

#04 // Messi, Kaká og Zlatan - til meg? Nei takk. Til verdens fineste lag? Ja takk. Det burde ikke være så vanskelig heller, jeg kan ikke tenke meg at noen sier nei til muligheten å få spille for Odd Grenland.

#05 // Ei kjerring - men hun må være fint pakka inn, altså.

Og det var egentlig det. Takk skal du ha, på forhånd!

PS: Jeg kan allerede nå garantere at blogspotten vil leve et morsomt liv i adventstiden. Følg meg, følg med!

Strendene var langstrakte og hvite; omkranset øya med lett bølgesus og lukten av hav. Gjennomsiktig hav, men likevel så grønt. Koraller, alger, fisk i alle mulige størrelser og farger - alt var vevd sammen i det oppvarmede vannet, under en sol hvis eneste oppdrag var å skinne på det vakre i verden.

Dette var paradis.

*

Marie og jeg hang oss med på båttur i dag, den siste dagen i Egypt for denne gang. Opplegget kostet 300 pund per person, og det svei i lommeboka for to fattige studenter, det er klart. Men det var verdt det. Det var så sykt verdt det.

Mens kvikksølvet viste 27 grader, og stadig krøp oppover, kastet vi loss klokka halv ni i dag tidlig. Etter et par timer på sjøen var det fram med snorkelutstyret, og søsknene Fuglset var vitne til en verden under overflaten vi fram til da ikke kjente så fryktelig mye til. For å si det sånn: Et akvarium blir aldri helt det samme igjen.

Tilbake på båten ventet en digg middag på oss, før det store høydepunktet kom.

Paradise Island.



Bildet rettferdiggjør ingenting; det var for vakkert til å kunne beskrives. Som åpningen på innlegget forteller; det var hvite strender, grønt hav så langt man kunne se, koraller, fisker - paradis.

Der og da gikk det opp for meg at Gud må ha kost seg helt enormt da han skapte verden.

Vi ble på Paradise en god stund, før Prince Mosheh (båten vår, altså) tok oss videre. Midt på havet stoppet vi, heiv oss i vannet, og snorklet så langt vekk at verken jeg eller Marie var helt sikre på om meninga var at vi skulle tilbake til prinsen vår noen gang.

Men tilbake kom vi, og mens kapteinen siktet inn kursen tilbake mot Hurghada nøt vi solnedgangen som la seg over Egypt for siste gang denne ferien.

Bedre investerte 300 pund kan jeg ikke tenke meg.



For øvrig ble vi kjent med to nydelige svensker på turen, Frida og Oskar, som ble sammen for tre uker siden. Så kjapt kan det gå; nå er de på ferie sammen, og skal møte oss her på Cacao Bar om noen få timer.

I kveld er det nemlig kobrashow på Cacao, vi er ikke helt sikre på hva det innebærer, annet enn at Mahmood (verdens aller beste bartender) på halvstø engelsk har lovet oss at det kommer til å være levende slanger på scenen.

Det markerer i alle fall avslutningen på ferien vår, en ferie som - på tross av russere, og litt startvansker med lokalbefolkningen - har vært en ukes lang drøm.

Takk, pappa og mamma, for at dere sender oss på sånne turer av og til. Dere er de beste, rett og slett.

Og takk til Mahmood, Salah, Taha, Bakkar og Alaa, for hvilken åpenbaring dere har gjort Cacao Bar til. Dersom noen lesere av bloggen en gang skulle ta charterturen til Hurghada, står både ørkensafari, pyramidebesøk og snorkling i andre rekke - aller først skal dere besøke gutta på Cacao Bar.

I en endeløs strid mellom rik og fattig, er slagmarken en liten fiskerlandsby ved kysten av Rødehavet.

Av William Fuglset

HURGHADA (wilfu.blogspot.com): Langs de skitne gatene rusler en mismodig kamel trofast etter eieren, mens mannen på ryggen holder godt fast i pukkelen med et par øyne som lyser av skrekkblandet fryd. I løpet av den eksotiske drosjeturen får ikke turisten fred fra butikkselgerne, som dukker opp fra hver eneste døråpning og lover både gull og grønne skoger, dersom han bare legger igjen noen penger i akkurat deres butikk.

Dette er Hurghada, den lille egyptiske byen som for bare noen titalls år siden var en liten og sjarmerende fiskerlandsby langs vestsiden av Rødehavet.

I 2009 er det imidlertid vanskelig å få øye på noe av sjarmen. Fiskerhyttene er skiftet ut med gigantiske turisthotell med svømmebasseng, discolys og private sandstrender, der ubudne gjester raskt vises bort fra inngangen.

Hvert år besøker tusenvis av turister – med en overlegen vekt av skandinavere og østeuropeere – byen, noe lokalbefolkningen vet å utnytte. For å narre lommeboka fra de naive rikingene, er slett ingen vanskelig sak.

Pengene i sentrum
- Denne plassen er fullt av kjeltringer, sier Mahmoud Al-Nasri (24).

Han er ansatt av Three Corners Hotel for å selge massasjetimer til de besøkende, men innrømmer gjerne at det er en jobb han trives dårlig med. For selv om arbeidet ofte fører til noen hyggelige samtaler med nysgjerrige turister, legger han ikke skjul på at griskheten råder over ferieparadiset.

- Alt handler kun om penger, forteller han.

- Jeg ble ansatt for at dere turister skal legge igjen så mye som mulig penger på hotellet vårt. Dersom jeg ikke gjør jobben min godt nok, får jeg sparken på dagen.

Slik er realitetene i byen, som for tyve år siden altså var en søvnig fiskerlandsby der idéen om å gjøre business ut av noe som helst var en fremmed tanke for de fleste.

Men Mahmoud kan ikke klage. Han har i alle fall arbeid.

Roma, Italia: «Keiserens nye klær»

Ikke noe valg
Slik har det ikke alltid vært.

24-åringen er opprinnelig fra Luxor, stedet som kan lokke med oldtidsgamle attraksjoner. Faraoenes gravplasser og fantastiske templer med dyrebare skatter er bare noe av det man kan få se med egne øyne i Mahmouds hjemby, som er et av Egypts aller største turistmål.

Men Mahmoud selv fant ingen skatter på hjemstedet.

Til slutt ble han tvunget til å flytte fra byen, og fant seg jobb i charterparadiset i Hurghada.

- Jeg hadde ikke lyst til å flytte, og bodde for meg selv en liten stund uten å jobbe, forklarer han.

- Men etter to måneder var jeg helt tom for penger. Da hadde jeg ikke noe valg. Jeg kom hit og fikk jobb, og denne jobben trenger jeg for å overleve.

På tross av presset Mahmoud har på seg når det gjelder å tjene penger, kan det imidlertid ikke sammenlignes med hva andre i Hurghada opplever.

«Gode» tilbud
Utenfor hotellinngangen er turistene nemlig fritt vilt. De lokale selgerne skyr ingen midler for at kassebeholdningen skal øke i størrelse, og her ventes det ikke på at de besøkende frivillig skal trå over dørstokken.

Langs de nedslitte fortauene blir alle som kan mistenkes for å inneha en egen bankkonto overfalt av tilbud, som selvfølgelig er spesielt gode akkurat i dag.

Gatene regelrett flommer over av Rolex-klokker og smykker av alle slag – alt av ekte vare, naturligvis.

Samtidig florerer de skandinaviske glosene, som samtlige selgere har lært seg i håp om å imponere en potensiell kunde.

«Norsk?»

«Hvordan har du det?»

«Hva skjer’a?»

Hadde man ikke visst bedre, ville man trodd at man befant seg i en tilfeldig norsk by. Varm og eksotisk, rett nok, men en norsk by.

«Du er jo norsk»
Forskjellen er selvfølgelig den fullstendig åpenlyse og tilsynelatende uendelige kampen om lommeboken.

Det er i alle fall ingen tvil om at man selv i Hurghada har hørt om det norske oljeeventyret. Å prøve å forklare at pengene heller ikke i Norge vokser på trær, virker som en umulig oppgave.

- Men du er jo fra Norge, er gjerne svaret som venter en dersom man takker nei til et spesialtilbud på en krukke med egyptisk sand – til latterlig lave 150 norske kroner.

Og når undertegnede forklarer at han er student, og dermed ikke kan hoste opp pengene som blir krevet for vidunderverket, blir han møtt med følgende replikk:

- Det er ikke noe problem, myndighetene gir deg jo penger.

Men hva gjør man egentlig, på et sted der et nei ikke betraktes som et nei?

Løgnere
- Lyv til dem, er Mahmouds råd.

- Dersom du er ute på gaten, så velg en butikk som du tar en liten minuttlang titt i – før du forteller dem at du vil komme tilbake senere. Selvfølgelig er ikke det sant, men de lyver til deg. Da må du lyve tilbake for at du skal kunne slippe unna dem, samtidig som de andre selgerne aksepterer at du valgte en annen butikk denne gangen, forklarer han.

Han synes imidlertid det er synd at det må løgner til for å unngå å fullstendig bli plyndret i hans eget land.

- Men det er slik det har blitt her. I både Hurghada og Sharm-el-Sheik (chartermål på den andre siden av Rødehavet, journ.an.) er det umulig for turister å gå i fred i gatene, forteller Mahmoud, og legger til:

- Om du drar til Kairo eller Luxor er det helt annerledes. Der behandler man turistene med respekt.

Cape Town, Sør-Afrika: «Tidenes viktigste VM»

- Hater dette stedet
Derfor er det lov til å undre seg over hvor positivt det egentlig er for en plass som Hurghada å bli rammet av den store charterfeberen.

For selv om enkelte helt sikkert har dratt nytte av de stadig økende mengdene med turister (på tross av at det i all hovedsak er utenlandske eiere av de fleste hotellene, og som dermed også sitter igjen med den store pengegevinsten), er det ingen tvil om at kynismen har økt i takt med antallet besøkende.

Mahmoud Al-Nasri legger ikke skjul på hans tanker om temaet.

- Jeg hater dette stedet. Jeg hater landsmennene mine, som gjør hva som helst for å utnytte mennesker. Jeg liker ikke landet mitt, sier han ærlig.

Liten pris å betale
Spørsmålet er om Hurghada og de andre chartermålene vil bukke under for sine egne tjuvtriks, og at turistene til slutt vil vende stedet ryggen.

Svaret er antakeligvis nei.

Masete gateselgere og sleipe hotellansatte er nemlig en liten pris å betale for desperate nordmenn som er rike på penger, men fattige på sollys og varme.

Den lille fiskerlandsbyen ved kysten av Rødehavet er for alltid dømt til å være slagmarken i kampen mellom en rik og en fattig verden.

NB: Dagen etter samtalen med Mahmoud, treffes vi igjen ved bassengkanten på hotellet. Han forteller at han kommer til å forlate Hurghada neste morgen, ettersom han ikke har tjent en eneste pund de siste dagene. Nå må han søke lykken på et annet hotell i en annen by.

Konklusjonen er klar, uansett hva utfallet av slaget om lommeboka blir: Mennesker som Mahmoud står ikke igjen som seierherrene.

En bursdagsoppsummering:

Okei, jeg har sagt mange stygge ord om både egyptere og russere i det siste.

Sistnevnte står fortsatt ikke særlig høyt i kurs hos undertegnede, det skal innrømmes, det. Vice versa er nok ikke aksjeverdien på meg spesielt høy hos dem heller, i alle fall ikke etter at jeg tidligere i dag tok den gode gamla bomba i bassenget - midt i en ring av middelaldrende russerdamer på godt over hundre kilo som holdt på med den daglige basseng-aerobic-timen.

Ikke for det, russiske «idiote»-gloser og hoderistende sinne tar jeg som et kjempekomplement fra akkurat de folka der.



Men egypterne? For noen folk!

Jeg har altså bursdag i dag, og har feiret det med en særdeles avslappende og nydelig dag på stranda.

I går, derimot, ble dagen feiret på sjarmerende hyggelig vis.

For på Cacao Bar, tvers over gata ved hotellet, var det nemlig party i går. (Om jeg ikke har nevnt det før; Cacao Bar er her vi sitter hver eneste ettermiddag og koser oss med gratis trådløst internett og fantastisk hyggelig folk. Tro meg, de er verdens beste.) Og mens jeg ante fred og ingen fare, hadde min beste og eneste storesøster avtalt med gutta bak disken en aldri så liten overraskelse for meg.



Like før midnatt følte jeg meg mindre høy i hatten da «live-bandet» for kvelden (to russiske damer med karaokeutstyr) spurte om noen hadde bursdag i kveld. Og mens Mærri pekte febrilsk på meg, mens jeg prøvde å gjemme meg så mye som mulig ned i barkrakken, kom disse fantastiske guttene med en nydelig bløtkake de hadde laget - og som smakte bedre enn noen av kakene de har servert på hotellet her nede - samtidig som Cacao Pub sang «Happy birthday» av full hals.



Jeg er i utgangspunktet skeptisk til så mye oppmerksomhet, men fy, så mye jeg koset meg. Kaken ble etterfulgt av tequila-shots for begge Fuglset'ene på husets regning, og jammen fikk jeg meg ikke en dans med ei svenske også. Fullstendig gal svenske, skal sies, men svenske.

Det er jo det jeg alltid har drømt om.



Men ikke nok med det.

I dag, da vi kom hjem fra stranda, lå det bursdagskort på rommet mitt - fra hotellet. Der sto det at jeg måtte være i baren klokka åtte, der det ventet gratis kake på meg.

For noen folk! Jeg elsker dette stedet, jeg digger Mærri, og jeg er forelsket i Cacao Bar.

Bursdager som dette skulle man hatt oftere.

Sjekk ut: cacaobar.blogspot.com

PS: Denne jenta feiret sin første bursdag i går! Gratulerer med dagen til Natalie, og jeg kan love deg at vi feiret for oss begge to her nede!



BILDENE TILHØRER FORTSATT MÆRRI, SOM NÅ GJØR KARRIERE INNENFOR POESIEN.

De er ikke så vanskelige å kjenne igjen.

Prototypen står i bassenget foran meg; kjerringa har kort, knallgult hår - med fæle øredobber og smale øyne. Ikke like smale som det kineserne har, heller halvveis smale. Og ikke spesielt tiltrekkende.

Russere, altså.

Det er mulig jeg har nevnt at de har invadert dette landet fullstendig, men jeg får altså ikke nok av dem, og må få ut litt av aggresjonen som bygger seg opp innvendig her på blogspotten.


Bare for å gjøre stemningen litt hyggeligere. Til venstre, til høyre og bak kameraet finnes det flust med russere.

Argh!
På dagene løper ungene deres, som er blitt oppdratt uten noen som helst tanke på vanlig folkeskikk av noe slag, rundt omkring og tar omtrent like lite hensyn til andre ferierende som egypterne gjør her nede. Foreldrene brauter rundt og ler på russisk av de søte små drittungene deres, men innerst inne gleder de seg nok bare til kvelden.

For når ungene er lagt er det klart for party på hotellet, der vodkaflaskene går på rundgang og de møkkamenneskene av noen kommunister er kjemisk frie for selvinnsikt. Dansegulvet er - tro meg - ikke noe vakkert syn, og jammen legger de ikke an på søsteren min også, bare jeg er borte i to minutter.


Du skjønner muligens hva jeg mener?

Orgh!
Likevel må jeg innrømme at jeg faktisk er imponert. For i et land som er verdens største i areal, og huser ikke mindre enn nesten 150 millioner innbyggere, trodde jeg det ville være fysisk umulig å frambringe så mye innavl som de tydeligvis klarer å gjøre der borte.

Takk, mamma, for at du aldri vurderte tanken på å finne deg en russer å dele livet ditt med. Takk, pappa, for at du aldri ble så desperat og tok den transsibirske jernbanen og rasket med deg et eller annet gulhåra, makabert kvinnfolk derfra. Det sparte meg for fryktelig mye unødvendig trøbbel, og jeg er dere evig takknemlig.


Bare for å gjøre stemningen litt hyggeligere. Til venstre, til høyre og bak kameraet finnes det flust med russere.

Urgh!
Aalesund vant cupfinalen, ødela Europacup-sjansene for verdens fineste lag, og jeg utelukker ikke at det står noen russere bak det også. De er kapable til det meste, de russerne.

PS: Med dagens blogginnlegg benytter jeg selvfølgelig sjansen til å gratulere den nevnte pappaen min med farsdagen i dag. Du er slettes ikke den verste, fatters, og det visste jeg til og med før jeg traff alle Putin- og Jelstin-kopiene i Hurghada.

ALLE BILDENE HER FORTSATT HENTES FRA MÆRRIS FACEBOOK, OG DU KAN GODT SLENGE MED EN COPYRIGHT © 2009 MARIE FUGLSET.

YTTERLIGERE, OG DENNE GANGEN MYE HYGGELIGERE REISEINFORMASJON, FINNER DU PÅ MÆRRIS BLOGG. HUN HAR FÅTT LATTERKULA.

Nyhetene fra hjemlandet når fram til Egypt til slutt, de også.

Ja, Sarpsborg 08 slo Fredrikstad 2-0, og senket Nordlie og resten av plankerestene hans ned til Adeccoen. Ja, jeg liker det. Ja, neste års Tippeliga kommer til å inkludere lag som Haugesund, Hønefoss og enten Kongsvinger eller Sarpsborg 08. Nei, det er ikke verdens ende riktig ennå. Det virker bare sånn.

Med to kamper mot hvert av de tre lagene som rykker opp blir det i alle fall 18 rimelig sikre poeng på Odd Grenland neste år. Hø-hø. Sa gubben, før kjerringa vendte tilbake fra fossen og skamslo'n i hodet med ei steikepanne.

Takk Gud for egypterne!
Som i går sitter vi på Cacao Bar og nyter et trådløst og overraskende raskt internett. Det er ikke feil, og for ikke å utnytte de stakkars barfolkene helt umenneskelig, bestilte vi et godt måltid i tillegg. Det kostet oss omtrent 20 kroner, og det var verdt det.

Snakket jeg stygt om disse egypterne i går? Vel, det finnes hederlige unntak, og gutta i baren er virkelig blant dem. For nå har vi strevd med nettet en god halvtime, med en 'limited or no connectivity' som minner meg skrekkinngytende mye om leiligheten på Manglerud. Men dataguruen på baren kunne ikke gjøre nok for å prøve å hjelpe oss, og etter et par forsøk på å restarte ruteren var vi plutselig online igjen.

Fantastiske gutter, og jeg tror endelig jeg har funnet noen jeg kan ta en avslappende og hyggelig prat med i forbindelse med en mappeoppgave jeg må levere i journalistikken innen torsdag.

Jeg begynte nemlig å frykte at jeg ville føle meg ukomfortabelt lite tilpass med ethvert egyptisk eller annet menneske på dette stedet her. Ikke alle kan kalles mennesker engang. Mer en mellomting.


Slike fisk fisker vi i Egypt.

...og svenskene, ikke minst!
Söta bror, altså. For noen folk!

Tidligere i dag, mens storesøster lå og solte seg på stranda eller fikk en massasje eller noe sånt, tok jeg en lunsj på strandrestauranten.

Og mens jeg satt og ventet på maten, kom det et svenskt ektepar i 40-50-60-åra (det er ikke så lett å fastslå denne alderen, ass) og lurte på om det var ledig ved bordet mitt. Jeg okkuperte tross alt kun en av fire stoler, og siden alle andre bord var fulle kunne jeg vel ikke si nei.

Og etter noen få minutter var praten i full gang. De så jeg leste en norsk bok, og spurte om jeg var norsk. Og ikke pratet vi bare om vær og vind og Hurghada og Oslo og Stockholm og fugleinfluensaen; tror du ikke jammenmeg godmenneskene spanderte to glass med øl på meg, og i tillegg passet på at jeg fikk en dose med antibac før jeg spiste burgeren min?

Inntrykket mitt av at svensker er verdens hyggeligste folk, ble ikke akkurat dårligere etter lunsjen vår, det er helt sikkert. Langt mer hyggelige enn de forbaskede russerne i alle fall, det er helt sikkert.


Dama mi. Jeg tviler ikke på at hun var opplært til å tigge penger, og hun nektet konsekvent å kikke mot kameraet. Men hun var skjønn da.

I'm a lucky man!
Jeg vet ikke om vi trengte en bekreftelse på at gateselgerne i Hurghada er rimelig irriterende, men i går kveld tok vi en gåtur noen kvartaler vekk fra hotellet, bare for å se oss om.

De elendige møkkamenneskene kom selvfølgelig løpende etter oss for å tilby både det ene og det andre, og det virker som samtlige innbyggere i denne byen har lært seg norsk, svensk og russisk - som om de skulle tro at jeg fikk en voldsom trang til å kjøpet det ugudelige juggelet deres bare fordi de klarer å spytte ut «Norsk? Ha det bra!»

Men vi fikk oss til slutt en latter, heldigvis. Livet blir som kjent lengre av lattere, så jeg kan antakeligvis takke en slitsom kar med en hel haug med falske rolexer for at jeg lever av helsa helt til jeg blir 97 og sovner stille og rolig inn.

På veien tilbake fulgte han nemlig etter oss, og det var Marie (som jeg ikke beskriver overdrivende ved å si at hun er utrolig lei av egyptere generelt og egyptere i Hurghada spesielt) han hadde lagt sin elsk på. Hun var som vanlig i vakkert humør, og hadde det ikke vært for at hun regner seg som troende og relativt snill hadde hun antakelig slått typa rett ned, knust det som var av vitale kroppsdeler og spyttet ham i trynet til slutt. Men da rolexmannen endelig ga opp, ropte han etter meg: «You are a very lucky man!!»

Thanks my man. I know it.

BILDENE ER HENTET FRA MÆRRIS FACEBOOK. DET ØVERSTE BILDET I INNLEGGET ER DET IMIDLERTID JEG SOM HAR TATT, OG DAMA SOM HOLDER FISKEN REGNET ANTAKELIG MED AT JEG BARE VAR UTE ETTER Å TA BILDER AV KROPPEN HENNES. DET ER VERDENS SIKRESTE SJEKKETRIKS, FOLKENS: «CAN YOU PLEASE HOLD THIS FISH WHILE I'M TAKING A PICTURE OF IT?»

LES FLERE REISEINNTRYKK OG OM NORSK TEMPERAMENT I STORESØSTERS BLOGG.

Da jeg og Marie fant verdens koseligste utestedet, rett ved siden av hotellet, med trådløst internett og billig mat og drikke, fikk jeg endelig logget meg inn og sjekket hva som har skjedd hjemme det siste døgnet.

Hovedoverskriften «- Advarer mot overstadig klining» sa imidlertid en god del om hvor alvorlig nyhetsbildet ser ut der oppe i det kalde nord for øyeblikket, så blogspotten og dens lesere må stadig vente litt til på det samfunnsengasjerte engasjementet.

Hurghada i et nøtteskall
Vi er altså i Egypt, i det turistvalfartende Hurghada. Her er det en god del nordmenn, en god del svensker - og en hel haug med overvektige og direkte fæle russere. Beklager den påtatte rasismen, men jeg ser virkelig ikke det vakre i russerne. Det er helt sikkert nok av unntak, men de finnes ikke her i Hurghada.

Men ellers går det veldig fint. Dagen har selvfølgelig blitt tilbragt på stranda, med tett opptil 30 grader i skyggen og godt nok oppvarmet Rødehav. Selvfølgelig finnes det slanger også i Paradis, og de lokale selgerne/hotellansatte er ikke akkurat definisjonen på hyggeligheten selv. Det vil si: tonefallet er absolutt hyggelig, inntil de til slutt tar et nei for et nei. Det kan ta fryktelig lang tid, og da spytter de ut et surt og veldig passende «thanks for the respect», før de stikker avgårde.



Why We Love It!
Om jeg klager? No way! Jeg er bare veldig, veldig fascinert av hvordan folk oppfører seg så drøyt annerledes i andre kulturer enn det man er vant til. Selv ligger jeg på stranda uten å gjøre en døyt syv dager i strekk, og det er ikke så mange ord som beskriver hvor deilig det er. Ingenting er som følelsen av å kjenne at sola varmer en, og man bare kan hoppe ut i et perfekt temperert hav når man føler det blir for varmt.

Men det er morsomt å se hvor annerledes kulturen er her, bare i forhold til for eksempel Qatar - også det et arabisk land. Der virket det som om folk lever sitt eget liv, og lar en nordmann være en nordmann.

Det er mer enn hva man kan si om Hurghada-folk.

Det er så man kan lure på hvor bra charterturisme egentlig er for noen steder.

Uten at det ødelegger ferien vår. Nå er planen å nyte middagen på hotellet, før storesøster og meg selv tar kvelden tidlig. For i morgen skal det ståes opp grytidlig, og sikre oss noen solsenger på stranda. Syv-åtte timer med solslikking og boklesing er så absolutt ikke feil.

PS: Gratulerer med dagen i går til verdens kuleste nevøer. Chris og Joachim er snart tenåringer; tida går visst fort i hyggelig lag. Jeg syns ikke det er lenge siden de holdt alle og enhver våkne med hylskriking på natta.
PPS: Gratulerer med dagen i dag til Dina, som er en av de aller mest ålreite drammenserne jeg vet om, og det sier ikke så rent lite. Dina er på papiret et år eldre enn meg i fire dager, og jeg vet hun kommer til å nyte det.
PPPS: Jeg aner ikke om shalam er et ord; langt mindre om det brukes i Egypt, og ikke i det hele tatt hva det i så fall skulle bety. Men jeg syns det passa som overskrift.

Sjekk også ut Mærris reisebrev, a! Do it, just do it!

Teksten nedenfor er fullstendig tøvete, og antakeligvis langt over grensen for hva som kalles blasfemisk. Men etter klarering med de involverte hovedpersoner (minus Hosea) har jeg likevel tillatelse til å publisere den.

Det skal også legges til at formålet ikke er å gjøre narr av de som faktisk er rammet av svineinfluensaen.

(Og Gud har aldri så dårlige dager som beskrevet nedenfor. Garantert.)

-------------------------------------------

GUD: Okei, karer. Jeg har (ATSJO!) kalt inn til et ekstraordinært rådsmøte. Er alle her? Jesus!?
JESUS: Jess!
GUD: Ånd!?
HELLIGE ÅND: Oh yess, sir-eee-bob!
GUD: Bra. Temaet omhandler (ATSJO!) fri vilje.
JESUS: Fri vilje?
HELLIGE ÅND: Hva med den?
GUD: Jeg er (ATSJO!) møkk lei av den!!!
JESUS & HELLIGE ÅND Whaaat??
GUD: Jess. Møkk lei. Hadde jeg ikke vært Gud hadde jeg brukt mye kraftigere uttrykk.
HELLIGE ÅND: Men hvorfor?
GUD: Fordi de elendige svina av noen utspekulerte leger der nede har satt i gang en fordømt schweinflu, som hele verden har blitt smitta av - sånn at de kan tjene penger på en kvakksalversk vaksine. Og nå har den miserable (ATSJO!) schweinfluen smitta meg også. Derfor!
JESUS: Hm. Ikke bra. Så fri vilje var en tabbe?
GUD: Absolutt. Hadde vi skapt roboter istedet hadde alt vært så mye bedre akkurat nå. (ATSJO!)
HELLIGE ÅND: Godt poeng. Hva gjør vi?
GUD: Hvorfor tror du jeg har kalt inn til ekstraordinært rådsmøte!? Kom med forslag!
JESUS: Men hei - vi kan jo ikke kvitte oss med fri vilje. Da strøyk jeg med helt forgjeves, for søren.
HELLIGE ÅND: Ooh. Det er ikke feil. Men jeg har et forslag!
GUD: Spytt ut! (ATSJO!)
HELLIGE ÅND: Syndfloden versjon 2.0. Det funket så godt forrige gang.
GUD: De lar seg ikke lure to ganger, kjære deg. Forrige gang trodde de at hele verden besto av Israel og noen nabofjell, men nå (ATSJO!) har de satelitter og alt mulig drit. Å oversvømme Midt-Østen er én ting; å oversvømme hele forbaska jorda er noe helt annet. Dessuten (ATSJO!) kan jeg ikke se at det er noen á la Noah der nede nå.
HELLIGE ÅND: Joda, det er en kar som er fortapt oppe i iskalde Norge. Fin fyr, det. Tror han drar til Egypt noen dager nå, det fortjener han i så fall. Men han er ålreit.
GUD: Og hvordan skal en syndflod eventuelt kurere MIN (ATSJO!) schweinflu, har du tenkt over det?
Pause.
HELLIGE ÅND: Hm. Godt poeng. Tabbe av meg.

Et hode stikker inn gjennom døråpningen.

HODE: Forstyrrer jeg, karer?
GUD: Neida, Hosea. Tenkte du på?
HOSEA: Ehm... jeg bare lurte på en ting. Er det egentlig greit å spise rosinkaker nå, eller er det fortsatt fy-fy?*
HELLIGE ÅND: Åååh, jizez....
JESUS: Ja?
GUD: Neida, Hosea, det er (ATSJO!) greit nå. Helt greit. Spis og (ATSJO!) kos deg.
HOSEA: Ohright, thanks gutter! Var egentlig bare Esekiel som lurte, skjønner dere. Vi prates!
JESUS: Snakes on a plane!

Døren lukkes igjen.

GUD: Så gutter, hva gjør vi?
JESUS: Vel, vi kan ikke droppe fri vilje. No way. Funker den vaksina, eller?
GUD: Joa, den gjør vel egentlig det. Det gjør bare så (ATSJO!) kjipt vondt i armen i noen dager etter at du har tatt den.
JESUS: Okei, men da er det jo ikke noe problem. Litt vondt i armen kan vi takle, og det kan de der nede også. Vi lar det være, sørger for at alle blir friske og raske, også fikser Obama fred i verden.
GUD & JESUS & HELLIGE ÅND: HAHAHAHAHA!
GUD: (ATSJO!)
Pause.
GUD: Ok, da er det en plan. Møtet er hevet!

Jesus og Hellige Ånd trasker mot døra.

HELLIGE ÅND: Obama fikser fred, ja, hehehe. Du er meg en god en.
JESUS: Hei, han har jo allerede fått fredsprisen tilogmed.
HELLIGE ÅND: Ja, og det var Torbjørn Jagland som ga han den. 'Nøff said.
JESUS: Hva med denne egypteren du prata om, kan han gjøre noe?
HELLIGE ÅND: Ikke egypter - han skal bare på ferie dit. Men ja, han kan gjøre det stort. Bare vent å se.

// THE END //

* Se Hosea 3,1

Det er - som du kanskje har fått med deg (forhåpentligvis iallefall) - en stund siden jeg oppdaterte denne bloggen min. Og det er jo ikke fint. For la oss bare innrømme det; dagen er langt ifra den samme uten oppdateringer fra Liams verden. Sånn, da har vi avklart det, og kan fortsette.

Grunnen til fraværet mitt er ikke svineinfluensa, og det er ikke fordi jeg har rømt landet helt. Ikke riktig ennå, iallefall. Løsningen ligger heller i det at jeg har mistet litt bloggemotivasjonen, og sånt er jo noe som skjer en gang i blant. Æ'kke noe å gjøre med det, vettu.

Forandringer!
Men ok, nå er jeg tilbake igjen. Med noen forandringer, når det skal være sagt:

1) Jeg kommer ikke til å fortsette med daglige oppdateringer, det er så lite interessant, og det bare demotiverer uansett. Så fra nå av vil blogginnleggene mine komme mer sporadisk. Men for all del, det skal oppdateres altså.
2) Bloggen skal bli samfunnsengasjert!! He-he. Det blir litt av en utfordring å innse at livet og verden ikke bare handler om Liam, men den (utfordringen, altså) tas på strak hånd. Om jeg har så mye vettugt å si om så mye gjenstår å se, men la oss gjøre et forsøk.
3) Det var egentlig ikke noe punkt 3, så glem det.

Seasons in the sun
En sesong er over, og det endte med en fjerdeplass for vår del. En god plassering for verdens fineste lag, og dermed kan det ende med Europacupspill neste år - bare Molde gjør jobben sin i cupfinalen mot Aalesund.

En fyldigere oppsummering av Tippeligaen 2009 vil selvfølgelig komme; i mellomtiden nøyer vi oss med å rope ut heia Molde!

Fy Farao
Samfunnsengasjement til tross: Den kommende uken tar jeg en tur til Egypt med storesøster, og ligger syv strake døgn på stranda der. Vel, vi har et all-inclusive-hotell som skal benyttes, men du ser poenget, gjør du ikke?

Det blir ikke pyramidebesøk og ikke gloing på gamle graver, men soling, bading og snorkling i syv strake dager.

Det vil si at jeg antakeligvis kommer sterkere tilbake med oppdateringer fra Nord-Afrika.

Og nei, jeg tviler på at det blir samfunnsengasjert. Men hvem vet?

PS: Dette blir min fjerde tur til Afrika, faktisk. Det er ikke så verst. Først i nord, så i midten, så i sør, og nå tilbake til nord igjen. Jeg ser en syklus jeg liker.
PPS: Belgia-Danmark-England-Frankrike-Italia-Kenya-Kypros-Liechtenstein-Monaco-Nederland-Norge-Qatar-Sveits-Sverige-SørAfrika-Tunisia-Tyrkia-Tyskland-Uganda-USA-Østerrike - og nå Egypt - vi teller altså land 22. Bra.