verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Et iskaldt bedrag.

Hmm. Jeg lurer på en ting.
Hva lurer du på, Liam, hvorfor du aldri blogger lenger?
Nei, ikke akkurat det.
Nei, for du gjør ikke det.
Beklager.
Anywho, hva er det a?

Jo. Jeg bare tenker på de stakkars forfedrene mine. Du skjønner, vi er vel alle enige om at menneskehetens vugge ikke oppsto ved oslofjorden. Vi var for rutinerte til akkurat det. Afrika eller midt-Østen et sted, der starta vi. Et sted med sol, et varmt sted. Uten mørke og kalde vintre.

Så mitt spørsmål er: hvilket gjøkhue var det som fikk den lyse idéen og sa til kona si: "Hei, vet du hva vi gjør eller? Vi drar NORDOVER!"

Hva i all verden tenkte de på? Én ting er jo at forfaren min, hvem enn det måtte være, kanskje kom seg i land på norsk jord en (forholdsvis) varm sommerdag, da er han på en måte unnskyldt. For da er det fint her, iallefall litt. Men det er ikke noen unnskyldning det heller, strengt tatt. Autobahnen var jo ikke ferdig bygd på den tida, så de måtte stort sett komme seg avgårde til fots. Og da går det vel kanskje an å tenke seg at typa fikk seg en advarsel i Belgia eller Tyskland et sted. Når temperaturen kryper ned mot null på de verste vinterdagene der - er det for mye å forlange at et klokt hode tenker at «det er kanskje ikke så mye bedre ENDA nærmere nordpolen»?

Ikke var Norge verdens rikeste land på den tida heller, så den kan de ikke skylde på. Ikke i nærhete engang. Jeg fatter ikke hva de tenkte på.

*

I går gikk jeg den korte veien hjem fra buss-stoppet ved Ullevål Sykehus, og det gjorde fysisk DRITVONDT i fingrene mine SELV OM de var pakka inn i genser OG jakke.

Heldigvis er det 2 - to - dager til jeg sitter på flyet og kikker ned på middelhavet.

Whoa, det tar på å jobbe merker jeg. Opp til ni timer hver eneste kveld, aldri hjemme før tolv, man blir sliten av det, tilogmed super-onkel-Liam blir sliten av det. Drøyt sliten, faktisk. (Jada, bare klag William, bare klag.)

Derfor er det så sykt deilig med en pappa som bestiller slapp-a-tur til Qatar for seg, spanderer og alt mulig, og akkurat nå gleder jeg meg mer enn noensinne. Stranda hver morra mens fattern jobber, ta med seg skolebøkene til den persiske gulfen og nyte sola - før vi tar en far-sønn-kveld på byen i Doha, det blir stort. Og en nydelig avslutning på vinteren, før vi går mot lysere og forhåpentligvis varmere tider.

Daddy DJ, jeg tror ikke du helt har peiling hvor mye jeg digger deg.

Men det fins andre snille mennesker i verden også. Sjefen, bl.a., som gir meg ekstra frihelg sånn at jeg kan stikke til Niger i Sahara for å lage reportasje sammen med Magnus der. Det blir fint det og. Alt spandert av noen spandable spandablerister jeg ikke aner hvem er, men det virker sørenmeg som ålreite folk. Til og med vaksine betaler de. Kan man klage da, a?

Men NÅ, imidlertid, legger jeg meg, og står opp til en ny jobbedag om noen timer.

Det gikk bedre idag.

Null klaging, altså. Litt vondt i hodet, men null klaging.

Det positive med at jobben opptar hele livet er at jeg akkurat, i dette øyeblikk, kom på at wow - det er jo bare en kveld og litt til til Lost starter opp igjen. Booh, sier du, Lost tapte seg etter sesong 1 - men nei, det gjorde ikke det, skjønner du. Ikke om du hadde fulgt med istedet for å gi det opp.

Og vi får ikke bare en, men to episoder servert natt til torsdag. Because You Left og The Lie; jeg syns spesielt episode 2 høres ytterst interessant ut.

*

Og Obama er president, maken til oppstyr rundt den karen. Skulle tro det var dommedag og Obama var Jesus, men det er han jo ikke. Om det er i nærheten gjenstår å se. Jeg er lei allerede.

Det gikk bare ikke helt veien, dette her.

Det startet med Everton, som selvfølgelig måtte utligne to minutter før slutt. Jeg får ikke sagt hvor irriterende det er at noen må endre hele kampbildet når man har en artikkel ferdig skrevet og klar for publisering, men det er kjedelig, jeg lover deg. Jeg merker at som sportsjournalist bryr man seg null, niks og nada om resultatet og forhåpninger, bare det blir en fin artikkel.

Det fortsatte med at det tikket inn melding fra Reuters om at Kaká blir i Milan likevel, sånn cirka kvart over elleve - allerede et kvarter på overtid av arbeidsdagen. Sånt må man skrive om.

Det ville ikke ende da jeg stresset for å rekke siste buss til Voldsløkka fra Brugata. For vips - det kom jo bussen til Nydalen kjørende, og den stopper jo på Sagene, ikke langt unna. Den kan jeg ta. Feil igjen. Buss 30 til Nydalen er ikke den samme som buss 31, og dermed havner Liam i Nydalen, over en halvtimes gange fra home, sweet home.

Neida, det var ikke over ennå. Liam stopper på Shell for å innta en vel fortjent calzone, men stakkaren bak kassa slår inn både min og neste kundes varer på mitt kort, og må streve for å fikse det opp. Samtidig som jeg må vente lenge og lengre enn lenge for å få calzonen.

Derfor tenker Liam at «hei, jeg tar en snarvei hjem». Bad choice. Liam går seg praktisk talt vill, og finner iallefall til slutt ut at det ikke var en spesiell kjapp snarvei. Og det er snø ute, om du ikke visste det. Det betyr vått. Spesielt på beina.

Men, jeg er da hjemme til slutt. Drar snart til Qatar, og øyner en mulighet til å komme meg til Niger i samme slengen. Neida, jeg har det ikke så verst, jeg har ikke det. Natta, a!

Jeg ler.

Det detter flere tonn med snø ned i gatene, det er vått og kaldt, bussene kommer ikke fram, og foran Oslo S. spør de om jeg vil ha hasj.

Det landet her asså. Få meg vekk, snarest.

Lenge siden sist, gitt. Hva sa du? Nei, jeg er ikke død. Ikke ennå.

17. januar - 9. januar. Hmm. x - y = z. 9 i mente, delt på eksponentialfunksjonen til likningen av den ukjente, pluss graden av funksjon (f). Svaret må være åtte. Jo, jeg er helt sikker. Det er åtte dager siden jeg oppdaterte sist. Jøss, som tiden går.

Om jeg har gyldig grunn? Nei, slettes ikke. Det er bare det at litt programmering har tatt mye av tiden min, for når jeg først blir engasjert i noe blir jeg litt for engasjert også. Og med PHP og MySQL går timene fort, jeg lover deg. Det store paradokset er selvfølgelig at all programmeringen, som skjer fordi bloggingen skal bli enda mer gøy (resultatet kommer forhåpentligvis til slutt, så får du se), gjør at jeg slutter å blogge.

Nuvel. Jeg skal bli bedre. Jeg lover.

Om Urtegata og Qatar.
Ingen veldig åpenbare grunn til sammenligning av de to, muligens med unntak av at prosentfordelingen mellom svarte og hvite er omtrent den samme begge deler. Poenget er imidlertid at jeg er en kar som liker å se fremover i tid (selv om jeg koser meg akkurat nå og, det er ikke det), og den neste uka tilbringes hver bidige kveld i Urtegata der jeg sitter og ser på fotball. Jobber, med andre ord.

Deretter blir det helg, så en helg til, så drar jeg til Qatar og ligger på stranda. Mm, det blir fint. Det blir kjempefint, faktisk. Det er nemlig drittkaldt i dette landet, det ble vi enige om på jobben idag. Ikke det at vi trenger å bli enige om det, det er et faktum. Men ja...

What the world needs now is love, sweet love.

Jas, livet er ikke enkelt alltid, spesielt ikke i Midt-Østen. Det virker som om folka er allergiske mot fred der nede - etter noen måneder med våpenhvile er det sørenmeg nok, liksom. "Det klør i fingrene etter å smelle av noen raketter, laaaa meg få lov a!" Hadde det vært opp til onkel Liam hadde vi bomba hele området ut fra verdenskartet, og gjerne tatt med et par andre land jeg misliker i samme slenga, men tilogmed jeg innser vel i et svakt øyeblikk at det er en litt for enkel og noe usolidarisk løsning.

Men hva skal man gjøre a?

Hamas gjemmer seg blant lokalbefolkningen og fyrer av noen raketter mot Israel, Israel svarer med å sende artilleriet sitt tilbake, Hamas sier Israel er dumme og Israel sier Hamas er dumme. Og klarer ikke å gi hverandre en klem og drikke boblebrus og røyke fredspipe sammen og si at de egentlig ikke mente det, sånn som onkel Liam ville gjort. Istedet blir de bare sintere og sintere.

Og det er jo en ting. Men når man attpåtil tar bråket videre til Karl Johan, da begynner det å bli riktig så usaklig. For å si det sånn, så har ikke jeg sagt ja til å ta inn flyktninger bare for at de kan hive brannbomber og true med å drepe alle jødene de kjenner, men så er jo ikke jeg statsminister i det landet her ennå heller, muligens av en grunn. Og de er jo ikke like ille alle sammen, det skal sies det også.

Så hvor står egentlig onkel i denne konflikten? Vel, jeg må vel bare innrømme at jeg synes den norske dekningen er litt vel ensidig. Det er vel rimelig åpenbart at Dagbladet ikke er avisa man kan stole best på når det gjelder å holde en noenlunde objektiv dekning av greia, ikke NRK heller forresten. Og Norge er tross alt det eneste av de vestlige landene som har anerkjent Hamas som leder for palestinerne, det sier litt om landet vårt. Hamas er terrorister, tross alt. De utfører selvmordsaksjoner jevnlig, og målet deres er utelukkende å slette Israel fra kartet. Og da blir det jo vanskelig å fikse noe fred. Og bl.a. USA, Canada og Tyskland har støttet Israels rett til å forsvare seg, jeg tror ikke de er helt på jordet.

Samtidig er ikke Israel den beste gutten i klassen, det heller. Derfor sier onkel Liam at what the world needs now is love, sweet love, og regner med at alle er enige med ham.

Today's lucky number is... 7!

Joda. Som Benjamin så fint påpekte i forrige post har nyttårsforsettet fått en noe skjev start, men jeg kommer mye sterkere tilbake etter hvert. Jeg var på BI første skoledag klokka null-åttenullnull, i motsetning til hva kommentaren kunne tyde på, men resten har det blitt dårlig med.

Nå er jeg nemlig hjemme på Stathelle en tur, hovedsaklig for å få til en pokerkveld samt skaffe meg skattekortet for året 2009. (Joda, jeg veit det går an å få mamma til å sende det i posten, men hei - Stathelle er fint. I allefall for en dag eller to.)

Windows 7
Som løsning på problemet nevnt i årets aller første innlegg var overraskende nok BI svaret. IT-supporten ga meg en XP-kopi, dog uten CD-key, sånn at jeg kunne skaffe meg Windows i 30 dager. God nok tid i massevis til å laste ned det nye operativsystemet Windows 7, og jeg elsker det.

Ting går kjapt, selv med min XP-designa Acer, og det ser jo myyye finere ut enn den kjipe forgjenger-forgjengeren. Nå har jeg aldri hatt Vista, og i og med at 7 kalles mer en forbedret utgave av Vista enn et annerledes operativsystem er det nok ikke den helt store revolusjonen for Vista-brukere. Men det er det for meg.

Dermed blir det verken Linux eller Mac på onkel Liam fremover, selv om jeg er blitt anbefalt begge deler på Facebook. Linux ble brukt som mellomløsning i dagene uten Windows, men jeg ble ikke helt overbevist. Og Mac er... dyrt. Windows 7 derimot - betaversjonen funker som ei nytrukket klokke. Try it!

Jas.

Nå begynner jeg å bli flink på svada ass. Går det fint med DEG eller?

Tilbake til skolebenken.

Mandagskvelden ble tilbrakt på onkel Liams favorittvis: med god middag og space week på National Geographic: To the Edge of the Universe - herlig dokumentar ass. Usosialt som søren, men skjönt - og fullt med gode facts. Universet er stort, jorda er liten, jeg er rimelig ubetydelig. I alle fall tilsynelatende. Så får vi se da, om det er noe mer som teller. Skal ikke se bort ifra det nemlig.

Imorra er det skole, første time med jeg-vet-ikke-engang-hva klokka åtte, og dermed setter jeg på litt godmusikk og finner dyna liksågodt, i et forsøk på å være opplagt imorra. Kan fort bli med forsøket, men det er verdt det.

Version 9.1.4. Det er en annen måte å skrive datoen på, er det ikke?

Pappa'n min har ikke oppdatert bloggen på en stund, etter sigende fordi han ikke husker verken brukernavn eller passord. Og da kommer man ikke langt. Anyways; klikker du deg inn på bloggen hans kan du lese om hva som ventet Marie i uke 41 og 42, og ikke minst: hva som venter onkel Liam i starten av februar.

Jas, daddy dj har nemlig bestilt tur for meg, så om ikke lenge (men likevel alt for lenge i denne kulda) tilbringer jeg en uke på førsteklasses hotell i Doha. Jeg flyr alene, noe jeg aldri har gjort før, og det kan jo bli spennende å se hva jeg rekker å rote meg borti før jeg ankommer Qatar; med to timers mellomlanding i Tyrkia kan jo mye gå galt. Det jeg er mest skeptisk til er om jeg unngår å forsove meg når jeg skal dra, jeg er flink til sånt nemlig. Å forsove seg, altså.



Dermed kliner jeg til med to nye land på lista mi (over land jeg har besøkt, om du lurte), og tar samtidig med meg et fjerde kontinent. Etter Europa, Afrika og Nord-Amerika.

Jas. Mye svada jeg fikk lagt ut om på en gang der.

Ellers har jeg hatt besøk av Pål og Megan og Natalie idag (Natalie uten H!), de kom med en rykende fersk Big Mac-meny til lillebror som tegn på godt vennskap. Snille storesøsken er aldri å forakte.

Siden jeg sto opp alt for sent i dag, siden Stina satte på «Ikke naken» (fantastisk filmvalg midt på natta) alt for sent i går, og siden jeg fant ut at første BI-dag dette året ikke er i morgen, men på tirsdag - legger jeg meg uten å få sove og ser likesågodt ferdig «Gudfaren II», en episk bra film.

Good night, sleep tight
don't let the big bugs bite.
Amen.

Slapp av barn, den kom i år og.

Siden Rebekka kom med sin årsmelding, og siden jeg egentlig hadde bestemt meg for å gjøre dette til en tradisjon, kommer den idag - en anelse forsinka, men fin og god:

Året 2008 - alfabetisk sortert og allting:

Vi starter med starten og et eldgammelt sagn: Atlantis, som i tillegg til å være verdens mest kjente ikke-eksisterende øy selvfølgelig også er romferga jeg fikk gleden av å se bli skutt opp live 7. februar dette året.

BI er selvfølgelig neste. Lett landets fineste skole, med en like fin journalistklasse inni der et sted. Tror du ikke forresten jeg fiksa en B på markedsøkonomien og journalistikken? Det siste gikk som forventet egentlig, men den første hadde jeg aldri regna med. Så får det heller være at matta ikke ble bedre enn en skuffende C. Bed.øken snakker vi ikke om. Jeg har faktisk ikke sjekka den ennå.

Coldplay viste total overlegenhet hva musikk angår dette året, og jeg fikk tilogmed med meg en konsert med dem. Bergenskonserten neste år er utsolgt, men jeg ser ikke bort fra at jeg får med meg favorittbandet mitt minst en gang i 2009 likevel.

Drammen ja, du dukket opp i år og. Jeg veit om mye fine folk i Drammen.

Eks'er ass. Jeg skaffa meg to av dem i 2008, og håper vel forsåvidt at det blir med dem to...

Mmmh, som jeg lengter tilbake til Florida Keys. Maken til ålreit sted tror jeg jeg må lete lenge etter. Dessverre. En dag er jeg forfatter og bor i Keys. Etter at jeg har bodd i Sør-Afrika, selvfølgelig.

Gud. Jeg kommer liksom ikke utenom. Stilig type, som jeg er fullstendig avhengig av.

Desember tilbrakte jeg i Hout Bay, som ligger utenfor Cape Town og som ga meg og elleve familiemedlemmer en fantastisk julefeiring. Jeg har fortsatt ikke kommet helt over at jeg er hjemme igjen derfra, og tenker på stedet ev'ry freaking day. Og flytter jeg tilbake? Jaaaa, det gjør jeg.

Josva! Måtte vi ha mange flere kvelder sammen (uansett hvor homofilt det høres ut - Josva har dame, så slapp av) i vente - med Prison Break, Lost, Fringe og Jesus. Du er sjefen!

Vi har Peter Kovacs! Vi har Peter Kovacs! Vi har Peter Kovacs på vårt lag. Ikek skjønner jeg hvordan han fikk tak i Melissa Wiik eller hva hun heter, men typa scoret 22 mål i Addecco'n. Det er nok til at jeg liker rødhåringen.

Lukas. Fin fyr.

Mamma, Marie, Menika, Megan og Ida Madeleine - jentene mine, lett. De skjønneste i verden, bare overgått av...

...Natalie. Uten H. Din skjønning. Jeg digger å synge Coldplay sammen med deg. Og bare vent til vi drar på Odd-kamp sammen, jeg skal gjøre deg til den ivrigste supporteren av dem alle.

Årets Oscar burde absolutt gå til mine to fantastisk kule nevøer for oppvisningen i denne filmen.

Midt i eksamenstida i høst, mens jeg egentlig skulle lese, klarte jeg å bli hekta på Prison Break. Siden jeg ikke hadde sett en eneste episode måtte jeg jo se alle når jeg først starta - og endelig ligger jeg ájour med amerikanerne. (Typisk nok er dette sannsynligvis siste sesongen det blir noe av, nå når jeg først har begynt å se på.)

I 2008 begynte pappa å jobbe i Qatar. I 2009, sannsynligvis allerede nå i januar, drar onkel Liam selv til Qatar, noe som gir meg mistanke om at Q-plassen også i neste årsrapport kommer til å inneholde Qatar. Nuvel. Det finnes ikke så mange ord på q, gjør det det? Quisling, kanskje. Eller Quebec. Quebec må jeg dra til en gang.

Rembrandt Street. Der bor det en bra familie ass. Familien Campher w/friends er veldig velkomne til iskalde Norge, når enn det skulle være!

Sommer: En juli-dag dette året tok Pål, Megan, Christian, Menika, Preben, Marie, Christoffer, Joachim og meself båten ut i Bamblefjorden, fant oss en øde øy og kosa oss seriøst. Den dagen var sommeren for min del, og ble rundet av med grillings hos mor og far i Bamseveien. Epic!

I ♥ Table Mountain. Jeg gikk opp, og jeg har tilogmed kjøpt bok om det. Taffelberg altså. Fint fjell.

Urtegata, hvor jeg ferdes ofte, veldig ofte. Endelig har jeg fått en jobb hvor jeg kan sitte i en myk lenestol med en PC foran meg, utenom når jeg må skru på TV'en og se på fotball. Nettavisen.no dere - sjekk det ut.

Viva la Vida. Life in Technicolor. Cemeteries of London. Lost. 42. Lovers in Japan. Reign of Love. Yes. Sleeping Chinese Chant. Viva la Vida. Violet Hill. Strawberry Swing. Death And All His Friends. The Esapist. Need I say more?

Storebror hater den, men høstens feteste låt om vi ser bort ifra noen åpenbare er lett Womanizer. Womanizer-woma-womanizer-you're a womanizer-oh-womanizer-oh-you're a womanizer baby.

Mye musikk her nå, men i mangel av noe bedre: Xylofon er et fint instrument som er hyppig brukt i Sigur Rós' fantastiske album "Með suð í eyrum við spilum endalaust". "Með suð..." kom ut i 2008, og har allerede blitt mitt personlig favorittalbum fra islendingene.

Ybor City. Har du vært der, kanskje? Det har jeg. Fantastisk sted.

Zambia. Hva mener du med Zambia, spør du. Jo, det skal jeg si deg. Pål og Megan har seriøse planer om å åpne Safari Lodge i Zambia, og jeg alvorlige hensikter om å bli med dem - spesielt etter at Pål spurte meg. Zambezi Safari Lodge, sier jeg bare - when your dream fits ours. (Hva syns du om den Pål, hæh? ;)

Ærlighet varer lengst. Hah. Den hadde du ikke regna med!?

Ørjan (og Sara) giftet seg i september, jeg fikk være forlover, og jeg syns virkelig det kvalifiserer. Og tro det eller ei, de er sødermeg gift ennå. Jeg kødder ikke.

Åge Hareide. Norges feigeste mann, som ikke engang når han sa opp ville innrømme at han hadde gjort en dårlig jobb. Mannen skal aldri mer omtales ved navn på denne blogspotten - aldri.

Screwed.

Happy new year og godt nyttår og alt det der. Takk for det gamle. Skål for det nye. Amen.

PC'en min gleda seg visst ikke like mye til det nye året som jeg gjorde, og gadd plutselig ikke mer. På nyttårsaften sa den takk for seg, og gjorde ikke annet enn å restarte seg selv hver gang jeg kom inn i Windows. Etter hvert var visst selv Windows for mye å forlange, så den hang seg opp før jeg fikk skrive inn passordet. Jaaas, møkkawindows.

Heldigvis har jeg en Linux-CD gjemt i hylla, så når jeg trenger nett - som nå - starter jeg en prøveversjon av Linux Ubuntu. Meeen, jeg skulle gjerne hatt fiksa Windows'en min, så årets første spørsmål blir som følger: Finnes det noen der ute som har en installasjons-CD for Windows XP, evnt. Vista? I så fall: rop ut, jeg kommer til å bli glad som ei lerke.

Og ellers går livet videre, jeg vasker klær og skal jobbe. Og sjekke når jeg har fri, så jeg kan bli med fattern til Qatar. Det er nemlig grisekaldt ute. Møkkagrisekaldt.

Et par nyttårsforsetter:
- Onkel Liam skal bli skolenerd - følge opp så mange forelesninger som mulig pluss studere på egen hånd også.
- Onkel Liam skal slutte med den meningsløse schnausenausen, som egentlig ikke er schnausenausen, aber schnauseninnen.
- Onkel Liam skal holde det sykt ryddig i leiligheten hele forbaska tida.

Nyttårsforsetter er ikke mye oppskrytt.