verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Tornerose sov i hundre år, hundre år.

For et par dager siden fløt det over av klaging her på bloggspotten, klaging over sykdom og skit, uten at jeg fikk så fryktelig mye sympati fra andre enn gode, gamle pappa.

Det var hyggelig, pappa, men jeg savner enda mer feedback a lá «uff, så forferdelig kjipt du har det, Liam.»

Neida. Jeg klarer meg.

Søvn
Og etter å ha vært lost i ganske mange dager, tror jeg at jeg faktisk har beveget meg inn på den veien som så mange kaller «behrings vei». Nei, «bedringens vei» var det visst. (Ach, for en forferlig dårlig joke.)

Men et par ukers sykdom har satt sine spor på kroppen, godt kombinert med en ny og forbedret døgnrytme: I går kveld sovnet jeg klokka 19, og sov konstant (la gå, jeg våknet et par ganger, men sovnet umiddelbart igjen) fram til i dag tidlig.

På toppen av det hele forsov jeg meg, og måtte bruke et par hundre spenn på taxi til jobb.

Over tolv timers søvn, altså. Det er mer enn jeg sover i helgene. Til og med de helgene jeg har fri.

Savn
Så jeg håper virkelig sympatien blir synlig i kommentarfeltet i dag, alt annet ville vært en katastrofe. Siden det er så gøy å blogge, blir du ikke kvitt meg selv om du ignorerer kommentarfeltet med alt du har av krefter, så det er bare å legge igjen noen ord.

Fra alvor til mer alvor: Midt i all jobbingen merker jeg at jeg savner bandet mitt, som jeg ikke har truffet på flere uker nå på grunn av all opptattheten.

Heldigvis har vi en spillejobb om to helger, en spillejobb av de fine, siden vi skal spille til støtte for Rachel Trovi. Det blir fint, og dessuten skal vi bli meget strukturerte og gode på å ha øvelser framover.

Wembley er ikke glemt helt ennå. Ikke i det hele tatt.

Sånn greie man tar opp samteler med, vettu
Jeg er ferdig på jobb for dagen, men før jeg går hjem for dagen skal jeg innom en sjappe for å kjøpe meg en diktafon.

Til opplysning.

Kommende uke venter nemlig flere kafémøter med intervjuobjekter, og det frister stort å droppe notatblokka og pennen og i stedet bare trykke «record».

Jeg har ønsket meg diktafon helt siden jeg startet i Nettavisen for tre år siden, så det er absolutt på tide.

Den kan være moro å ha med på bandøvelse også, forresten.

Dessuten kan det være fryktelig ålreit å ha med på et oppdrag som sannsynligvis venter i september.

Mer om det siden.

Det gikk bare ikke helt veien, dette her.

Det startet med Everton, som selvfølgelig måtte utligne to minutter før slutt. Jeg får ikke sagt hvor irriterende det er at noen må endre hele kampbildet når man har en artikkel ferdig skrevet og klar for publisering, men det er kjedelig, jeg lover deg. Jeg merker at som sportsjournalist bryr man seg null, niks og nada om resultatet og forhåpninger, bare det blir en fin artikkel.

Det fortsatte med at det tikket inn melding fra Reuters om at Kaká blir i Milan likevel, sånn cirka kvart over elleve - allerede et kvarter på overtid av arbeidsdagen. Sånt må man skrive om.

Det ville ikke ende da jeg stresset for å rekke siste buss til Voldsløkka fra Brugata. For vips - det kom jo bussen til Nydalen kjørende, og den stopper jo på Sagene, ikke langt unna. Den kan jeg ta. Feil igjen. Buss 30 til Nydalen er ikke den samme som buss 31, og dermed havner Liam i Nydalen, over en halvtimes gange fra home, sweet home.

Neida, det var ikke over ennå. Liam stopper på Shell for å innta en vel fortjent calzone, men stakkaren bak kassa slår inn både min og neste kundes varer på mitt kort, og må streve for å fikse det opp. Samtidig som jeg må vente lenge og lengre enn lenge for å få calzonen.

Derfor tenker Liam at «hei, jeg tar en snarvei hjem». Bad choice. Liam går seg praktisk talt vill, og finner iallefall til slutt ut at det ikke var en spesiell kjapp snarvei. Og det er snø ute, om du ikke visste det. Det betyr vått. Spesielt på beina.

Men, jeg er da hjemme til slutt. Drar snart til Qatar, og øyner en mulighet til å komme meg til Niger i samme slengen. Neida, jeg har det ikke så verst, jeg har ikke det. Natta, a!