Author: liamfuglset on
mandag, desember 01, 2008
Prolog.
“Passet og papirene dine, takk.”
Damen ved kontrollsjekken av utenlandske turister ved Dulles International Airport i Washington kikket utålmodig på meg mens jeg fisket frem passet mitt og pairene som var nødvendige for at jeg i det hele tatt fikk lov til å sette mine bein på amerikansk jord, papirene jeg hadde fylt ut på flyturen fra London, der jeg bekreftet at jeg foreløpig ikke var mistenkt for terrorhandlinger av noen slag mot verken amerikanske eller andre mål, og at jeg ikke hadde hatt noen deltakelse i nazistenes forbrytelser under den andre verdenskrig. Jeg hadde heller aldri krysset grensen fra verken Mexico eller Canada på ulovlig vis (ikke lovlig heller, for den saks skyld), i det hele tatt hadde jeg ikke så mye å frykte når det gjaldt papirene som dama nå leste med falkeblikk, papirene som ga meg en merkelig følelse av at de amerikanske myndighetene led av et kjempeanfall kollektiv paranoia når det gjaldt utlendinger i deres eget land. Likevel bør man aldri føle seg trygge på amerikanere, og jeg fulgte spent med da hun kikket opp fra papirene og inn i de trøtte øynene mine.
“Hvorfor er du i USA?”
“Ferie.”
“Hvor skal du?”
“Florida.”
“Hvor lenge?”
“En uke. Seks dager, for å være nøyaktig.”
“Reiser du alene?”
“Sammen med storebroren min.”
“Hvor er storebroren din?”
Jeg kikket mot folkemengden som ventet utålmodig på å komme frem til stedet jeg sto nå, eller en av de andre seksten lukene der reisende ble spurt om nøyaktig de samme spørsmålene. Flyet vårt fra London hadde vært forsinket, og med i utgangspunktet dårlig tid fra før hadde vi spurtet som de første ut av flyet og mot neste terminal. Vi var nesten sikre på å ikke rekke 6.20-flighten til Orlando da vi så den uendelige køen som ventet på oss ved kontrollen, men det hadde vist seg at det finnes effektivitet i USA også; det hadde ikke tatt mer enn et drøyt kvarter før vi var først i rekka og ventet på å bli henvist til en luke, og nå begynte vi begge å innse at vi kanskje kunne klare det likevel. Like fullt var det fortsatt et hav av mennesker rundt meg, og Pål hadde forsvunnet i en annen kø. “Et eller annet sted der borte,” sa jeg, og pekte mot en av de andre køene.
Dama trakk på skuldrene, bladde i papirene igjen og fant frem et stempel. Ga meg det jeg trengte for reisen videre og kastet et uinteressert blikk på nestemann i køen før øynene vendte tilbake mot meg.
“Velkommen til USA.”
Jeg nikket, smilte, kastet papirene ned i veska og løp videre.
*
To uker tidligere.
Januarnatten var både kald og guffen.
I disse dager er det mye mas om denne globale oppvarmingen som alle prater om, og greit nok; klimaet er sikkert ikke det samme som det var for tusen år siden, men jeg er sørenmeg sikker på at de som roper høyest ikke har stått ute en januarnatt og sett på stjerner mens de har bablet om oppvarmingen og issmeltingen. Det er nemlig en kjølig opplevelse, men så er det jammen en del av noe magisk også.
For når jeg sto og så opp på nattehimmelen, med Orion som allerede var oppe, og Karlsvogna som hadde vrid seg i en uvant stilling i forhold til det jeg hadde blitt vant med tidligere på høsten, da følte jeg meg både liten og ubetydelig, men like fullt var det en fantastisk følelse. Nå er jeg riktignok en snåling, men det er noe majestetisk, tenker jeg, med universet. Når man gir opp tanken på hvor mange stjerner det finnes der ute, hvor langt unna de blinkene lysene egentlig er, så skjønner man hvor stor verden er. Hvor sammensatt den er. Om jeg konsentrerte meg ekstra mye kunne jeg skjelne Andromeda, nabogalaksen vår, som mer kunne sees som en liten tåkedott heller enn en stjerne, og jeg tenkte shitt, ass. I det jeg kikker mot den utydelige, vage prikken, så har lyset reist i to og en halv millioner år, fra derfra og hit, bare for at jeg skal kunne se det. Og på et øyeblikk er det forbi, på vei videre mot en verden jeg ikke kjenner, og sannsynligvis aldri kommer til å få vite noe mer om heller.
Magic moments kalte Perry Como det, dette var definitivt et av dem.
Idyllen ble brutt av en dirring fra mobilen, som utålmodig ga beskjed om at en ny melding var mottatt. Jeg lurte et øyeblikk på hvem som gadd å sende melding til meg på denne tiden av døgnet, men innså fort at det bare var en måte å finne ut av det på, og snart var mobilen snappet opp fra lomma. Det var fra storebror Pål i Oslo, og jeg måtte faktisk lese meldinga to ganger før jeg fikk med meg hva han prøvde å si.
“Atlantis space shuttle launch, kennedy space center 7. februar. Er du med?”
Utenom stjernehimmelen er det en annen ting som interesserer meg, nemlig geografi. Det er for så vidt mer enn dette også som interesserer meg og fyller livet mitt med mening; vi snakker fotball og musikk og bøker og pc, ting som jeg har inntrykk av er vanlig for en norsk tyveåring å interessere seg for. Men så er jeg altså også opptatt av geografi. Jeg er i alle fall godt kjent med verdenskartet, og når jeg leste Kennedy Space Center på meldingen fra storebror visste jeg umiddelbart at det betydde Florida, solskinnsstaten med palmer, sandstrender, kokosnøtter og pelikaner.
Jeg så opp mot stjernene igjen, kjente den kalde vinden som fylte kroppen min med ubehagelig kulde. Men av en eller annen grunn var det plutselig mye vanskeligere å la være å tenke på turkisfarget hav og stekende sol. Hendene føltes som om de frøs til is mens jeg skrev tilbake til Pål.
“Er du seriøs? Jeg er med.”
Jeg sverger på at jeg kunne se Orion smile lurt ned mot meg fra panoramaplassen hans på sydhimmelen.
*
Jeg skriver bok serru, sånn av og til, og her fikk du jammen meg servert prologen - de tre første sidene av foreløpig 33. Bok og bok, kall det heller en reisereportasje, men fin blir den uansett.
Siden sist har jeg jobbet (noe jeg ikke visste jeg skulle denne helga her, men en telefon fra sjefen satte fart i onkel Liam lørdag morgen), og vært i bursdagsparty på Manglerud. Verdens beste 32-åring fylte 32 år, en bedre forklaring på hvem han er finner du omtrent her, og det er verdt å sjekke ut. Kvelden ble tilbrakt hos Pål, Megan og fantastisk skjønne Nathalie, som du ser noen breathtaking pics av ikke her, men her.
Og nå...?
...er det desember. 10 days to go, jeg tar sjokoladen fra kalender jeg glemte å åpne denne morgenen og leser til en eksamen jeg kommer til å stryke på om 33 timer.
