verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Det gikk et lys opp for meg idag.

Jeg har vært såpass heldig at jeg har fått være et par steder rundt omkring i verden, og noen av de gangene har jeg levd som en liten konge også - med tjenere som behandler meg som sir Fuglset, sånn som her i Doha.

Og de gangene har jeg tenkt at «ok, sånn er det å være riking. Da later jeg som jeg er det.»

Men hei - jeg trenger jo faktisk ikke å late som. Jeg er faktisk en riking. Født og oppvokst i Norge, bedre stilt enn 99% av resten av verden. Til og med her i Qatar, hvor de fleste ikke har det så ille, blar jeg lett fram sedlene og gir dem driks de bare måper av. Lucky bastard, Liam.

Og poenget var? Jeg vet ikke helt. Men jeg har aldri tenkt på det sånn før, så jeg koser meg...

Og ellers har jeg blitt litt mer solbrent idag. Kjøpte noe som liksom skulle være solkrem her, men de har ikke helt peiling på solkrem i Qatar. Det ligna på brunkrem, og jeg følte meg rimelig gay når jeg lå ved bassenget og smørte det ut med sånt lite innebygd speil som en annen feminist. Ikke veit jeg helt om det funka, heller. Men om det skulle være brunkrem går det egentlig greit, det er jo brun jeg skal bli. Med eller uten juks.

I går ble jeg tilbudt hore for natta, men jeg er moden og kristen nok til å si fint og høflig nei takk. Maken til folk ass, kjerringene går i uggabuggaburkakjole mens gubbene drar på waterhole på Hotel Sheraton og kjøper horer. Jaja. Verden er ikke som den en gang var, det har den egentlig heller aldri vært.

Og livet er fint, nevnte jeg det?

Stille. Gradestokken viser tre kalde. Jeg knepper jakka godt igjen. Lue. Skjerf. Hansker. Kulda slår imot meg idet jeg åpner døren.

Somewhere over the rainbow, way up high
And the dreams that you dreamed of, once in a lullaby

Frostrøyken blåses ut for hvert åndedrag, man skulle tro det var en Prince Mild jeg hadde i munnen. Over Ekebergåsen har sola stått opp og hilser god dag. Rimen ligger på bilene, men foreløpig er det det eneste Kong Vinter viser av nærvær. De fuglene som trosser minusgradene kvitrer like muntert som alltid. Jeg kan skimte sykehuset, der en nyfødt jente har sett dagens lys for første gang. Bare en måned før min lille Nathalie får oppleve akkurat det samme.

Somewhere over the rainbow blue birds fly
And the dreams that you dreamed of, dreams really do come true

Det er bare taxisjåførene som har det travelt. Resten av byen venter fortsatt på å våkne. Over meg har et fly nettopp lettet, på vei mot varmere strøk. Og minner meg på at det ikke er lenge til det er min tur.

Someday I'll wish upon a star
Wake up where the clouds are far behind me
Where trouble melts like lemon drops
High above the chimney tops thats where you'll find me

Inne i dagligvarebutikken er det like stille som utenfor. De få som er på jobb gjør klar butikken. Jeg finner juice, ost, rundstykker og en avis, får et hyggelig smil av inderen bak kassa, og finner veien ut igjen. Det er helg.

Somewhere over the rainbow bluebirds fly
And the dream that you dare to, why, oh why can't I?

Jo, det skal jeg si deg. Javel, I admit it, jeg er spesiell ass. Men foruten mye jobbing, litt intervjuing og artikkelskriving, litt fotball og generlt good time, så ligger jeg sørenmeg mye om kveldene og leser om Einstein og kvantemekanikk og det antropiske prinsipp og både den spesielle og den generelle relativitetsteorien og den krummede romtiden og usikkerhetsprinsippet, i tillegg til rød- og blåforskyvning, hendelseshorisonter, gravitasjonskreftene (som selvsagt er et resultat av den, tidligere nevnte, krumme romtiden, markhull, antipartikler og ikke minst bølge-partikkel dualitet.

Joda, det er bare for å briefe, men I shitt you not, dette er spennende saker ass. Og jeg faktisk være i stand til å forklare for deg det meste som er nevnt ovenfor nokså overfladisk, og foreløpig syns jeg ikke det er så aller verst. Fysikk er digg!

Også virker klosterlivet mer uunngåelig enn noen gang før. Når verden skjønneste jente og verdens beste gutt finner ut at det ikke funker for dem å være sammen, iallefall ikke akkurat nå, vet du - da begynner jeg å miste troa på alt som heter kjærlighet ass.

Vel, ikke alt da, jeg er elsket, og det med en større kjærlighet enn jeg noen gang kan fatte, og den er gjengjelt også.

Men når det gjelder jenter og såntno - Marlene, jeg digger deg, og du er i tankene mine stadig vekk. No more saying.

Nå tror jeg det er Twin Peaks med en koselig storesøster og en ilter lillebror på gang. Lenge siden sist, det blir digg!

Hvor er du egentlig?

Jeg ser opp på stjernehimmelen, og jeg ser deg ikke. Vitenskapsmenn ser flere milliarder lysår vekk, og de ser deg ikke.

"Legg hendene på de syke, og de skal bli friske," har du sagt. Men Marie er ikke frisk ennå. Mente du det ikke likevel?

Tro er full overbevisning om det en ikke ser, er det noen som har sagt. Likevel er jeg ikke fullt ut overbevist alltid. Noen ganger må jeg stoppe opp, samle tankene og tvinge meg selv til å si at jeg tror på deg, uansett hva jeg måtte oppleve.

Er det noe som er verdt å gi livet sitt til?

Jeg ser på stjernehimmelen igjen, ser hvordan det er formet, satt sammen, jeg ser Marie og innser at det er nytteløst å la være å tro. På deg. På det du gjør. På det du forandrer.

Og så ser jeg tankene du har for meg, og tankene du har for alle, og så lurer jeg på hvor du er? Om du er?

Og likevel elsker du meg.

Fredag 23. april 1999: 11 år gamle William er på Falkum Stadion sammen med pappa og storesøster og ser sin første Odd-kamp. Odd vinner 2-1 mot Skeid, tar sin tredje seier på like mange kamper denne sesongen, og kjemper i toppen av tippeligaen.

Lørdag 23. september 2000: Odd har vært svært gode hjemme denne sesongen, og vi er optimister når Pål, Marie og meg selv er på Falkum for å se semifinalen mot Bodø/Glimt. Hjertet banker nervøst i brorparten av de nitti minuttene selv om det egentlig aldri er noen tvil; Odd vinner 4-0 etter to mål hver av Morten Fevang og Kim Larsen, og vi er klare for cupfinalen, en cupfinale som aldri vil glemmes. Hjertet mitt husker ennå vinnermålet etter 106 minutter der Sami Mahlio slår innlegget som Tor Gunnar Johnsen header ned til Christian Flindt-Bjerg, som dundrer ballen opp i nettaket til Lars Gaute Bø. Cupgullet er vårt, og i bamseveien går folk av hengslene.

Mandag 16. april 2001: Langs strandlinja i Ayia Napa, Kypros, ligger den norske puben Tut & Kjør. Med fotballsendingen fra TV2 som vises på en 21" skjerm kan vi konstatere at Odd starter sesongen herlig, med 3-0 over Sogndal.

Onsdag 2. mai 2001: Vi har fortsatt fantastisk, med syv poeng etter tre kamper, og kan få et grep om tabellen med seier over Lillestrøm hjemme på Falkum. Kanarifuglene tar ledelsen tidlig, men vi presser på for en scoring. Så får vi straffe, og hele stadion jubler. Men Kim Larsen dundrer ballen i tverrliggeren, og fugla får headet unna til corner. Vi fortviler, corneren blir slått inn, og hvem andre enn Fevang dunker den i goalen? Resten av kampen blir en eneste stor lykkerus, vi vinner 4-1 og ligger i toppen av tabellen.

Søndag 14. april 2002: Ny serieåpning, denne gangen mot Rosenborg på Lerkendal. Ingen spesielt innholdsrik kamp, men hva gjør det når Espen Hoff setter corneren i det 62. minutt i mål? Husker ennå jeg tok opp nyhetssendingen på P4 den kvelden, da Marianne Vikre leste opp resultatene fra åpningsrunden.

September 2002: Michele Di Piedi og Sveinung Fjeldstad herjer på topp hos Odd...

Søndag 13. april 2003: Fem idioter går veien fra Stathelle til Skien og ser Odd vinne 1-0 over Molde.

Søndag 25. mai 2003: Storkamp på stadion; vi tar imot Rosenborg, et lag vi alltid sliter mot, spesielt på hjemmebane. Dette er året vi vil det annerledes. Etter 25 minutter leder vi 2-0, styrer kampen og koser oss i solskinnet. På overtid klarer trønderjævlene å score, og selvsagt må idiotene utligne i andre omgang. På overtid klarer Ronny Deila å score selvmål, og vi ligger under 2-3. Så skjer det ufattelige: vi får straffe, og Deila kan rette opp. Det klarer han ikke, keeper redder og den kjipeste dagen på Falkum så langt er et faktum.

Søndag 29. juni 2003: Fugla blir knust 5-0 på Falkum, van Ankeren scorer hat-trick og livet smiler.

Søndag 24. august 2003: Av alle steder sitter Pål og meg på Horseman Pub og ser Vålerenga-Odd. En spennende kamp som kan tippe begge veier - og som til slutt velger vår side. Espen Hoff blir helten med tre kjappe mål på slutten, vi vinner tre-null. Det er god stemning i den rød golfen til Pål opp kjellestadbakkene.

Mandag 12. april 2004: Kim, meg og Tina Lindquist går de fem timene det tar å gå til Skien hvor Odd knuser Stabæk 2-0 i serieåpningen.

Tirsdag 1. juni 2004: Med Morten Olsen i mål, keeperen som har colaen og snusen liggende ved stanga under kampene, er det bare de færreste av oss som håper på tre poeng hjemme mot Molde. Det starter jo gærnt også, Stig Arild Råket scorer for Molde i første omgang, og det ser ikke akkurat lysere ut når nevnte Olsen får rødt kort for en hassardiøs takling utenfor sekstenmeteren. Eller...? Da slipper vi i alle fall makkverket Olsen i mål. En annen ting er at vi ikke har keepere på benken, og Ronny Deila er nødt til å ta på seg keeperhanskene og stå resten av kampen, men alt er likevel bedre enn Morten Olsen. Og tror du ikke vi scorer femogtyve minutter før slutt, og Ronny må vise hvilken eminent keeper han er på grunn av det påfølgende presset fra Molde? Midtstopperen varter opp med flere kjemperedninger, kampen ender 1-1 og Oddrane synger 'Deila for Norge!'...

Tirsdag 18. januar 2005: Torjus Hansén skriver under for Odd, og vi aner mørke skyer.

Søndag 10. april 2005: Denne gangen er Tina Lindquist byttet ut med Andre Bleiklia, vi går til Skien og ser vi miste ledelsen mot Tromsø i en kamp som ender 1-1.

Lørdag 13. mai 2006: Odd har fortsatt ikke tapt denne sesongen, men åpner dårlig mot Lyn på stadion. 0-1 etter kort tid spilt, men heldigvis scorer Ornelas før pause, og vi har 1-1. Det ser ut til å dabbe ut med det, men når nittitre minutter er spilt gidder ikke Per Nilsson mer. Fra 35 meter kliner han ballen i krøsset og Henning Berg gråter. Vi, derimot, vi ler vi.

Søndag 7. oktober 2007: Vi taper 1-4 mot Rbk, og med tre kamper igjen og syv poeng bak kvalikplass virker det umulig å overleve i serien. Men øyeblikkene vi har opplevd kan ingen ta fra oss....

<sipp>

Da var det slutt. Etter tre dager på Strand Leirsted sammen med en fantastisk klasse er bibelskoleåret 06/07 slutt - og jeg innrømmer gjerne at det er forferdelig trist. Dagene ved Sandefjord ble liksom den ultimate avslutningen på året, og jeg merker at jeg blir trist når jeg tenker på at denne gjengen ikke kommer til å samles for å be sammen eller lovsynge, på lang, lang tid. Måtte bare skrive et par ord om noen få personer som har betydd mye for meg iløpet av det siste året, og selv om det er så mange flere som fortjener å skrives om, og selv om de jeg nevner fortjener så mange flere ord, så kliner jeg bare til, jeg...

Josva, takk for at du gadd å se Lost sammen med oss, og takk for alle timene jeg har sitti ved siden av deg og delt vannmelon. Du er utrolig, jeg håper du veit det.

Rebecka - du som dundra til meg i trynet med Bibelen, så jeg nesten blødde ijhel - takk for alle klemmene du har gitt meg. De har vært varme, og veldig gode.

Moises, jeg gleder meg til du kommer på besøk i Bamble og vi kan ta oss en øl og loppe hverandre for pokerpenger.

Michael - du får ikke være med på pokerlaget tror jeg, iallefall ikke før du roer ned spillinga og vi lar de andre også få være med på iallefall litt av morroa. Veit ikke om det finnes noen som har et så bra hjerte som deg, og jeg tror jammen du kommer til å bevare det også. Vi sees, mann.

Carita - du må slutte å vente til helt på slutten med å vise alt det du er så seriøst god til - jeg hørte på deg når du øvde til underholdninga, og jeg kommer ikke til å glemme det med det første. Vi ses i sommer, vi skal jammenmeg på tur til Grimstad sammen også!

Simon. Beklager at jeg ikke er blitt katolikk ennå. Bare det å konvertere tar vel opptil et år, og jeg er ikke i nærheten av der enda heller, så du får bare smøre deg med tålmodighet. Gleder meg til å spise reker og drikke hvitvin med deg i Grimstad i sommer, også har du lovt at du skal lage knallbra mat, jeg gleder meg faktisk allerede. Også må du hilse på mamma'n min. Hun liker katolikker, hun også.

Madeleine, midtsidepiken. Takk for kvasiprat, takk for brannfakler. Takk for bussturer med sørlandsekspressen. Takk for at du og Rebb ba for meg den siste torsdagen, jeg fikk aldri sagt det, men jeg tror det er de bønnene dere sa da som har betydd mest for meg noensinne. Vi satt jo og sippa til de grader, alle tre. Du er fantastisk Madde, la oss ta det vakre tilbake.

</sipp>

Og hva ellers skjer? Vel, skolen er ferdig, om du ikke hadde fått det med deg, og jeg flytter snart tilbake til gamlingene. Om seks timer skal jeg på jobb, denne gangen for aller siste gang, helt sikkert (Ørjan måtte ha fri, og jeg ofrer meg, akkurat som Jesus), så fra 7 til 16 finner du meg på Rema.

På torsdag er det grillings med verdens kuleste avis i Frognerparken, det er bare for oss sorte og hvite, så med mindre du er sort og hvit må du tvinne tommeltotter eller gjøre noe annet spennende denne kvelden.

Fredag om en uke skal jeg på middag med noen venner av meg, det er ikke alle av dem jeg har pratet like mye med i det siste, men det blir koselig å høre siste nytt igjen. Mulig du kjenner noen av dem, det er iallefall folk som Turboneger, Mel C, Kurt Nilsen, Natasha Bedingsfield, Big Bang, Mira Craig, Kristian Valen og noen flere. Sånn er det når noen vil spandere VIP-billett på deg, da må man resten regne med litt sånn sprell som det.

Dagen etter det igjen skal Christer og Camilla gifte seg sies det, og da må man jo nesten være der og passe på at alt går riktig for seg. Hørte at Christer faktisk var kin på å gjøre det slutt med Camilla og kapre meg istedet, men ett sted går grensa Christer, og det veit du. Hadde du vært litt tidligere ute, så...

Vel, som sagt, det er seks timer til jeg skal være på jobb, så jeg finner frem dyna og får meg noen timer på øyet, rett og slett.

Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.
Han lar meg ligge i grønne enger;
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
og gir meg ny kraft.
Han leder meg på de rette stier
for sitt navns skyld.
Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke for noe vondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav, de trøster meg.
Du dekker bord for meg
like for øynene på mine fiender.
Du salver mitt hode med olje,
mitt beger flyter over.
Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg får bo i Herrens hus
gjennom lange tider.

*

Klokka er to om natta, jeg sitter og hører 'happy ending' av Mika, også sitter jeg og tenker da. Som vanlig.

På skolen for tida har vi om livsvisjon. Heite, det høres hevvy ut, og det er ikke så hevvy som det høres hevvy ut, men det er forsåvidt veldig spennende. Og siden jeg allerede er så forbaska sentimental, så tenker jeg at jeg har lyst til å leve, liksom. "Life is for living, we all know, and I don't want to live it alone", synger Coldplay, og jeg er tilbøyelig til å være kjempeenig med dem. Jeg vet ikke helt hva livsvisjonen min er, men jeg skal iallefall leve dette livet jeg har fått. Og jeg skal leve for noe mer enn meg selv. Du veit:

And all Your children will stretch out their hands
And pick up the crippled man
Father, we will lead them home

Så seriøst sentimental du er, William...

PS: Det er lenge til jeg er så sippete igjen - lover!
PPS: Imorra eller på mandag får jeg ny PC!
PPPS: Bare halvannet døgn igjen til vi får våre første tre poeng!
PPPPS: Jeg vil gjerne hilse til mamma'n min...
PPPPPS: Father, we will lead them home...

Noen ganger, så lurer jeg virkelig på om du egentlig finnes. Jeg stiller så mange spørsmåltegn, og du virker av og til så innmari fjern. Og jeg ser på så mange mennesker som sier de kjenner deg, og jeg kan ikke annet enn å lure: Er det sånn man blir av å kjenne deg?

Jeg tenker at nei, man blir ikke sånn av å kjenne deg. Men er det da bare innbilning? Så hvorfor er ikke det jeg tenker og tror, hvorfor er ikke det også bare innbilning?

Jeg vet jammen ikke jeg.

Men takk skal du ha, for solen som står opp hver dag og lyser opp byen min. Takk for familien min du ga meg, som jeg aldri slutter å smile over, takk for vennene mine. Takk for tvilen som dukker opp i tankene mine, som gjør at jeg føler jeg lever.

Jeg vet kanskje ikke alltid helt hvem du er. Men det jeg vet er at jeg elsker deg.

...takk for at jeg får lov til å slenge opp denne bønnen til deg. Takk for at du lar det bli vår igjen, fuglene kommer tilbake og blomstene begynner å vise seg. Og snøen, den blir borte. Det er deilig, det skal du vite, og jeg er glad for at du ikke lar oss gjennomgå en ny istid. Takk for at trærne får grønne, nydelige blader, som gjør at alt ikke ser så kjedelig ut. Du har peiling, det er bra...

Kan du ikke bare gi oss mennesker litt vett i hodet, Gud? Vi gjør så mange håpløse ting, har så mange håpløse meninger om alt og alle, kan vi ikke bare få se noen av tankene dine? Vi klarer å rote det til på så mange måter, det er vi hvertfall flinke til. Og i det minste - bank litt vett i oss kristne, gidder du? Jeg vet om en som sa at det første og største budet var å elske deg - og like viktig var det å elske mennesker. Jeg lurer på om vi ikke glemmer det av og til, i de evige diskusjonene våre om teologi og opplegg og ting og tang og... Kan vi ikke bare representere deg, sånn som meninga var? Går det an for kameratene mine å tro på deg uten å bli tvunget inn i en kultur som vi andre er vant til?

Håper det går greit at jeg klager litt, tror du kommer over det. Det er fortsatt mye jeg kan takke deg for. Takk for at Delirious lagde låta Obsession. Takk for at selv om jeg er en smule egoistisk iblant, så har du sansen for meg likevel. Skjønner ikke helt hvordan du fikser det, men takk skal du ha.

Og vil du gjøre Helene frisk? Det er ikke no gøy å spy, mye bedre å være frisk. La det i alle fall ikke ta så kjempe lang tid før ho blir bra. Og med det samme - ikke bare ho. Kan du ikke fikse ting for andre som er både like syke og adskillig verre. Mennesker som sulter, mennesker som har kreft, mennesker som har aids, mennesker som sliter med kjipe tanker, mennesker som ikke helt vet om de gleder seg til å våkne i morra - kan du ikke gjøre noe? Kan du ikke gjøre noe for de? Jeg er en heldig bastard, det er ikke så vanskelig for meg å tro på deg...men hva med de som det ikke er så enkelt for? Hva med de som har opplevd så mye kjipt at de har mista troa på en god gud? Det virker urettferdig ass, men du har kanskje kontrollen likvel?

Gud, ta og pass på kidsa som er i ferd med å bli tenåringer nå. De kommer garantert til å møte utfordringer, selvbildet og stæsj som det blir satt på prøve...minn de på at de er good people selv om de ikke alltid kanskje føler det sånn.

Jesus, husker du den gangen da du møtte den dama som hadde vært utro eller no sånt? Når prestene og de gutta der ville steine dama - og du sa at den som var uten synd kunne hive den første steinen? Jeg vil bli som deg der. Oppmuntre, ikke fordømme. Du skal vite det, at selv om jeg ikke alltid viser det, så er du forbildet mitt. Jeg har så lyst til å bli som deg. Være mot folk som du var mot folk. Ofre litt for vennene mine. Det ville vært noe.

Jeg legger meg nå, det kan kanskje ikke du gjøre, er garantert noen i køen etter meg som skal klage litt, men jeg overlater det til deg. Jeg tror jeg sovner ganske kjapt nå, men hvis du vil kan jeg godt drømme om deg. Og forresten...gidder du å gi en beskjed til noen bra folk? Familien min, mamma og pappa og brødrene mine og søstra mi, pluss venner og kjæreste - si at jeg er glad i de. På forhånd takk :)

Glad i deg :)

Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.
Matt. 7,13-14.

Vi kristne er utrolig flinke til å være pessimister. Mange av oss har nemlig den innebygde, vedtatte sannheten at det kan aldri bli noen kjempevekkelse, Jesus selv sier jo at det ikke er mange som finner den veien som fører til livet med han. I samme slengen greier vi å bli litt stolte over oss selv og, for da er jo vi noen av de få som faktisk har klart greia. Å finne den rette veien, den trange, den som få finner.

Men hva mener egentlig Jesusen min? Jeg har prata en del både med ma og pa og storesøster om det, og vi er like enige alle fire. Veien til himmelen er nemlig drit trang, alt for trang, og få er de som klarer å gå den veien. Nærmere bestemt - ingen. Vi kødder det til på en måte alle sammen, så vi bommer på veien. Men så har vennen min gjort det sånn da, at man trenger ikke gå den trange veien for å komme fram. Det er en annen vei. Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Pappaen uten meg.

Og vet du hva det betyr? At alle vennene dine kan få møte Jesus. At hele skolen din kan møte Jesus, at hele hjemstedet ditt kan møte Jesus. Jeg har ikke hatt troa på det på lenge. Men fy...ting kan skje!

Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den. - Matt. 7,14.

Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud. - Luk. 18,27.

Amen og rokkelujah!

Jeg har en venn, verdens beste venn. Han kom til meg en dag, og spurte om jeg ville være vennen hans. Og siden har vi vært det. Han kjenner meg bedre enn noen andre gjør det, bedre enn jeg kjenner meg selv også tror jeg. Jeg vet ikke om du kjenner han. Han heter Jesus.

Og han er så fantastisk, for selv om han er den som regjerer over hele verden, selv om det er han som har skapt hele verden, faktisk, så har han tid til meg. Når jeg har glemt han og brydd meg om andre ting, for så å komme tilbake til ham og klage på alt det jeg kan klage over, da bryr han seg. Når jeg driter i de råda og tipsa som han gir, da smiler han til meg og sier at han er glad i meg. Når jeg bare tenker på meg selv, når jeg glemmer at det finnes andre mennesker som kunne trengt oppmerksomhet, når jeg kjefter på lillebroren min fordi jeg selv er en idiot, så hvisker han oppmuntrende ord til meg. Høres sentimentalt og feminint ut, men det er sånn det er.

Og selv om jeg mener ting og tang, om han, som ikke stemmer i det hele tatt, når jeg klager på andres meninger og ikke har peil selv, så støtter han meg. Så skjønner han meg. Han hører på det jeg mener, og prøver å fortelle meg hva jeg burde forandre.

Han vil ha meg til å gjøre noe for de som ikke har det like fett som meg, han vil jeg skal være klar over alt det jeg har fått. Som jeg ikke fortjener, at all, men som jeg har fått likevel. Og som jeg kan dele med andre.

Han er min Jesus.
Min egen Jesus.

Det er mandag. Seint mandag. I morra er det skole, går mot slutten av skoleåret nå. Det skal bli ulidelig deilig med en lang ferie. Hvor lang vet jeg ikke enda. Får jeg jobb, blir skoleferien veldig lang. Har søkt på Meny, har ikke fått svar, kommer til å stikke end der i løpet av noen dager spørre. Også skal jeg søke mer. Jeg vil ha jobb. Jeg vil ikke gå på skole.

Jeg vil slenge meg på mange andre og anbefale en kar som heter Jason Upton. Musikken han lager er fantastisk, ingeting er som å slape av en mandagskveld og høre hans musikk. Det er virkelig musikk det. Sjekk ut jasonupton.com, der kan du tilogmed høre musikken. Fantastisk.

Vi hadde øvelse i dag. Bandet. Vi lagde en ny sang, en sang jeg personlig låt utrolig bra. Mulig det bare var fordi jeg var med på å lage den, ingen beskjeden gutt her, og om du ikke liker den dreper jeg deg ikke. Men jeg syns faktisk den var utrolig bra. Muligens blir det premiere på fredag. På sangen liksom. Så du får høre den. Men da må du komme på Betania. Fredag klokka 20.00. Shit, det var sant, jeg må skrive om det på christianos.no. (Sukk). Får gjøre det i morra.

Betania, ja. Christianos. Inside Outside. Jeg håper virkelig det er folksom leser den bloggen her som ikke er kristne. Ikke for det, ingenting er bedre om du er kristen. Men om du ikke er kristen... Så burde du lese det jeg skriver her. For jeg vil ikke bare anbefale deg å bli det (kristen altså). Jeg nesten bønnfaler deg. Fordi... Fordi det handler ikke om religion. Det handler ikke om bud og regler. Du har sannsynligvis hørt det her utellelige ganger før, kanskje er du lei også, men bare tenk over det. Det er et liv. Et liv så mye bedre enn det livet virker å være. Jeg vet det ikke virker sånn. Jeg vet det er mye som virker kjedelig, jeg vet det er mye som virker som dobbeltmoral. Men det livet du får lov til å leve sammen med en Gud som har skapt hele universet - det er verdt alle falske kristne, alle de som har misforstått og lever religiøst. Det å leve sammen med Gud gjør at du får et håp. En drøm. Et mål. Og du gir ikke opp. Du gir aldri i evighet opp. Om ting er vanskelig, så har du en som hjelper deg og får deg til å se lyst på ting. Om ting er bra, så har du en til å dele det med. Og det er bra, det!

Sorry, klokka er over tolv, jeg er trøtt, og det er mye tull som har kommet ut av kjef... handa mi nå. Men du får bare leve med det. Snakkes.

In God We Trust

Paven er død. Lenge leve paven.

Nei, men for å være helt ærlig: Jeg er nok ikke enig i alt det han står for. Jeg tror ikke det finnes noen "stedfortreder" for Gud på jorda. Men Karol Wojtyla var en mann som jeg beundrer skikkelig allikevel. Han var en type som ikke brydde seg om hvilken posisjon han var i, han gjorde bare det han kunne for at andre mennesker skulle ha det bra. Han var brydde seg om enkeltpersonene, ikke folkemassene, jeg har en følelse av at det var ikke noe mere han likte enn å stoppe opp og begynne å snakke med en liten unge. Snakka med og tilga fyren som prøvde å drepe han gjorde han også.

Og du kan være så uenig med meg som du vil, men jeg tror faktisk at gamle Karol har det mye, mye bedre der han er nå.

Det gikk som jeg trodde, jeg kom aldri igang med en skikkelig oppdatering av bloggen.

Men - noen ganger får jeg lyst til å kommentere ting. Saker og ting. Som kanskje ikke angår meg, men som jeg skriver om allikevel. For eksempel som oss kristne. Hvorfor er vi så utrolig dumme iblant? Så vidt jeg husker, så sa forbildet mitt en gang at det største og høyeste budet var å elske Gud. Men et var like stort; å elske mennesker! Men gjør vi egentlig det? Eller er vi egentlig bare opptatte av at vi kristne skal virke kule, at det å være kristen skal være "fett", at lovsangen skal være kul, og at vi egentlig bare tenker på oss selv? Noen ganger, for ikke å si ofte, så er svaret ja.

Det at en ikke navngitt verdenskjent predikant lever i en svær villa med egne tjenere og eget privatfly - hvorfor? Jeg er ikke imot rikdom, jeg tror ikke svaret er å bli asketer som synes synd på seg selv. Men det evige maset om penger, penger og mammon... Jeg er så lei! Vet du hva? Du er ikke dårligere kristen av å ikke gi penger i kollekten. Selv er jeg elendig der, jeg gir svært sjeldent penger i kollekten, og jeg syns av og til det er dårlig gjort av meg, men den dagen du blir sett på som dårlig fordi du ikke gir nok penger, da starter jeg egen menighet.

Og en annen ting... Det er så mange liv som er ødelagt. Ikke av dop, ikke av alkohol (jo de tinga og, men det var ikke det jeg tenkte på), men av livet med Gud. Du hørte hva jeg sa. Eller, ikke selve livet med Gud, men det som plutselig betydde så mye mer enn livet med Gud. Da det å sende onde ånder ut av folk ble kulere og mer viktig enn å være sammen med Gud, og da vise seg frem i lovsangen var viktigere enn å lovsynge.

Og Gud - det vil ikke skje med meg, ok? Det ber jeg deg om. Jeg vil være din. For alltid. I dine armer. For du er best...