...for du som måtte være interessert i det. Delirious? endte påskeuka som nummer... Nei, forresten, bare hør på klippet du, så finner du det ut.
Ett poeng i Sandefjord på mandag; nå skal trønderne knuses førstkommende søndag. Vær positiv, vær odder - bestill billett!
Det anbefales å sjekke ut de offisielle hitlistene i England til helga. Nei, dette er ikke en aprilsnarr.
Det finnes et band i denne verden som jeg har hørt mer på enn de fleste andre band; som har betydd mer for meg enn de fleste andre band.
Nei, det er faktisk ikke Coldplay det er snakk om, men et annen fantastisk ett.
Fornyelse
I 1992 ble det nemlig startet en musikkgathering i den lille byen Littlehampton i England, hvor det ble spilt musikk til ære for den guden som noen av innbyggerne i byen trodde på. Gatheringen, som var én gang i måneden, trakk bare flere og flere folk, og til slutt valgte de fem gutta i bandet å satse på musikken på heltid.
I løpet av den tiden har de solgt millioner av plater på begge sider av Atlanterhavet, opptrådt på en fullsatt Wembley Stadium, turnert sammen med blant andre Bon Jovi og Bryan Adams - samt blitt intervjuet av en journalist ved navn William Fuglset.
Delirious? brakte rett og slett lovsang videre fra å bestå av mye gammel, traurig musikk, til å bli moderne.
På tross av suksessen har ikke Delirious? blitt noe stort navn i mainstreammarkedet. «King of Fools», albumet fra 1997, var riktignok inne på Topp 20-listen i England, men det ble med det. Grunnen var antakeligvis fordi bandet var for kristent.
Inntil nå.
For bare hør på dette klippet fra The Official Chart Update på BBCs Radio One denne uken:
Number One?
Dette er ikke den offisielle chartlisten, for som programleder Greg James forklarer: Det er mer som pauseresultatet å betrakte. Den offisielle listen kommer på søndag, men onsdagens chart update gir ofte en god pekepinn på hvordan søndagens singelliste vil se ut.
Og her befinner altså Delirious? seg på en sjetteplass.
Og du skal ikke se bort fra at flere laster ned låta fram til søndag morgen, slik at History Maker klatrer enda høyere.
Til sammenligning: Coldplay, bandet som av mange kanskje betraktes som det største i verden akkurat nå, fikk sin første nummer 1-hit med Viva la Vida i 2008 - ni år etter debuten, og med 13 utgitte singler i England fra før.
Jeg heier på Delirious? akkurat nå, og skulle gjerne kjøpt låta dersom jeg hadde hatt UK-tilgang på iTunes. Om du har det, vet du nøyaktig hva du har å gjøre.
Dersom du skulle være interessert i å høre hvordan Topp 40-lista i England ser ut akkurat nå, er det bare å høre på dette sammendraget:
Oslo er ikke særlig stor. Chris Martin, derimot...
...er stor. I alle fall i Liams øyne. Ikke «stor» som i «feit» eller «fat-ass», men «stor» som i «helt», eller «fantastisk person».
Slapp av, jeg er fortsatt heterofil.
Men jeg har sveipa innom coldplaying.com, og jeg liker det jeg leser. Av tre grunner:
1) Chris Martin feiret sin 32. bursdag på «inner-city hot spots» mandag kveld. Men hva skjedde med «hard living rock'n'roll lifestyle»? Den britiske rockestjernen forlot nattklubben The Gin Palace før midnatt; edru, til fots, på vei tilbake til hotellet.
That's the way uncle Liam likes it. Feire bursdagen med pappa'n sin og noen venner, holde hodet klart, la det bli med en øl til maten. Fornuftig, Chris, fornuftig.
2) Før Coldplay-konsertene spilles nå «Magnificent» av U2 som siste låt før Coldplay selv kommer på scenen. Og vi vet alle hva (eller hvem) Magnificent-teksten handler om, gjør vi ikke?
3) Coldplay-trommis Will Champion sier at bandet «bare akkurat har begynt». Med andre ord: vi kommer til å høre mye mer fra Chris, Will, Johnny og Guy. For noen deilige nyheter!
Lille Oslo
Liam var hos Rebecka og så film i kveld. Rebecka bor ikke så voldsomt langt fra meg selv, bare en liten buss- og trikk-tur. Fordi dette var første gang jeg var hos Reb var jeg ikke veldig sikker på veien hjem, på tross av gode retningsbeskrivelser fra Rebecka før jeg dro. Og plutselig, før jeg visste ordet av det, var jeg ved siden av Oslo Plaza - så langt ned i sentrum som jeg kan komme. Jeg kunne egentlig bare gått hjem, det hadde ikke tatt lang tid, så liten er denne byen. Jeg må komme meg til London eller New York eller noe. Noe litt større. California, kanskje?
A Phone Call in the Morning
I morgen får jeg en telefon fra denne karen, og jeg skal stille ham noen fine spørsmål. Hvorfor Delirous slutter med å lage fin musikk for eksempel, det vil jeg sørenmeg ha svar på. Men gøy blir det, det skal jeg love deg.
Snusdagboka, del III
Det er ikke enkelt å slutte, jeg lover deg. Har gått på noen smeller, men alt i alt snuser jeg langt mindre enn tidligere, og det er en begynnelse. Jeg har ikke gitt opp, og eksperttipset går ut på at jeg er fullstendig sober om ikke lenge. Så lenge du backer meg opp, selvsagt. Det trengs.
Justified till we die, you and I will magnify the Magnificent.
Spring. A new start. It's time to make some history.
Hentet fra Delirious?' live-DVD My Soul Sings: Live from Bogota, ute 16. mars. Bestill den her.
Once upon a time, on a small planet in a small solar system on the rim of a large galaxy, a child was born. He grew to become the founder of a NEW WAY OF LIFE. He began his public ministry by proclaiming that the Spirit of the Creator was upon him, inspiring him to proclaim GOOD NEWS TO THE POOR, THE OPRESSED, THE ENSLAVED.
Over some centuries, this new way of life became a religion, and this religion grew and became the largest and most prosperous religion in the world. Its leading adherents became rich and powerful, often through oppression and enslavement of the very kinds of people their founder said he came to liberate and save.It was ironic, and that statement is almost ironic in its understatement.
The adherents of this religion developed a COMPLEX BUBBLE OF SUB-CULTURE in which they could rejoice in their beliefs and blessings, without having to remember the poor, the oppressed, and the enslaved outisde of their bubble.
Of central importance to the maintenance of this cultural bubble was a media system of religious broadcasting: TV shows and radio stations that played 24-7 preaching and music to reinforce the bubble. There were also massive festivals where people gathered to hear the bands and preachers live, in person. A large industry produced CDs and books and other "ministry resources" which helped keep THE BUBBLE STRONG AND ITS MEMBRANE UN-TORN. Everything was going very well, 'in an ironic sense of the word "well".
Ironically (again), the adherents of the religion gradually became incapable of understanding the actual message of their founder, because after all, that message was largely directed to the world outside the bubble. But of course, they had no idea that their UNDERSTANDING OF THE MESSAGE WAS SKEWED, because everything within the bubble reinforced their version of it.
There was a band that wrote and produced excellent music, music that was enjoyed by millions in the bubble. They inspired people to sing of God's love forever, rejoicing in how much God loved them, inside the bubble. BUT THERE WAS A PROBLEM. The members of this band occasionally travelled outside of it. They would go on tour to sing to bubble-dwellers and stay in five-star hotels and do their concerts at night. But sometimes would SNEAK OUT BY DAY and see, first-hand, the kinds of OPPRESSION AND POVERTY to which the founder of the way that became their religion had adressed himself in the world outside the membrane.
They began to realize that their BUBBLE WAS A PRISON, A FALSE KINGDOM from which they needed to be released. They began writing songs that they conspired to sneak back into the bubble, hoping that they could share with their fans what they had seen and felt, and together the band and fans could all go from complacency and satisfaction to a kind of HOLY DISCOMFORT, leading to an escape from the bubble in which they lived. In that way, the band hoped, that we could all RECONNECT WITH THE ORIGINAL MESSAGE AND MISSION of the founder - whom they really and truly loved.
(...)
They asked God to save them, not just from hell (which people within the bubble constantly sang about being saved from), but FROM THE BUBBLE ITSELF, which they called a "kingdom of comfort". They put all of these lyrics to music that would CATCH THE ATTENTION OF THOSE IN THE BUBBLE, and wondered if their songs could CUT A SMALL TEAR in the membrane.
Would this small planet in a small solar system out on the rim of this large galaxy be touched in some way through their labor of love, their effort to BREAK THE SILENCE AND PIERCE THE MEMBRANE? Would we all be inspired to sing of the Creator's love forever, and put that love into action, in the spirit of the founder we have aspiried to follow?
Fra booklet'en til CD'en "Kingdom of Comfort", av Delirious?. Skrevet av Brian McLaren.
Bare så det er sagt, jess, jeg har en kjip periode nå, så når du leser bloggen min kommer den til å være prega av det. Livet går videre med både opp- og nedturer, det er i alle fall sikkert, og akkurat nå går det full fart nedover. Jaja.
Come, come lay your weary head be still my friend
Come, rise I'll place my sword upon your shoulder
Come, come lay your faithful head, be still my friend
Come rise with me
Det er bare en sang, av Delirious? selvfølgelig, som er så fantastisk bra. When All Around Has Fallen. Når alt raser sammen rundt meg, så er det sinnsykt digg å vite at uansett er det en som er med meg. Når jeg tryner, så reiser han meg opp høyere enn det jeg noengang har vært før. Du burde ta deg en prat med han, du og.
Neste stopp blir nok forresten Oslo. Det er høyest uoffisielt, ikke avklart, ikke ferdig tenkt over - men jeg blir mer og mer sikker på at jeg bor i Oslo fra og med høsten. Bibelskolen på Filla er planen. Det blir ikke bare kult å dra fra det stedet her, bra sted er det, men jeg tror det er best både for meg og omgivelsene mine at jeg drar. Så da vet du det. Om du vil slå følge er det bare å henge seg på, jeg vet i alle fall at jeg gleder meg til et bra år. Og hvis du veldig, veldig tilfeldigvis skulle kikke innom bloggen min, og lurer på om du vurderer det samme - bibelskolen på Filla - så er det i hvert fall bare å si ifra. Kjenner ingen der nemlig, og jeg kunne godt tenke meg å kjenne noen der før jeg starta. Men noe must er det ikke.
Jess. Nei. Hodet mitt er ikke helt på riktig plass enda, det finnes ting jeg ikke har klart å komme helt over enda. Men vet ikke jeg - Pappan min der oppe sier at ting ordner seg, og jeg føler at han pleier å ha mye rett. Så jeg får vel bare stole på hva han sier. Jada, jada, klisje, jeg vet det, men hva så? Det stemmer likevel...
De nærmeste timene kommer jeg til å:
- sitte mye på rommet og høre nydelig musikk
- spise en god middag som mamman min lager
- ta meg en sigg eller to
- prøve å slappe av, selv om akkurat det virker drit vanskelig
- se frem til å få FBO's søknadsskjema i posten
- tenke på en helt spesiell person
- ikke ta noen som helst kontakt med den samme personen, fordi da blir jeg bare ødelagt inni meg
- prøve å roe ned de som trodde jeg skulle ta meg en røyk...slapp av, det var en kødd...
Vel, jeg har fjernet Delirious?-vurderingene og lagt dem i en egen blogg. Sjekk ut: mezzamorphis.blogspot.com. Dessuten har jeg laget en egen blogg for novellene mine, mylitteratur.blogspot.com. Her legger jeg ut noveller jeg har skrevet tidligere, og forhåpentligvis også de jeg kommer til å skrive. Sjekk det ut!
Forresten har dagboka fortalt meg at den gleder seg veldig til å komme med et nytt innlegg i morra, med rykende ferske reportasjer og tanker... Gled eder! Igjen vil jeg si; gled eder!
Og natta, det vil jeg også si. Sov godt, lover du meg det?
King or cripple - what have I become?
Beneath these kingly robes there lies a fragile man
What made me a king can sometimes cripple
All that you give can sometimes rob my innocense
Why do you let us walk upon this cliff so steep
When deep below the sea there lies a bed of gold?
And if this should be our battle place
Don`t let me fall, don`t let us fall
Keep me.
I love to hold the hand of one who heal the blind
And saw the leaper run into the arms of love
And king or cripple, they were the same to you
You took a broken man and you treated him like a king
...for du som måtte være interessert i det. Delirious? endte påskeuka som nummer... Nei, forresten, bare hør på klippet du, så finner du det ut.
Number One?