verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Dagboka vil, før noen får sjansen til å påstå noe som helst, si et par ord før man begynner med spekulasjoner og drøftinger som verdenshandelen generelt er lite tjent med: For de av dere som tror at Dagboka har gitt opp på grunn av litt "kritikk" i forrige posts kommentarer, tar dere utrolig, skammelig feil. Denne drøye ukas fravær av dagbok-notater skyldes nemlig en inkompetent internettlinje, som har vært lite samarbeidsvillig de siste åtte dager. Men dagboka er tilbake, bedre enn noen gang. Det vil i alle fall dagboka påstå, som har klødd og verket etter å få skrive sitt hjertes mening om saker og ting.

Kom bare ikke å påstå at dagboka kunne tatt turen på et bibliotek eller et annet sted med tilgang til internett, det ville være å kreve for mye av en stakkars dagbok som har et alt for stramt tidsskjema allerede.

Du registrerer kanskje at dagboka har sluttet å opphøye seg selv med fet skrift, det har sammenheng med at det er alt for kjedelig og tungvint å skrive <b> og </b> hver eneste gang dagboka nevner seg selv. Som faktisk er ganske ofte, tatt i betrakning.

Dagboka registrerer at fuglset.com igjen er oppe og går, flere tiår siden sist, det var på tide synes dagboka. Som gleder seg til å høre en annen dagboks beretninger om livet i andre steder av verden. Om man kan kalle Oslo verden. Det måtte i så fall bli den tredje.

Prisen for årets sang går utvilsomt til Madeleine Sophie, som dagboka ikke kjenner, men som har hatt gleden av å møte, og som virkelig kan revolusjonere lovsangen på Oslo Kristne Senter med denne låta. Sjekk ut http://sophiii.blogspot.com/2006/02/melodi-hvem-har-skapt-alle-blomstene.html, og nyt. Dagboka, som selv har kontakter innenfor lovsangsmiljøet i den pinsekarismatiske bevegelse, vil i alle fall gjøre alt for at låta blir spilt i Bambles kirker og bedehus.

Dagboka har dessuten fått opp øynene for curling, denne undervurderte sporten som Norge har store medaljesjanser i nå i disse OL-tider. Man oppfordrer hver eneste dagbokleser til å skru på TV-apparatene, sette seg i godstolen, og se Pål Trulsen og kompani kaste stein etter stein inn i midten av curlingbanen.

Sier dagboka, som gjør akkurat det samme i dette øyeblikk.
Og forventer applaus for det.