Tiden som stjernereporter nærmer seg slutten.
I morgen er det nemlig siste dag som praktikant i Dagsavisen. Dagen i dag var for så vidt interessant nok; først dro jeg til Aker sykehus, der jeg møtte to gamle politiske veteraner - Carl I. Hagen og Reiulf Steen.
Tre timer omvisning på sykehuset ble fulgt med at jeg haiket med gamle Carl Ivar hjem til byen, og det ble en hyggelig biltur.
Jeg satt i baksetet godt pakket inn i en hel del merkelig utstyr, så det var faktisk en ganske så surrealistisk opplevelse.
Jeg mener: Sånn er jeg vant til en sen lørdagskvelder i en stappfull bil, pakket inn på den måten. Ikke i Oslo sentrum med Carl I. Hagen.
Dagen var uansett ikke over med dette, da jeg var vel tilbake på jobb stakk jeg og en kollega til McDonald's for å kjøpe oss en velfortjent lunsj.
Dette med McDonald's er en litt intern spøk, siden vi har fått mye pes for at McDonald's er superusunt. Og mens vi satt i sofaen og spiste noen deilige cheeseburgere fikk vi da også småfrekke kommentarer fra alle som gikk forbi, noe som i og for seg var morsomt nok.
Helt til høvdingen selv, Arne Strand, gikk forbi.
Da ble vi plutselig litt flaue; det gir jo ikke akkurat noe solid inntrykk av at journalistene dine sitter og eter pommes frites til det tyter ketchup ut av ørene.
«Så det er litt flaut,» sa vi.
«Hvorfor det? Jeg spiser sånn mat hver dag, rekker aldri å lage noen middag,» svarte Arne Strand.
Da måtte vi humre litt, og plutselig sa alle de andre at «joda, vi tar jo en burger av og til vi og.»
1-0 til oss.
Helt til slutt: Fotball byr på solide nedturer av og til. Jeg har fortsatt ikke kommet over gårsdagens bitre tap, og i tillegg presterte M/S å tape 7-1 i kveld.
Og jeg har vondt i beinet.
Men i morgen er det helg.
Gratulerer med 5 år, Ida Madeleine!
Hater Godset.
Dagene går fort, så det eneste vi rekker å sveipe over i dag er deilig lesestoff på VG og Dagbladet.
Det er nemlig et par saker jeg får lyst til å kommentere.
Først denne: «Keith (25) venter sitt niende og tiende barn - alle har forskjellig mor»Høhøhø. Den karen står på, altså, annet går det ikke an å beskylde ham for. 25 år, ti unger, ti mødre.
Denne setningen sier det meste om at Keith muligens har gjort ett og annet feilvalg her i livet:
Keith er en av Englands mest upopulære menn. Han lever på uføretrygd på grunn av en vond rygg, men ble tatt på fersken som trygdemisbruker av The Scottish Sun i våres da han jobbet svart i en dataspillbutikk.Men stakkars Keith, vi skal ikke legge all skylda på ham - han har sikkert hatt en hjerteskjærende oppvekst.
Hadde han hatt foreldre som beskrevet i gårsdagens post, ville jeg i hvert fall anta at ting ikke hadde trengt å gå så langt.
Så beveger vi oss et langt sprang - kan mayaene ha tatt feil?
Kanskje det ikke var 2012 det var snakk om i det hele tatt, men året etterpå? Dette blir i hvert fall litt av et lysshow: «- Internett vil bli borte i månedsvis»
Fram med kuleramme og tekst-tv, altså. Jeg merker jeg gleder meg allerede.
Og når til og med Knut Jørgen sier det blir alvorlig - ja, da blir det alvorlig.
Saken er forresten skrevet av min eminente klassekamerat Harald Fjelddalen. Nice work, Harald!
I morra er det semifinale i køppen som står på programmet, Liam drar til Drammen for vorspiel hos svenske-Carro og storesøster.
Måtte all hell og lykke følge verdens fineste lag i morra. Det er ikke kult med fire semifinaletap på rad.
I dag kunne jeg skrevet om mye.
Jeg kunne skrevet om at jeg hadde en nydelig tur med bandet, fem kjekke karer pluss én groupie, i ingenmannsland denne helga, noe som bød på mye god musikk, mye dårlig humor og fantastisk gjestfrihet.
Jeg kunne skrevet om verdens fineste fotballag, som knuste Stabæk 3-0 i egen gymhall takket være - blant andre - SuperB og Børvenshow.
Eller jeg kunne skrevet om at høsten har kommet til Oslo, men at jeg løste problemet med å ta på meg tykk ytterjakke for første gang på denne siden av sommeren.
Men jeg vil heller skrive om de to på bildet, rett og slett fordi jeg er sykt glad i dem.
I helga var jeg i Bamble altså, og det er alltid så nydelig å komme hjem til Bamseveien; fantastisk digg mat, pappa som bruker en sjelden frihelg på å kjøre oss fram og tilbake til verdens ødeste sted, mamma som alltid er blid - jeg er en heldig bastard, merker jeg, som har sånne foreldre.
Også må du bare komme tilbake når du føler for det, sier mamma idèt jeg drar.
Wow, ass.
Folk spør meg av og til om hvorfor jeg tror på Gud. Mye av grunnen er at jeg ser ham gjennom en del mennesker - mamma og pappa inkludert.
Mens dette blir publisert sitter jeg antakeligvis på Sørlandsekspressen, på vei hjem til Bandittenes Mekka.
I Bandittenes Mekka blir jeg imidlertid ikke lenge; Show Champa skal videre til en gudsforlatt plass nord for Skien, for å innkvartere oss i et bedehus hvor vi skal tilbringe helga med å øve.Om vi stikker opp sent i kveld eller lørdag morgen er jeg sannelig ikke sikker på, men det blir i hvert fall så fint, så fint.
Jeg mener: Vi skal til Valebø. Stedet på bildet.
Jeg aner ikke om det finnes en matbutikk der en gang, men uansett blir nok vi gutta enda bedre kjent med hverandre.
Og kommer til å lage masse fin musikk. Se opp for «Stormy Days», sier jeg bare.
Samtidig blir det også kos å treffe familien så vidt i kveld, pappa jobber nemlig langt oppe på nordvestlandet, så vidt jeg har fått med meg, for tiden, så jeg har ikke sett ham på dritlenge.Det blir rett og slett en fin helg.
På søndag er det tilbake til tigerstaden for å gå løs på siste uke i Dagsavisen, men ikke tro at det blir ferie etter det av den grunn.
BI er nemlig en skole uten spesielt mye nåde, og dermed er det rett til skolebenken for å planlegge en gedigent prosjekt i et eller annet Strategi-fag.
Som du skjønner har jeg ikke fulgt med på skolen, av naturlige grunner, men jeg er sikker på at det ordner seg. Det gjør det nemlig alltid.
Og på søndag er det den internasjonale Talk-Like-A-Pirate-Day. I den forbindelse har jeg byttet språk på Facebook til pirate english. Det anbefales.
God helg!
