MENINGER og YTRINGER på denne bloggen representerer PÅ INGEN MÅTE min arbeidsplass; i flere tilfeller EI HELLER meg selv. Se på det som et forsøk på UNDERHOLDENDE SVADA, og INGENTING mer.
Oh yeah, da er livet i Oslo igang. TIRSDAG kjørte mamma meg og en stapp full bil inn til Jutulveien i Oslo - eller, jeg ble kastet av i Drammen og tok toget inn, også ble Marie med til Oslo og hjalp med bæringen. Etter hvert som ting kom seg på plass dro min fortsatt fantastisk snille MOR og like nydelige SØSTER til IKEA og handlet inn noen møbler for meg, så det etter hvert ble riktig så fint i kåken min på Ullevål. Litt stæsj mangler det ennå, men det kommer, det kommer.
Erlend kom på kvelden, Erlend som for øyeblikket er hjemløs, så vi fikk ordnet en madrass og tok en rolig kveld hjemme.
IDAG har jeg hatt første skoledag på BI, journalistikkstudier med økonomi, og det virker veldig veldig ålreit. Gleder meg faktisk en anelse til tiden som kommer, det er virkelig ikke gærnt. Etter skolen gikk jeg bort til VOLDSLØKKA og så storebrødrene spille fotballkamp; mitt fremtidige lag MANGLERUD STAR 2 slo Østlandskameratene hele 5-1. Deretter var det hjem for en grandis, og nå har meg og Erlend gått oss en tur i byen.
Du skjønner altså at jeg har det storfet, og jeg gleder meg til livet i tiggerstaden. I morra kveld er det studentkonsert med POSTGIROBYGGET, om jeg får billett er jeg kin på å ta en tur tror jeg. Hvis ikke er det nok av annet å finne på, jeg er fortsatt ung (og dum).
Joda, men så er det jo sånn at jeg flytter om drøye to uker. Ikke første gangen jeg gjør det, men denne gangen blir det etter all overveid sannsynlighet endelig også. Ullevål er neste stoppested, vis-a-vis stadion, og det skal bli en sann fornøyelse å dra på kamp og se verdens fineste lag knuse både FC Liin og Enga så det synger neste år. Gleder meg faktisk, gjør jeg, men det er litt rart å flytte hjemmefra da, det er det. Det er jo mye bra folk i Bambleland.
Og mens jeg sitter her, og egentlig bør legge meg, så merker jeg at det som trengs nå - det er en liste over alt det jeg har oppnådd i løpet av mine drøyt 20 første år her på kloden. Og det er sørenmeg ikke noen dårlig liste, så mine damer og herrer - her blir den presentert for deg, som en wilfu.blogspot-exclusive!
Jeg har altså rukket å, i tilfeldig rekkefølge: (tilfeldig rekkefølge i forhold til hva, William...?)
- vokse opp på et nydelig sted med en nydelig familie - bli onkel til tre (og den fjerde er på vei, jeg gleeeder meg!) - klatre opp Galdhøpiggen, i rekordfart - synge (alene selvfølgelig, med band) foran flere tusen mennesker - overnatte ute på savannen i Afrika under åpen himmel - og for en himmel! - besøkt Hotel Eden Rock i Antibes, den franske riviera - klatret på taket på Vikingskipet, ikke en, og ikke to - men TRE ganger! - skutt straffespark på Rune Jarstein - være forlover for en bestekompis (eller holder på da, i oktober blir det serriøse saker Ørris) - vært på Coldplay-konsert - og om bare 56 dager er det jammen på'n igjen! - spilt inn opptil flere filmer. sjekk denne a folkens, det blir råkkenråll - sett en romferge bli skutt opp - kysset verdens kanskje beste jente (WILLIAM, det varte i 13 forbaska dager, og det er over nå!! get OVER it!! jaaada, men det var veldig ålreit, og jeg kommer aldri til å glemme de dagene:) - deltatt i straffespark-konkurranse - og scoret! (i motsetning til straffa mot Rune som endte som ei lumpe på utsida, til stor jubel for et fullsatt Fort Falkum) - prata i lang tid med en alkoholiker på McDonalds, som mente det uten tvil var Han der oppe som hadde sendt meg dit akkurat den kvelden - skrevet flere artikler som journalist - sett Andromeda-galasken gjennom kikkert - og med det blotte øye - slåss med storebror på julaften - driti meg ut - blitt tilgitt - for alltid - lest en hel Dan Brown-bok på en halv natt - lest en halv Dan Brown-bok på en hel natt - sitti oppe en sommernatt sammen med familien og KOST meg - stått på slalåm midt på sommeren - bada i det indiske hav - sett alle 202 episoder av X-Files - plukket blomster til mamman min (husker du det, mamma? da var jeg liten da...) - bli kjent med han som sier han er veien, sannheten og livet, og som jeg håper forteller meg enda flere av hemmelighetene sine etter hvert også
Jeg tror jeg har nevnt det tidligere. Håper ikke du går lei. Ikke for det, så flink til å sette av tid til deg er jeg ikke. Men jeg ville bare si det - dersom du hadde glemt det, det tror jeg forresten ikke - at du er fantastisk. Når du snakker til meg, hvisker i øret mitt hvor glad du er i meg, så blir jeg litt satt ut, og det er egentlig sånn at jeg ikke veit hva jeg skal si.
Once upon a time, on a small planet in a small solar system on the rim of a large galaxy, a child was born. He grew to become the founder of a NEW WAY OF LIFE. He began his public ministry by proclaiming that the Spirit of the Creator was upon him, inspiring him to proclaim GOOD NEWS TO THE POOR, THE OPRESSED, THE ENSLAVED.
Over some centuries, this new way of life became a religion, and this religion grew and became the largest and most prosperous religion in the world. Its leading adherents became rich and powerful, often through oppression and enslavement of the very kinds of people their founder said he came to liberate and save.It was ironic, and that statement is almost ironic in its understatement.
The adherents of this religion developed a COMPLEX BUBBLE OF SUB-CULTURE in which they could rejoice in their beliefs and blessings, without having to remember the poor, the oppressed, and the enslaved outisde of their bubble.
Of central importance to the maintenance of this cultural bubble was a media system of religious broadcasting: TV shows and radio stations that played 24-7 preaching and music to reinforce the bubble. There were also massive festivals where people gathered to hear the bands and preachers live, in person. A large industry produced CDs and books and other "ministry resources" which helped keep THE BUBBLE STRONG AND ITS MEMBRANE UN-TORN. Everything was going very well, 'in an ironic sense of the word "well".
Ironically (again), the adherents of the religion gradually became incapable of understanding the actual message of their founder, because after all, that message was largely directed to the world outside the bubble. But of course, they had no idea that their UNDERSTANDING OF THE MESSAGE WAS SKEWED, because everything within the bubble reinforced their version of it.
There was a band that wrote and produced excellent music, music that was enjoyed by millions in the bubble. They inspired people to sing of God's love forever, rejoicing in how much God loved them, inside the bubble. BUT THERE WAS A PROBLEM. The members of this band occasionally travelled outside of it. They would go on tour to sing to bubble-dwellers and stay in five-star hotels and do their concerts at night. But sometimes would SNEAK OUT BY DAY and see, first-hand, the kinds of OPPRESSION AND POVERTY to which the founder of the way that became their religion had adressed himself in the world outside the membrane.
They began to realize that their BUBBLE WAS A PRISON, A FALSE KINGDOM from which they needed to be released. They began writing songs that they conspired to sneak back into the bubble, hoping that they could share with their fans what they had seen and felt, and together the band and fans could all go from complacency and satisfaction to a kind of HOLY DISCOMFORT, leading to an escape from the bubble in which they lived. In that way, the band hoped, that we could all RECONNECT WITH THE ORIGINAL MESSAGE AND MISSION of the founder - whom they really and truly loved.
(...)
They asked God to save them, not just from hell (which people within the bubble constantly sang about being saved from), but FROM THE BUBBLE ITSELF, which they called a "kingdom of comfort". They put all of these lyrics to music that would CATCH THE ATTENTION OF THOSE IN THE BUBBLE, and wondered if their songs could CUT A SMALL TEAR in the membrane.
Would this small planet in a small solar system out on the rim of this large galaxy be touched in some way through their labor of love, their effort to BREAK THE SILENCE AND PIERCE THE MEMBRANE? Would we all be inspired to sing of the Creator's love forever, and put that love into action, in the spirit of the founder we have aspiried to follow?
Fra booklet'en til CD'en "Kingdom of Comfort", av Delirious?. Skrevet av Brian McLaren.
