verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg elsker sånne små episoder som bare skjer av og til. Rebecka er helt drøy på sånne ting, det skjer alltid et eller annet man bare må le av rundt henne. Svipp innom bloggen hennes av og til, så skjønner du hva jeg mener.

Men anyways.

(Og dette er ikke like morsomt som det Reb opplever, ikke i nærheten. Egentlig er det ikke noe å fortelle om i det hele tatt, men jeg måtte bare skrive det likevel.)

I dag var jeg på jobb i åtte korte timer, det er rart hvordan tida går unna når man koser seg. Selv det at Blackburn tapte 7-1 mot hatlag United var egentlig helt ok, det var i hvert fall en morsom kamp. Og jeg fikk en prat med en kul fyr også.

Kjære vakre vene, nå sporer jeg av igjen.

Ok, jobben gikk fint, saken er det som skjedde på vei hjem.

Siden Jernbanetorget er et mye hyggeligere sted å vente på t-banen enn Grønland dro jeg dit, og ventet til linje 4 mot Bergkrystallen tøffet inn klokka 23.14. Jeg gikk inn, og la med en gang merke til ei jente som satt i vogna. Ikke noen jeg kjente, men det var et eller annet med henne likevel.

Når jeg kikker på folk og de kikker tilbake på meg ser jeg vekk med en gang, det tror jeg mange gjør, og jeg gjorde det nå også. Den eneste ledige plassen var dessuten med ryggen mot henne, så jeg så henne ikke mer før jeg skulle gå av på Manglerud.

Da reiste jeg meg opp, venta på å se skilta fra Manglerud-senteret lyse opp, og merka at hun fortsatt så på meg. Ikke noe flørteblikk eller noe sånt, men hun stirra ganske halvintenst.

Jeg kastet et blikk tilbake, og så vekk igjen. Shit, jeg blir nervøs av å leke steinblikk med fremmede. Spesielt når de ser over middels bra ut.

Men ok, så kom vi til Manglerud, og jeg gikk av, og tenkte: Damn it, nå skal jeg ikke kikke vekk. Så jeg så inn vinduet, og glodde på henne, mens hun glodde på meg.

Hun smilte ikke, men det var et eller annet med det blikket likevel. Jeg ble egentlig litt satt ut, uten helt å vite hvorfor.

Så gikk jeg videre og forbi henne, og så begynte t-banen å kjøre igjen, så da kom hun tilbake. Og hun kikket fortsatt på meg. Og jeg kikket på henne.

Og så måtte jeg le faktisk, der jeg gikk i minus hundre celsius og folk rundt meg, for det var bare så rart.

Og så tenkte jeg «øh, hva skjedde der?», og så angra jeg bittelitt på at jeg hadde gått av banen, og så frøys jeg så sinnssykt at jeg kom meg hjem til kåken, spiste noen kalde cheeseburgere medbrakt fra McDonald's, og begynte å skrive.

Og nå er det jul snart.

Ah, som jeg elsker jul. Lys i gatene, varmt og digg inne, hyggelige folk overalt.

I kveld, for eksempel, var jeg hos Rebecka og så Love Actually. Nope, jeg har aldri sett den før, og egentlig er det ikke min type film heller. Gi meg en skummel thriller i stedet for klissete romantikk. Men som jeg sa til Rebecka: Jeg fikk litt lyst til å se den, spesielt siden alle sier det er skikkelig julefilm.

Og jeg likte den også. Det eneste er at film ikke er virkelighet. Jeg, for eksempel, har ikke spesielt store forhåpninger om å få tak i dama jeg er kin på innen julaften. Oddsene er litt for høye, rett og slett.

Men anyways. Nå sporet jeg av litt.

Ønskeliste til jul!
Jeg liker å være litt beskjeden og tenke at jeg ikke ønsker meg noe til jul utenom fred i verden og alt det der, men samtidig innser man jo at noen kommer til å kjøpe noen gaver.

Og jeg blir veldig glad for alt jeg får også, men i hvert fall Marie har bedt om en ønskeliste, så her kommer den:

Hvis julenissen fantes:
* Dame
* Show Champa-konsert på O2 Arena, London, i løpet av 2011

Hvis pappa var Bill Gates:
* Videokamera (yep, vi snakker Cape Town '11)
* Diktafon (har fortsatt planer om å bli journalist)
* Playstation 3

Mer realistiske ting:
* Bøker - jeg leser egentlig alt mulig, men noen favoritter er fortsatt:
   * Krim
   * Vitenskap-opplegg, ikke minst historisk og litt astrofysikk
   * Bøker på minst 500 sider generelt
   * Donald
* Klær - for eksempel:
   * Gensere
   * Jakker
   * Skjorter
* Ting til kåken
   * Der tror jeg den som måtte kjøpe har mer peiling på hva jeg trenger enn meg

Og her sier det egentlig stopp. Som sagt, jeg blir glad for alt. Greia er at jeg har så dårlig fantasi, så som regel kommer jeg på at «dette ønsket jeg meg» idet jeg pakker opp presangen.

Om vi gleder oss til jul? JA, det gjør vi!

Da har Einar Gelius fått sparken som prest i Vålerenga menighet. Eller sagt opp, som han sier det selv, men det er vel en god kombinasjon av de to.

Uansett er han ferdig i Vålerenga, og folk raser. I hvert fall på Facebook. Gruppa «La Einar Gelius beholde jobben» har smått ufattelige 44.248 medlemmer i skrivende stund, og folk går halvveis berserk nå som det viser seg at mannen ikke får beholde jobben sin.

Derfor får jeg lyst til å skrive noe om saken.

Først av alt; det at Gelius får sparken, er ikke det samme som at kirken ikke har rom for folk flest - som mange lirer av seg i overnevnte Facebook-gruppe.

Kirken er, i motsetning til FrP, ikke bare for folk flest - den er for alle. Den er for Einar Gelius også. Den er for folk som tror, folk som ikke tror, for muslimer og kristne. For alle. Men det betyr ikke nødvendigvis at alle kan bli prester.

Fordi kirken representerer fortsatt en bestemt tro.

Einar Gelius var prest, og da avla han også et presteløfte. I det presteløftet samtykket han med det kirken tror på, og han påtok seg til og med ansvaret å formidle det kirken tror på til menneskene i menigheten hans.

Det har, ifølge Oslo-biskop Ole Christian Kvarme, Gelius ikke gjort.

Denne artikkelen fra NRK beskriver en del av punktene der Gelius ikke har gjort jobben sin.

Man trenger ikke være enig i at alt er like farlig. Jeg for min del syns det bare var morsomt at han offentlig «begravde» Lyn på radioen i fjor, og at han viet et par i en telefonkiosk er strengt tatt også bare morsomt, spør du meg. I hvert fall om paret selv ville det, og det bør man vel regne med at de ville.

Andre punkter er ikke like ålreite. Spesielt det at han hadde beredskapsvakt og ble kontaktet på grunn av et «dødsfall med spesielle omstendigheter», men ikke gadd å stille opp fordi han var på fotballkamp. Heller ikke da politiet ringte igjen ville han gjøre noe, ikke før fotballkampen var ferdig om tre kvarter.

Det er ikke greit.

Det er flere andre ting å reagere på, du kan heller sjekke artikkelen for å lese mer om det.

Poenget er at Kvarme har snakket med Gelius om dette flere ganger tidligere, uten at sistnevnte vil skjerpe seg.

Også tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, ville fjerne Gelius fra stillingen under sin tid som biskop. Det spørs om noen i det hele tatt ville reagert dersom Gelius ble fjernet av folkekjære og populære Stålsett.

Det hadde uansett vært en fordel for alle om de 44.248 (på det kvarteret jeg har skrevet så langt har tallet økt til 44.285) som mener Gelius burde fått beholde jobben sin, hadde satt seg litt inn i saken før de ropte ut på alle mulige måter.

En bedriftsleder hadde ikke fått beholde jobben sin om han jobbet mot ledelsen i bedriften. Og selv om kirken ikke er noen bedrift, fungerer det på helt samme måte. Lederne har et ansvar for å representere kirken på den måten kirken ønsker.

At det tydeligvis er et problem for så mange, betyr i grunn bare at statskirken bør avlives så kjapt som mulig.

Bursdag, yep. For et fint konsept.

En rimelig lang og i utgangspunktet nesten uoverkommelig økt på BI går unna som bare det, ene og alene fordi det finnes så mange gode folk.

Meldinger tikker inn på mobilen, mens Facebook blir invadert av kjente og ukjente som gratulerer med dagen. Jess, ukjente også, og det er lite som er så hyggelig som å bli gratulert av mennesker du ikke aner hvem er.

Det aller morsomste med bursdager er egentlig å følge med på veggen på Facebook, faktisk. Takk til Mark Zuckerberg som gjorde det mulig.

Anyways, så fortsetter dagen med fantastisk kveld med gode folk; folk som jeg ikke ante hvem var for noen få måneder siden, men som plutselig betyr så mye og som jeg ser opp til og lærer så mye av.

Og man får bursdagsklemmer. Og flere meldinger, for eksempel fra søsken som alltid stiller opp, som alltid har en middag klar når jeg måtte trenge det, og som lar meg være på besøk til det blir langt på natt bare for å sitte og chatte.

Beklager at jeg blir litt sentimental her, det er ikke meninga.

Så blir man hentet i byen av kompis.

Så - rett før jeg skal køye - leser jeg hva storesøster skriver.

Da er dagen komplett.

Marie, som jeg ser så uendelig opp til, du er så sinnssykt strålende. Har alltid noe klokt på lager, alltid et godt tips å gi, alltid gode ting å si om folk - alltid oppmuntrende, selv når jeg driter meg ut og gjør ting som er skuffende og ganske umodent.

TUSEN TAKK!

Med en mamma, en pappa, tre brødre, en søster, og en haug av folk rundt meg som gjør livet perfekt, så er det vanskelig å ikke glede seg til en ny dag.

Jepp, jeg har bursdag i dag, og i den forbindelse har jeg avgitt et hellig løfte - en ed, nærmest.

Det skjedde egentlig i går, på et koselig besøk hos storebror, hans fagre mø, og deres to tenåringer og sovende baby.

Foran tv-skjermen, med Playstation 3 godt igang.

Løftet?

Fra den dagen jeg fyller 23 (det er i dag) skal jeg aldri mer - aldri mer - tape en kamp i FIFA. Uansett versjon. Uansett motstander. Gi meg FIFA '98 eller FIFA '11, samme kan det være. Jeg taper ikke. Ikke engang på straffekonk.

Det gjelder forsåvidt Pro Evolution Soccer også, selv om jeg aldri har spilt det før - før i går (siden FIFA '10 tok kvelden på et ugunstig tidspunkt). Eller andre type fotballspill.

Du er herved advart.

Utfordringer tas imot med takk.