verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg elsker sånne små episoder som bare skjer av og til. Rebecka er helt drøy på sånne ting, det skjer alltid et eller annet man bare må le av rundt henne. Svipp innom bloggen hennes av og til, så skjønner du hva jeg mener.

Men anyways.

(Og dette er ikke like morsomt som det Reb opplever, ikke i nærheten. Egentlig er det ikke noe å fortelle om i det hele tatt, men jeg måtte bare skrive det likevel.)

I dag var jeg på jobb i åtte korte timer, det er rart hvordan tida går unna når man koser seg. Selv det at Blackburn tapte 7-1 mot hatlag United var egentlig helt ok, det var i hvert fall en morsom kamp. Og jeg fikk en prat med en kul fyr også.

Kjære vakre vene, nå sporer jeg av igjen.

Ok, jobben gikk fint, saken er det som skjedde på vei hjem.

Siden Jernbanetorget er et mye hyggeligere sted å vente på t-banen enn Grønland dro jeg dit, og ventet til linje 4 mot Bergkrystallen tøffet inn klokka 23.14. Jeg gikk inn, og la med en gang merke til ei jente som satt i vogna. Ikke noen jeg kjente, men det var et eller annet med henne likevel.

Når jeg kikker på folk og de kikker tilbake på meg ser jeg vekk med en gang, det tror jeg mange gjør, og jeg gjorde det nå også. Den eneste ledige plassen var dessuten med ryggen mot henne, så jeg så henne ikke mer før jeg skulle gå av på Manglerud.

Da reiste jeg meg opp, venta på å se skilta fra Manglerud-senteret lyse opp, og merka at hun fortsatt så på meg. Ikke noe flørteblikk eller noe sånt, men hun stirra ganske halvintenst.

Jeg kastet et blikk tilbake, og så vekk igjen. Shit, jeg blir nervøs av å leke steinblikk med fremmede. Spesielt når de ser over middels bra ut.

Men ok, så kom vi til Manglerud, og jeg gikk av, og tenkte: Damn it, nå skal jeg ikke kikke vekk. Så jeg så inn vinduet, og glodde på henne, mens hun glodde på meg.

Hun smilte ikke, men det var et eller annet med det blikket likevel. Jeg ble egentlig litt satt ut, uten helt å vite hvorfor.

Så gikk jeg videre og forbi henne, og så begynte t-banen å kjøre igjen, så da kom hun tilbake. Og hun kikket fortsatt på meg. Og jeg kikket på henne.

Og så måtte jeg le faktisk, der jeg gikk i minus hundre celsius og folk rundt meg, for det var bare så rart.

Og så tenkte jeg «øh, hva skjedde der?», og så angra jeg bittelitt på at jeg hadde gått av banen, og så frøys jeg så sinnssykt at jeg kom meg hjem til kåken, spiste noen kalde cheeseburgere medbrakt fra McDonald's, og begynte å skrive.

Og nå er det jul snart.