verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Et iskaldt bedrag.

Hmm. Jeg lurer på en ting.
Hva lurer du på, Liam, hvorfor du aldri blogger lenger?
Nei, ikke akkurat det.
Nei, for du gjør ikke det.
Beklager.
Anywho, hva er det a?

Jo. Jeg bare tenker på de stakkars forfedrene mine. Du skjønner, vi er vel alle enige om at menneskehetens vugge ikke oppsto ved oslofjorden. Vi var for rutinerte til akkurat det. Afrika eller midt-Østen et sted, der starta vi. Et sted med sol, et varmt sted. Uten mørke og kalde vintre.

Så mitt spørsmål er: hvilket gjøkhue var det som fikk den lyse idéen og sa til kona si: "Hei, vet du hva vi gjør eller? Vi drar NORDOVER!"

Hva i all verden tenkte de på? Én ting er jo at forfaren min, hvem enn det måtte være, kanskje kom seg i land på norsk jord en (forholdsvis) varm sommerdag, da er han på en måte unnskyldt. For da er det fint her, iallefall litt. Men det er ikke noen unnskyldning det heller, strengt tatt. Autobahnen var jo ikke ferdig bygd på den tida, så de måtte stort sett komme seg avgårde til fots. Og da går det vel kanskje an å tenke seg at typa fikk seg en advarsel i Belgia eller Tyskland et sted. Når temperaturen kryper ned mot null på de verste vinterdagene der - er det for mye å forlange at et klokt hode tenker at «det er kanskje ikke så mye bedre ENDA nærmere nordpolen»?

Ikke var Norge verdens rikeste land på den tida heller, så den kan de ikke skylde på. Ikke i nærhete engang. Jeg fatter ikke hva de tenkte på.

*

I går gikk jeg den korte veien hjem fra buss-stoppet ved Ullevål Sykehus, og det gjorde fysisk DRITVONDT i fingrene mine SELV OM de var pakka inn i genser OG jakke.

Heldigvis er det 2 - to - dager til jeg sitter på flyet og kikker ned på middelhavet.

Whoa, det tar på å jobbe merker jeg. Opp til ni timer hver eneste kveld, aldri hjemme før tolv, man blir sliten av det, tilogmed super-onkel-Liam blir sliten av det. Drøyt sliten, faktisk. (Jada, bare klag William, bare klag.)

Derfor er det så sykt deilig med en pappa som bestiller slapp-a-tur til Qatar for seg, spanderer og alt mulig, og akkurat nå gleder jeg meg mer enn noensinne. Stranda hver morra mens fattern jobber, ta med seg skolebøkene til den persiske gulfen og nyte sola - før vi tar en far-sønn-kveld på byen i Doha, det blir stort. Og en nydelig avslutning på vinteren, før vi går mot lysere og forhåpentligvis varmere tider.

Daddy DJ, jeg tror ikke du helt har peiling hvor mye jeg digger deg.

Men det fins andre snille mennesker i verden også. Sjefen, bl.a., som gir meg ekstra frihelg sånn at jeg kan stikke til Niger i Sahara for å lage reportasje sammen med Magnus der. Det blir fint det og. Alt spandert av noen spandable spandablerister jeg ikke aner hvem er, men det virker sørenmeg som ålreite folk. Til og med vaksine betaler de. Kan man klage da, a?

Men NÅ, imidlertid, legger jeg meg, og står opp til en ny jobbedag om noen timer.

Det gikk bedre idag.

Null klaging, altså. Litt vondt i hodet, men null klaging.

Det positive med at jobben opptar hele livet er at jeg akkurat, i dette øyeblikk, kom på at wow - det er jo bare en kveld og litt til til Lost starter opp igjen. Booh, sier du, Lost tapte seg etter sesong 1 - men nei, det gjorde ikke det, skjønner du. Ikke om du hadde fulgt med istedet for å gi det opp.

Og vi får ikke bare en, men to episoder servert natt til torsdag. Because You Left og The Lie; jeg syns spesielt episode 2 høres ytterst interessant ut.

*

Og Obama er president, maken til oppstyr rundt den karen. Skulle tro det var dommedag og Obama var Jesus, men det er han jo ikke. Om det er i nærheten gjenstår å se. Jeg er lei allerede.

Det gikk bare ikke helt veien, dette her.

Det startet med Everton, som selvfølgelig måtte utligne to minutter før slutt. Jeg får ikke sagt hvor irriterende det er at noen må endre hele kampbildet når man har en artikkel ferdig skrevet og klar for publisering, men det er kjedelig, jeg lover deg. Jeg merker at som sportsjournalist bryr man seg null, niks og nada om resultatet og forhåpninger, bare det blir en fin artikkel.

Det fortsatte med at det tikket inn melding fra Reuters om at Kaká blir i Milan likevel, sånn cirka kvart over elleve - allerede et kvarter på overtid av arbeidsdagen. Sånt må man skrive om.

Det ville ikke ende da jeg stresset for å rekke siste buss til Voldsløkka fra Brugata. For vips - det kom jo bussen til Nydalen kjørende, og den stopper jo på Sagene, ikke langt unna. Den kan jeg ta. Feil igjen. Buss 30 til Nydalen er ikke den samme som buss 31, og dermed havner Liam i Nydalen, over en halvtimes gange fra home, sweet home.

Neida, det var ikke over ennå. Liam stopper på Shell for å innta en vel fortjent calzone, men stakkaren bak kassa slår inn både min og neste kundes varer på mitt kort, og må streve for å fikse det opp. Samtidig som jeg må vente lenge og lengre enn lenge for å få calzonen.

Derfor tenker Liam at «hei, jeg tar en snarvei hjem». Bad choice. Liam går seg praktisk talt vill, og finner iallefall til slutt ut at det ikke var en spesiell kjapp snarvei. Og det er snø ute, om du ikke visste det. Det betyr vått. Spesielt på beina.

Men, jeg er da hjemme til slutt. Drar snart til Qatar, og øyner en mulighet til å komme meg til Niger i samme slengen. Neida, jeg har det ikke så verst, jeg har ikke det. Natta, a!

Jeg ler.

Det detter flere tonn med snø ned i gatene, det er vått og kaldt, bussene kommer ikke fram, og foran Oslo S. spør de om jeg vil ha hasj.

Det landet her asså. Få meg vekk, snarest.