verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

NFF planlegger rekordtidlig sesongstart i Tippeligaen. Ingen kan hindre dem i å gjennomføre det.

Dette er en skoleoppgave i journalistikksjangeren «analyse». Problemet er selvsagt at forskjellen på en analyse og en kommentar, som vi også skal skrive senere denne uka, er minimal - og jeg er ikke helt sikker på hvilken side av grensa jeg beveger meg på. I en analyse skal man dog ikke få vite hva journalisten mener om saken, og det tror jeg at jeg holder meg innenfor her. Selv om jeg kommer med noen konklusjoner. Vi får se. Jeg lar det stå til.

Nyheten om at Norges Fotballforbund (NFF) har satt Tippeligaens seriestart til rekordtidlige 12. mars neste år, har skapt furiore.

Fotballsupportere på vei tilbake til byen direkte fra skiløypa, med supporterskjerf stramt bundet fast til halsen, dekket over av lange halser og ullgensere, er et scenario som Norsk Supporterallianse (NSA) helst vil slippe å se med egne øyne.

Så rasende var supporterne, at TV 2 den 26. oktober meldte at NSA truet med boikottaksjoner over hele landet når denne sesongens siste tippeligarunde spilles 7. november.

At NSA to dager senere presiserte at det var snakk om en banneraksjon, og ingen boikott, forandrer ikke det store bildet: Norske fotballsupportere mener spillet hverken er en vinter- eller helårsidrett, men en sommeridrett.

Flere av tippeligaklubbene deler supporternes syn på saken. Ni av de nåværende klubbene i vår øverste fotballdivisjon – Rosenborg, Brann, Vålerenga, Strømsgodset, Odd Grenland, Haugesund, Lillestrøm, Start og Stabæk – har ovenfor media uttrykt sterk misnøye mot en så tidlig seriestart.

Men antakeligvis protesterer både supportere og klubber til liten nytte.

Sjeldent tidligere har NFF valgt å ta hensyn til andre parter når forbundet kjenner sin bestemmelsesrett. Å nekte Follo å spille cupfinalen i rosa drakter for å vise sin støtte til kreftaksjonen, er bare det siste av mange eksempler på nettopp det.

At fotballpresident Yngve Hallen «ikke tror at et samlet norsk fotballpublikum står bak» supporternes planlagte aksjon i siste serierunde, og dermed glatt avfeier protestene, er også en indikasjon på hvor debatten vil ende:

Nemlig på åtte forskjellige fotballarenaer over hele landet 12. mars neste år, med stor sannsynlighet for bitende kulde og store snøfonner på sidelinjene som er måkt vekk fra vintergule gressmatter.

I NFFs øyne er nemlig argumentene for en rekordtidlig serieåpning for sterke.

EM-kvalifiseringskampen mot Danmark 26. mars, to uker etter den planlagte serieåpningen, er tungen på fotballforbundets vektskål.

For første gang på tolv år har det norske herrelandslaget en reell mulighet til å kvalifisere seg til et mesterskap. De 90 minuttene mot nabofolket fra sør vil være avgjørende for om det er EM-billetten eller lua vi står tilbake med i hånda.

En norsk tropp med matchtrening i beina kan være forskjellen på himmel eller helvete.

På sin blogg oppsummerer landslagets assistenttrener, Ola By Rise, sitt eget og NFFs synspunkt på denne måten:

«Jeg ser utfordringene med sesongstart midt i mars. Men av og til må man ta prinsipielle hensyn. Jeg synes Norge-Danmark 26. mars er verdt en slik prioritering.»

Når alt kommer til alt, handler ikke diskusjonen rundt den tidlige sesongstarten om hvorvidt fotball er en sommeridrett eller helårsidrett.

Den handler ikke om fotballsupporteren Ola Nordmann er villig til å måke vei fram til tribunen for å følge sitt favorittlag mens kvikksølvet på termometeret fortsatt ikke har krøpet over null.

Den handler om klubbfotball versus landslagsfotball.

Og etter en tolv år lang tørkeperiode for den sistnevnte, vil hverken vær, vind eller supporteraksjoner forhindre fotballforbundet i å prioritere laget med flagget på brystet framfor de 16 andre.

Tiden er inne for å finne fram vinterklærne.

Her om dagen, i går var det faktisk, ventet jeg på T-banen på Manglerud, på vei til skolen. Her i Oslo er det sånn at det står tavler på hver eneste stasjon som viser deg hvor lenge det er til banen kommer, og tida på tavla krøp nedover jevnt og trutt - 5, 4, 3, 2, 1 minutt.

Og så «nå».

Ingen bane kom.

Været var mildt sagt ufyselig; det var kaldt, det striregna, og det blåste som en orkan i Mexicogulfen. Men noen T-bane kom ikke.

Ikke noen info heller.

Tavla gikk tilbake til 1 minutt, ned igjen til «nå», og sånn sto den og veksla i ti minutter.

Til slutt gikk jeg lei og ringte 177 aka Ruteopplysningen, og kom etter langt og lenge gjennom til ei dame.

- Hva skjer med linje 4 mot sentrum? spurte jeg. Og ja, jeg var litt irritert i tonefallet - for jeg var lei av å vente.

Men jeg trodde disse folka i telefonen hadde lært seg å være hyggelig mot folk, dette med at «kunden alltid har rett».

Vel, ikke i Ruteopplysningen. Dama var sur, sa at «det hadde ikke de fått noen beskjed om, så hvordan i all verden kunne hun vite noe om det?»

Selvfølgelig, det var utrolig stupid av meg. Å tro at Ruteopplysningen kunne vite noe om når T-banen skulle komme. For mye forlangt, selvsagt.

Ingen unnskyldninger for forsinkelser. Ikke noe forsøk på å rette opp et noe anstrengt kundeforhold.

T-banen kom for så vidt til slutt, uten at jeg var spesielt fornøyd med Ruter av den grunn.

McDonald's, derimot.

Tirsdag skulle jeg på kino med cousin Peder, men før vi skulle møtes på Majorstua var jeg alt for sulten til å vente til etter filmen, så jeg stakk innom McDonald's på hjørnet.

Det var en del kø, så det tok litt tid før jeg fikk bestilt min faste dobbel cheese-meny. Det gikk enda litt tid før jeg faktisk fikk maten min, men ikke så lang tid at jeg kunne klage spesielt på det.

Likevel, da jeg hentet maten, spurte dama bak disken om jeg ville ha en Big Mac i stedet for den ekstra cheeseburgeren, siden jeg hadde ventet så lenge.

Fantastisk, tenkte jeg, og lovpriste kundeservicen deres. Satte meg ned og spise og lese VG'en jeg hadde kjøpt på veien, mens jeg ventet på at klokka skulle bli halv seks og jeg skulle møte Pedros.

Til slutt ville jeg avslutte med en sundae med ekstra sjokolade, og sa fra til dama bak disken. Hun øste på med den håtte, svært så nydelige sjokoladesausen, ga den til meg, og sa:

- 10 kroner blir det.
- 10 kroner, det var jo litt lite, svarte jeg. Den koster nemlig 22, er jeg ganske sikker på.
- Men du måtte vente så lenge i stad, så du får den for 10, svarte hun med et aldri så lite glimt i øyet.

Sånne folk asså, de redder dagen din.

Det verste er at det ikke er første gang det har skjedd med meg. Tidligere også har jeg fått både ekstra cheeseburgere og ekstra is helt gratis på McDonald's, bare fordi det har vært lang kø og jeg har måttet vente.

Det er nesten så jeg mistenker at de ansatte faktisk blir lært opp til å spandere litt på folk.

All ære til McDonald's, i hvert fall.

Ruter har en del å lære ennå.

...Show Champa Live @ Gamle Posten?

13. november inntar vi Gamle Posten i Porsgrunn, og pøser på med et time langt show du sjeldent har sett maken til.

Du har selvfølgelig hørt Arms of Faith, og den kommer vi naturligvis til å spille - til din store glede.

Men det er flere andre grunner til å komme.

10 flere grunner, for å være nøyaktig. Stormy Days, Old California og A Wish (Of the Midnight Moon) er bare noen av dem.

Ser vi deg der?

I så fall er det bare å trykke på attending her.

Bli gjerne fan av oss på Facebook, også.

Og sjekk ut ShowChampa.com

Eller MySpace.

Vi er noen giker, lillebroren min og jeg.

Helt siden i fjor høst har vi nemlig holdt på med å kåre tiårets aller beste album - altså album som kom ut mellom 1.1.2000 og 31.12.2009.

Det har tatt sin tid, naturlig nok, siden vi har hørt gjennom en hel haug med album (20 album for hvert år dette tiåret, det blir freakings 200 til sammen(!), kåret vinnere i forskjellige delfinaler for hvert år og endt opp med en grande finale.

Og nå er vi ferdige.

Mange vil selvsagt være uenig i mye, for dette er basert på egen smak og personlig oppfatning - selv vi to var ikke enige i så veldig mye.

Men er kommer altså fasiten, og jeg nøyer meg med å presentere topp 20:

(Klikker du på albumcoverne, får du forresten plata opp i Spotify. Et tips, bare.)

20) Morten Abel - I'll Come Back And Love You Forever (2001)

Kom tidlig i tiåret, og satt som et skudd med en gang. Dette albumet bringer fram gode minner hos både kid bro og meg selv, og har en sound som gjennomsyres av èn ting; vår. Varme, deilige vårdager, med Morten Abel på anlegget. Mhm...

Beste spor: «Dude of All Dudes», «You Are Beautiful», «I'll Come Back And Love You Forever».

19) Death Cab For Cutie - Plans (2005)

Plans, ja. Det desidert beste albumet til Death Cab dette tiåret, et album uten en eneste dårlig låt. Noen vil kanskje kalle det litt for mye pop, men dette er bare nydelig. Preben er litt mer fan av bandet enn hva jeg er, men vi er hjertens enige om at Plans er nydelig.

Beste spor: «What Sarah Said», «Crooked Teeth», «Marching Bands of Manhattan»

18) Coldplay - Prospekt's March EP (2008)

Det er ikke til å stikke under en stol at begge to er storfan av Coldplay, og Prospekt's March er en fantastisk EP. Det er drøyt at låtene på denne plata var til overs fra Viva la Vida, for det er noen nydelige låter. Men det er litt kort, og har noen remixer som strengt tatt ikke hadde trengt å være med.

Beste spor: «Life in Technicolor II», «Prospekt's March/Poppyfields», «Glass of Water»

17) Athlete - Black Swan (2009)

Athlete er et band som ikke så mange har oppdaget, men som er fantastiske. Vi vet ikke helt hvorfor vi er så fans, fordi de er egentlig ikke så veldig ekstraordinære, men vi er bare bergtatt. Black Swan er det nyeste, men dog sannsynligvis det minst gode. Men bevares, det er likevel bra. Sjekk det ut.

Beste spor: «Superhuman Touch», «Black Swan», «Rubik's Cube»

16) U2 - No Line On The Horizon (2009)

U2 trenger ingen nærmere presentasjon. De er store, og har også vært innflytelsesrike dette tiåret. Deres foreløpig siste album kom i 2009, og jeg mener det er et av deres beste på mange, mange år. Preben er ikke så stor fan av No Line, men det karrer seg altså til en 16. plass.

Beste spor: «Magnificent», «Stand Up Comedy», «I'll Go Crazy If I Don't Go Crazy Tonight»

15) Mika - Life In Cartoon Motion (2007)

Enten elsker du Mika, eller så hater du ham. Vi elsker ham. Det vil si; vi elsker det første albumet. Oppfølgeren fra 2009 var en stor skuffelse. Men dette albumet er stappfullt av godlåter, godlåter du ikke kan bli annet enn glad av å høre på. Grace Kelly er jo en av de beste låtene som er laget her i verden.

Beste spor: «Grace Kelly», «Love Today», «Happy Ending»

14) U2 - All That You Can't Leave Behind (2000)

Jepp, jeg sa at No Line var U2s beste, men dette kommer ikke langt etter. Dessuten er jo Beautiful Day en av de aller beste låtene som finnes her i verden. Så er det slik at Preben mener dette er U2s beste, og dermed stikker denne plata av med en god 14. plass. Vi er dog enige om at første halvdel er bedre enn siste.

Beste spor: «Beautiful Day», «Elevation», «New York»

13) Sigur Rós - Með suð í eyrum við spilum endalaust (2008)

Sigur Rós, dere. For et band. Ekte islandsk, ekte musikk. Með suð í eyrum er deres hittil nyeste album, og jeg elsker det. Preben også, men hakket mindre enn meg. Første halvdel er klart best, med noen låter av absolutt verdensklasse, eller Erik Huseklepp-klasse, som Nils Johan Semb ville sagt det.

Beste spor: «Inní mér syngur vitleysingur», «Með suð í eyrum», «Festival»

12) Kent - Röd (2009)

Mens vi er inne på skandinavisk grunn; for et band svenske Kent er! Hver gang de gir ut plate trenger jeg lang tid på å like det, og hver gang ender det med at jeg elsker det totalt. Röd kom i 2009, men er ikke deres siste - men en av deres aller beste. Dette er synthpop av beste kaliber.

Beste spor: «Vals för Satan (Din vän pessimisten)», «Töntarna», «Det finns inga ord»

11) Fleet Foxes - Fleet Foxes (2008)

Fleet Foxes er et ålreit band. Vokalisten har sosial angst, og sier selv: «Jeg snakker ikke med noen, og har ingen andre venner enn bandet mitt.» Gutta er skjeggete, ser ut som de kommer fra de dype skoger i Afghanistan, og er egentlig merkelige på alle mulige måter. Men musikken de lager er fantastisk, og balsam for sjelen. For et debutalbum!

Beste spor: «Blue Ridge Mountain», «White Winter Hymnal», «Sun It Rises»

10) Athlete - Beyond the Neighbourhood (2007)

Athlete igjen, og denne gangen deres tredje album. Her finner du noen av deres aller beste låter, og spesielt Flying Over Bus Stops er en låt du må sjekke ut. Det er en av de fineste sangene jeg vet om, men albumet er generelt pakket med godlåter. Athlete, altså. Finn fram Spotify og sjekk det ut!

Beste spor: «Flying Over Bus Stops», «Second Hand Stores», «Hurricane»

9) Animal Collective - Merriweather Post Pavilion (2009)

Animal Collective. Preben falt for dem ved første gjennomhøring, mens jeg syntes det var utrolig irriterende musikk. Så gikk det litt tid, og jeg likte det mer og mer, uten helt å ville innrømme det. Nå er jeg også solgt. Dette er musikk du blir hypnotisert av å høre, og det er ikke uten grunn at kritikerne skamroste albumet. For det er fantastisk.

Beste spor: «Brother Sport», «Summertime Clothes», «My Girls»

8) Sigur Rós - Takk... (2005)

Oi, oi, oi. For et band. For noen sanger. Hoppípolla forandrer livet ditt. De andre er fullstendig magiske. Dette er det andre albumet Sigur Rós ga ut dette tiåret (gjennombruddet med Ágætis Byrjun kom i desember 1999), og deres aller, aller beste. Dette er islandsk trolldom, fullbyrdet med den eventyrlige stemmen til Jónsi.

Beste spor: «Hoppípolla», «Glósóli», «Sæglópur»

7) Athlete - Vehicles & Animals (2003)

Dette er gjennombruddsalbumet til tidligere nevnte Athlete, som kom i 2003. Plata er fullspekket med uredde indielåter, som tyter over av herlig energi. Albumet fikk gode kritikker fra de fleste musikkmagasinene i Europa, men den forventede kjempesuksessen uteble rent kommersielt. Hos meg og lillebror, derimot, ble det braksuksess.

Beste spor: «El Salvador», «You Got The Style», «Shake Those Windows»

6) Kent - Du & jag döden (2005)

For et album. Det starter perfekt med 400 slag, før ni fantastiske låter følger på. Så avsluttes det hele med tidenes beste sistespor, Mannen i den vita hatten (16 år senare). Preben er ikke en like stor fan som meg, så det ble «bare» sjetteplass. Jeg rangerte albumet nest best av alle.

Beste spor: «Mannen i den vita hatten (16 år senare)», «400 slag», «Klåparen»

5) Coldplay - X&Y (2005)

Nevnte jeg at vi er fan av Coldplay? X&Y er deres tredje album dette tiåret, og kanskje det albumet som for alvor gjorde dem til et av verdens aller største band. Det lukter litt kommersielt av albumet, litt for kommersielt vil enkelte si, men kjære - så bra det er. Det er bare å lene seg tilbake og nyte låtene - alle 13 er fantastiske.

Beste spor: «Fix You», «Swallowed In The Sea», «The Hardest Part»

4) Coldplay - Parachutes (2000)

For cirka ni år siden satte jeg på noen mp3-er på storebror sin PC. To låter falt jeg for med en gang; Don't Panic og Trouble het de. Da ble jeg Coldplay-frelst, og har aldri falt fra siden. Dette er tidenes beste debutalbum, er både Preben og jeg skjønt enige om. Og det er deilig å kunne si at jeg elsket Coldplay før de tok over verden, forresten.

Beste spor: «Spies», «Don't Panic», «Yellow»

3) Coldplay - A Rush of Blood to the Head (2002)

Det blir mye Coldplay når vi nærmer oss toppen her. Etter det debutalbumet, er det vanskelig å følge opp med et andrealbum. Coldplay klarte det. A Rush of Blood er ganske lik Parachutes i stil, likevel har det en egen sjel. Og det er ikke rart at de fire gutta ble genierklært etter dette. Politik får fortsatt nakkehåra til å reise seg. Det er så bra.

Beste spor: «Politik», «The Scientist», «A Rush Of Blood To The Head»

2) Athlete - Tourist (2005)

Athlete er faktisk det bandet som klarer å splitte Coldplay i toppen. Tourist er enkelt og greit nydelig. Det begynner med en låt som kan karakteriseres som en popballade av ypperste slag, og kvaliteten holdes oppe helt til siste slutt. Teksten på Wires er til å bli rørt av. Twenty Four Hours ditto. Yesterday Threw Everything At Me er enkel og uimotståelig. Sjekk det ut.

Beste spor: «Wires», «Half Light», «Chances»

1) Coldplay - Viva la Vida or Death And All His Friends (2008)

For noen gutter. For en plate. Det finns ingen ord som kan beskrive. Fra Life in Technicolor i starten til samme låt fader ut mot slutten, er det ti låter som nesten forandrer livet ditt. Fantastisk vakkert. Jeg sier ikke mer, annet enn at albumet fikk full score fra både Preben og meg. Og Reign of Love.

Beste spor: «Viva La Vida», «Lovers In Japan/Reign of Love», «Strawberry Swing»

Oh yep. Akkurat nå befinner jeg meg i et nokså bortgjemt sted som heter Wildenhausen, et sted du kan lese mer om her.

Fattern, lillebror og meg selv tok nemlig turen til morra'n idag; sto opp klokka halv seks for å rekke Color Line til Hirtshals, og duret videre nedover Danmark og videre inn i Tyskland.

Hvor vi drar videre er ikke helt planlagt, vi gjør det bare for å få oss en tur. Og det er digg nok, det. Veldig ålreit å bare sitte i bilen og sove, se film og ikke noen ting fornuftig.

Og foreløpig er vi altså strandet i Wildenhausen.

Men denne bloggposten handler ikke om Wildenhausen.

Jeg vil i stedet si noe om dansker.

Jeg tror ikke jeg er så fan av dansker.

Det er ikke snilt å stryke alle over én kam, naturligvis, det finnes helt sikkert mange flotte dansker rundt omkring, det er ikke det.

Men ta svenskene, da. De er hyggelige. De ser ikke minst bra ut. Og de snakker så man forstår dem.

Dansker, derimot, virker ganske overlegne. De er som regel halvfeite, enten det er mann eller dame, og ser i det hele tatt ganske ufordragelige ut. Og språket? Har ikke sjans. Ikke i verda.

Det er toppen av forhåndsdømming, dette her, men inntrykket er virkelig litt av det samme etter et gjensyn med nabolandet, altså.

Men det skal sies; det finnes noen gode eksemplarer av dem også. Som i en gammel 70-tallssjappe vi var innom, som det forresten finnes titusenvis av i det lille landet. Uansett, kassadama der, som var godt over 60, tok meg i mot med et smil da jeg skulle kjøpe meg en «Stor French Hot Dog».

- En stor french hot dog, sa jeg, på sakte, tydelig norsk. (Klok av skade: Forrige gang jeg prøvde å snakke med danske, da jeg for et par år siden skulle finne ut av om det fantes en kino i Hirtshals, måtte vi ta samtalen på engelsk.)

- En stor french hot dog, gjentok dama i et forsøk på å herme etter norsken min. Et veldig godt forsøk faktisk, hun hørtes ut som en bergenser som prøver å snakke østlandsk.

Så smilte hun igjen.

Så det finnes ålreite dansker, altså.

Jeg gleder meg likevel til vi gruser dem sønder og sammen 26. mars på Ullevaal stadion.

- Jeg er så lei av å se trynet til Carl I. når jeg sjekker bloggen din.

Det, samt flere andre kommentarer, er nok til at bloggemotivasjonen igjen begynner å melde sin ankomst. Egentlig er det et lite paradoks; med det samme praksisen er over, og jeg igjen faktisk har litt fritid her i verden - da blogger jeg ikke.

Ja, ja, sånn kan det gå.

Det har uansett ikke skjedd så fryktelig mye spennende siden sist. Litt skole, litt jobbing, litt fotball, og sånn går dagene.

Nettopp nå sitter jeg og irriterer meg over skjebnen, skaperen, eller hvem det nå er som har ansvaret for det pusset jeg nettopp er blitt spilt.

Du skjønner, jeg driver med dette snuskuttet mitt igjen. Jeg snuser, og jeg vet det ikke er så veldig sunt, men det plager meg ikke så voldsomt. Jeg spiser McDonald's litt for ofte også, det er ikke spesielt mye bedre.

Men det koster massevis av penger, og nå kommer det til å koste mer også.

Mye derfor har jeg lyst til å slutte, i hvert fall trappe voldsomt ned. Og det har jeg klart også; siste boks jeg kjøpte var på lørdag, før jeg kjøpte en i dag også.

Bare det er en prestasjon, bruke fire hele dager på en liten boks med snus, derfor er jeg godt fornøyd med begynnelsen.

Men i dag måtte jeg altså resignere og kjøpe en ny boks, til 75,- på en fullstappa sjappe på Meny Oslo City.

Så tok jeg en snus, og satte meg på Sørlandsekspressen mot Bandittenes Mekka.

To og en halv time senere var jeg framme, og gikk av bussen til en ventende mor og storesøster - noe som alltid er like hyggelig.

Snusen, derimot, den fortsatte mot sørlandet. Uten at den hadde spurt onkel Liam om lov. Det er kanskje forståelig, ettersom onkel Liam hadde akkurat så stor omsorg for snusen at han ikke verdiget den en tanke da han gikk av bussen.

Anyways, det virker altså som om skjebnen/skaperen (jeg går faktisk for den siste) spiller meg et puss - og får meg til å kaste bort 75,-, samtidig som jeg går en hel kveld med abstinenser mens min elskede General Portion Ekstra Sterk faktisk har tatt turen til Kristiansand.

Og jeg har på følelsen at jeg kommer til å takke ham en dag.

Nå tar jeg turen til Tyskland/Belgia og hvor vi enn måtte finne på å dra, sammen med pappa og kid bro. Tax Free-butikken på ferja blir en obstacle av de rent sjeldne.

PS. Apropos pappa, jeg oppretta nettopp en ny blogg for ham, siden han ikke husker passordet til den forrige. Sjekk ut terjefuglset.blogspot.com.