verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Republikken Nauru, tidligere kjent som Pleasant Island, er en øyrepublikk i det sørlige Stillehavet. Det er et av verdens minste land både når det gjelder innbyggere og areal, og verdens minste republikk.

Når det gjelder areal er det også verdens minste ikke-europeiske land. Nauru har ingen offisiell hovedstad, men regjeringa holder til i Yaren.

Mye av landets tidligere rikdom kom fra de store lagrene av fosfater, antatt å være av enten guano eller annet marint opphav. Fosfatet blir brukt som gjødsel rundt om i verden, og det meste av det har blitt eksportert til Australia.

I og med at fosfatressursene nå er så å si utbrukte, går Nauru en usikker framtid i møte. På 1990-tallet forsøkte landet å få alternative inntektskilder ved å introdusere seg selv som et skatteparadis, men dette ble det en slutt på i juli 2004.

(Fra Wikipedia.)

Tornerose sov i hundre år, hundre år.

For et par dager siden fløt det over av klaging her på bloggspotten, klaging over sykdom og skit, uten at jeg fikk så fryktelig mye sympati fra andre enn gode, gamle pappa.

Det var hyggelig, pappa, men jeg savner enda mer feedback a lá «uff, så forferdelig kjipt du har det, Liam.»

Neida. Jeg klarer meg.

Søvn
Og etter å ha vært lost i ganske mange dager, tror jeg at jeg faktisk har beveget meg inn på den veien som så mange kaller «behrings vei». Nei, «bedringens vei» var det visst. (Ach, for en forferlig dårlig joke.)

Men et par ukers sykdom har satt sine spor på kroppen, godt kombinert med en ny og forbedret døgnrytme: I går kveld sovnet jeg klokka 19, og sov konstant (la gå, jeg våknet et par ganger, men sovnet umiddelbart igjen) fram til i dag tidlig.

På toppen av det hele forsov jeg meg, og måtte bruke et par hundre spenn på taxi til jobb.

Over tolv timers søvn, altså. Det er mer enn jeg sover i helgene. Til og med de helgene jeg har fri.

Savn
Så jeg håper virkelig sympatien blir synlig i kommentarfeltet i dag, alt annet ville vært en katastrofe. Siden det er så gøy å blogge, blir du ikke kvitt meg selv om du ignorerer kommentarfeltet med alt du har av krefter, så det er bare å legge igjen noen ord.

Fra alvor til mer alvor: Midt i all jobbingen merker jeg at jeg savner bandet mitt, som jeg ikke har truffet på flere uker nå på grunn av all opptattheten.

Heldigvis har vi en spillejobb om to helger, en spillejobb av de fine, siden vi skal spille til støtte for Rachel Trovi. Det blir fint, og dessuten skal vi bli meget strukturerte og gode på å ha øvelser framover.

Wembley er ikke glemt helt ennå. Ikke i det hele tatt.

Sånn greie man tar opp samteler med, vettu
Jeg er ferdig på jobb for dagen, men før jeg går hjem for dagen skal jeg innom en sjappe for å kjøpe meg en diktafon.

Til opplysning.

Kommende uke venter nemlig flere kafémøter med intervjuobjekter, og det frister stort å droppe notatblokka og pennen og i stedet bare trykke «record».

Jeg har ønsket meg diktafon helt siden jeg startet i Nettavisen for tre år siden, så det er absolutt på tide.

Den kan være moro å ha med på bandøvelse også, forresten.

Dessuten kan det være fryktelig ålreit å ha med på et oppdrag som sannsynligvis venter i september.

Mer om det siden.

Lege etterlyses.

- Har du hatt en fin helg, Liam? spørres det når man er tilbake på jobb en kald og våt mandag morgen i hovedstaden. En mandag det oser høst av. En mandag som representerer mandager generelt.

- Det kommer jo an på hvordan man definerer en fin helg, er det beste svaret jeg kan gi.

Helgen har nemlig bestått av soving, soving og litt mer soving, kun avvekslet med litt PC og TV og et hyggelig besøk hos Pål, Megan og Natalie, som virkelig vet hvordan man tar seg av en lillebror i nød.

Bihuleskit
Jeg er nemlig syk. Jeg er opplært til at man ikke skal syte og klage over alt mulig her i livet, tross alt har vi det ganske fint, sånn alt i alt, og litt sykdom bør ikke føre til en klagesang som overgår bibelske proporsjoner.

Men når halsen snøres igjen så man skulle tro at en fisker har vært på ferde med snøret sitt, snørret renner ustanselig (jeg ANTE ikke at det fantes så mye snørr i hele verden!) og det atpåtil kommer blod ut fra neseborene når jeg snyter meg, da merker jeg at det skal blogges om.

Nevnte jeg forresten hodepinen? Opphavet til makkverket virker å komme fra like under høyre (for meg, venstre hvis du kikker på trynet mitt) kinnbein, men det sprer seg til en smerte som virker inn på hode, øyne og ikke minst kjeve.

Så hva er egentlig galt?
Det lurer jeg også på. Derav ingressen for i dag.

På Ibiza, der jeg først ble sjuk, brant det som bare f i halsen, og Påls erfaringer fra elendigheten sa at symptomene - naturlig nok - lignet halsbrann.

Men det brenner ikke i halsen lengre, uten at jeg på noen som helst måte kan friskmelde meg selv helt.

Med den nevnte smerten under kinnbeinet, som sprer seg til hode, øyne og kjeve, lurer jeg på om det heller kan dreie seg om bihulebetennelse.

Sikker er jeg naturligvis ikke, så om noen lesere sitter inne med uante, medisinske kunnskaper, er det bare å spytte ut.

Hva feiler det meg egentlig?

Alt, Liam. Alt.

(Det er dessuten litt gøy å diagnosere seg selv hele tida. SJEKK det bildet av bihulebetennelseskiten, da. Det ser jo ut som en alien.)

Nok klaging
På jobben har det vært knuste vinduer og falleferdig tak i snart en måned, ettersom regjeringskvartalet er nærmeste nabo.

Nå er arbeidet med å fikse situasjonen i gang, hvilket betyr at hyggelige polakker stadig trasker inn på kontoret og røsker opp i det som røskes må. Uten at det ser ut til å bli bedre med det første, det er stadig noen gigantiske hull i taket over meg.

Sjarmerende er det også når man plukker glassbiter opp fra mapper man trekker ut av hyller.

Det var ingen på jobb fredag 22. juli klokka litt over tre, og det skal man være glade for.

Jaaaaaaa!

Grunnen til den ekstatiske ingressen er som følger: Jeg har jobbet tidlig hver dag denne uken, og nå - på fredag ettermiddag - sovnet jeg som et skudd da jeg kom hjem.

Da jeg våknet, var klokka åtte, og det var gått en hel omgang av kampen mellom Odd og Vålerenga. Møkkalaget ledeet 1-0.

Nå, akkurat idet jeg skrev «12. august 2011» som tittel på et sofistikert blogginnlegg, kranglet Steffen Hagen inn 1-1.

Shitt, så nervøs har jeg aldri vært mens jeg har blogget.

Mylo Xyloto
24. oktober er en spesiell dato av mange årsaker. Ikke minst er det jo FN-dagen, det må ikke på noen som helst måte glemmes.

Men det glemmes i år.

I år kommer Coldplays femte album, Mylo Xyloto, ut den 24. oktober, og det kommer til å bli en jubeldag på alle mulige måter. Singelen Paradise slippes 12. september, og foruten den er kjenninger som Every Teardrop Is A Waterfall og Major Minus med på herligheten.

Og jeg gleder meg.

Every Teardrop Is A Waterfall var en liten skuffelse i starten, den virket litt monoton og rett fram, men i løpet av sommeren har den vist seg som en kjempehit det er umulig ikke å bli glad i.

24. oktober, dere. 24. oktober.

Damn, frispark i farlig posisjon til Vålerenga. *Holde pusten.* Rett i muren. Puh.

KrF
I dag dro jeg til Økern, der KrF hadde «valgkampsåpning». Det var...

Oi, oi, oi, for en sjanse!!

...det var den merkeligste valgkampåpningen jeg har sett, uten at det betyr så mye, siden jeg ikke har vært på noen valgkampåpninger.

På grunn av 22. juli valgte de nemlig å tone ned valgkampen, og dagens åpning var en minnemarkering der det var fullstendig tyst i salen, med unntak av noen rolige talere, i en knapp time.

Men for min del var det ålreit, det var få eller ingen andre journalister der, så jeg fikk en god prat alene med Knut Arild Hareide og de andre i KrF-ledelsen. Kontaktbygging er visst stikkordet.



Helga
I helga har jeg fri, og planen er egentlig å dra til Drammen på lørdag og øve sammen med en god gjeng med musikere fra Intro. Men forkjølelsen og feberen etter Ibiza-eventyret har fortsatt ikke sluppet taket, så jeg lurer på om det er ganske hensiktsløst.

Uansett blir det nok en tur på søndag, for å få med seg en gudstjeneste.

Oh, crap. Corner til Enga, et halvt minutt på overtid. Gjett om det blir mål, da. *Pause.* Headet unna av Frodo i første omgang. Vi får ryddet unna. Bra.

Hvor var jeg? Intro, ja. Det er utrolig kjipt å miste synging, men stemmen er ikke på lag med resten av kroppen, så da er det ikke så mye å gjøre.

Det endte 1-1. Ikke godt nok. Men ok.

God helg!

I'm back.

Den siste tiden har blogglysten faktisk meldt seg igjen, og til syvende og sist innser jeg at jeg ikke helt klarer å la være.

Meningene mine må frem. I den grad man kan kalle usammenhengende svada for meninger.

Ibiza, baby
Etter at slutten av juli ble preget av terrorsjokk og dårlig vær, innså jeg på mandag for en drøy uke siden at jeg hadde mindre enn én uke igjen av ferien. Og ettersom de fleste fridager i sommer har blitt tilbrakt inne, mens regnet har fosset ned ute, fant jeg og storebror ut at vi trengte en tur.

Følgelig endte det med at vi sjekket alt som var av fly- og charterselskaper for sydenturer, og endte opp med å dra til partyøya Ibiza halvannet døgn senere. Med på turen, foruten meg og storebror, ble storebror(2), og vi hadde fire nydelige dager på den spanske øya.

Ikke så mye festing, siden vi bodde på tidenes familiested, fullstendig blottet for ecstacy og andre ulumskheter, men vi koste oss da maksimalt likevel.

Turen ble selvsagt dokumentert på tape, og planen er å redigere en liten uskydig film til mine trofaste lesere. Pinaccle er allerede lastet ned.

Ny jobb
Denne uken var altså ferien over, og jeg er for fullt i gang med ny jobb.

KS er stedet, så jeg er altså kristenjournalist. Og sportsjournalist, skal sies, jeg har ikke skåret av alle bånd til Nettavisen ennå.

Og det er egentlig helt fint. Jeg tjener pengene jeg trenger, samtidig som jeg gjør det jeg er glad i – nemlig å skrive. Det at jeg velger å blogge etter åtte timer foran skjermen, er vel bevis godt nok for at jeg liker å skrive.

Dessuten har jeg fått en MacBook med på kjøpet i ny jobb, og det føles veldig fint. Jeg mener fortsatt at PC er langt bedre enn Mac, men jeg er villig til å gå så langt som å innrømme at noen er uenige.

Og ellers
Ellers er det egentlig ganske mye jeg har på hjertet, men jeg tror jeg tar det litt etter litt. Nå går snart t-banen, så jeg bør egentlig pakke sammen Mac'en og stikke.

Mac, altså.

Den har ikke sjel. PC'en min, den bærbare, er som en lillebror. Mac, derimot, er bare en maskin. Den gjør det du ber om, og den gjør det uten å klage, men det er nettopp det. Den er som en robot. Den har ikke sjel.

Om jeg virker utakknemlig, beklager jeg, og jeg er ikke det. Det føles som sagt veldig digg å ha en ny maskin. Kanskje jeg til og med en dag foretrekker Mac foran PC.

Men PC is the thing, akkurat nå.

Vel.

Mer senere. Bloggen er oppe og går igjen. Vær fornøyd med det.