verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Det er seks kamper igjen. Ingenting skal tas for gitt, vi har blant annet vanskelige kamper i Parken og Portugal igjen.

Men NÅ er det gøy å følge med på landslaget, nå. Island ble slått på fredag, og i kveld var det Portugal som måtte dra tomhendte hjem fra Ullevål.

Jeg så kampen sammen med storebror Chris og svigerinne Megan, og underveis var det også nervøs kommunikasjon med Pål i Bamble.

Norsk landslagsfotball er morsomt igjen, altså.

Det er så deilig.

Og selv om det som sagt er tidlig, begynner det så absolutt å kikkes på flybilletter til Polen og Ukraina sommeren 2012.

Takk, Drillo, for alt du gjør med det norske landslaget.

Å, så glad jeg er akkurat nå.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg begynte å sette spørsmålstegn ved Drillo.

For kampene mot Makedonia og Nederland var virkelig ikke bra, og det verste av alt var at det virka som om sjefen var fornøyd med ett poeng på de to møkkakampene.

Men så du kampen i går, eller? Så du spillet før 2-0-målet til Gamst? Det var jo så fantastisk fint at jeg nesten ikke visste om jeg skulle le eller gråte der jeg satt. Drillo ville snudd seg i grava av pur begeistring hvis han hadde vært død; det er han heldigvis ikke, han er fullt oppegående, og serverer endelig nasjonen fotball som er morsomt å se på.

Selvfølgelig er det ingen grunn til å ta av, vi kommer ikke til VM, til det var han hvis navn vi ikke nevner landslagssjef alt for lenge, men det er iallefall en fryd å se på. Og det kommer et EM i 2012, gjør det ikke det?

Hører du det, Hareide!? Du er et mareritt av en trener, måtte du komme tilbake til Tippeligaen og styre Brann eller Rosenborg til direkte nedrykk. Bare hold deg langt unna Odd Grenland, så er jeg fornøyd. Hvor var du nå, sa du!? Örgryte? Vinner du noen kamper der a, hæ!? Ikke det, nei. Tenkte jeg det ikke...


FOTO: Bjørn S. Delebekk (Hentet fra VG Nett)

Norge slo altså Skottland i går, 4-0 til og med, og mer om kampen leser du her, mens en utmerket kommentar av min dyktige sportssjef leses her.

Harde tider, kjære bror
Nesten like morsomt som kampen i går, var denne artikkelen hos The Sun.

Gadd du ikke å klikke på linken, nå? Gjør det. Tro meg, det er fantastisk lesning.

Hele artikkelen handler om hvor dyrt det er å være skotsk fotballfan i Norge, og om hvordan de klarer å spare nok penger til å dra på fylla om kvelden. Her snakker vi hamstring av mat på forhånd, før avreise, og det i store mengder også. De stakkarene som ikke tenkte på det benytter seg av mat-svartebørshandelen, faktisk.


FOTO: The Sun

Resten av artikkelen pøser på med prisene på øl, pizza og burgere i Norge, og det med fet skrift og utropstegn bak hver eneste pris. Fantastiske briter. Måtte de leve evig.

Og i dette potetlandet skal altså en stakkars student tjene til livets opphold samtidig som han utdanner seg og har milliongjeld. Få inn noen FrP-ere, a. Sporenstreks!

Livet og alt det andre
Avisene i dag skriver stort sett om John Arne Riise og det hylekoret av noen mødre han har, og dermed har jeg sikret meg litt annet lesestoff.

Ferien er nemlig ikke helt over for min egen del, skolen starter først neste uke, og derfor har jeg vært en tur på biblioteket og sett meg om. Sommeren i dette landet tilsier jo ikke annet enn at man må lese: Som regel må man sitte inne og foreta seg noe, og skulle sola dukke opp er det jo bare å legge seg ut på en gressflekk og dra fram lesestoffet, da også.

Anyway. Jeg har lest ut Hodejegerne av Jo Nesbø, en i og for seg bra bok, men nesten mer komedie enn krim, spør du meg. Nå er jeg i gang med Lyngutten - livet og alt det andre, skrevet av den eminente Bill Bryson.

Mannen er mest kjent for reisebøkene sine, men har også vist verden en perle som En kort historie om nesten alt - les den, om du har mulighet. Og det har du, den står i bokhylla hjemme i kåken nemlig, så det er bare å låne. Etter 9. september, selvklart.



Men Bill Bryson, ja. Han er det største funnet i litteraturverdenen siden Dante skrev Den guddommelige komedie, og det sier ikke så rent lite. Dessuten er skrivestilen hans akkurat som jeg liker det; lett, morsomt og ikke spesielt alvorlig. Dersom forfatterdrømmen min noen gang skulle bli virkelig, blir det nok etter inspirasjon fra Bill Bryson.

(Og jeg har jo da også skrevet en bok - reisereportasje - ferdig, faktisk. Mangler bare litt finpussing, så skal jeg endelig få somlet meg til å sende den inn til et forlag for tilbakemelding. Driver forlag med sånt, forresten, gir deg en tilbakemelding på hvordan du skriver? Eller blir det bare med manuskriptet tilbake i postkassa med stempelet REJECTED?)

Fjoråret:
Liam hadde sin aller første skoledag på BI, gleda seg til fortsettelsen, og så verdens nest beste klubblag mose Østlandskameratene 5-1.

Året før der:
Var det fryktelig stille på blogspotten.

Året før året før der:
Fukitol, pilla som holder deg gående når hverdagen suger.

Året før året før året før der:
Tyst som graven.

I've crossed the deserts for miles
Swam water for time
Searching places to find
A piece of something to call mine
(All Saints - Pure Shores)

Tilbake til fremtiden.

Det var en tid da lille Liam elsket Norge. Da han jublet da vi vant, gråt da vi tapte, og som opplevde selve drømmen da han overnattet på hotellet sammen med de norske spillerne etter en landskamp (en kamp der vi for øvrig knuste Mexico 5-2). Da vi hevdet oss mot de beste, da vi slo Brasil, England, Nederland og Italia som om de var lilleputtnasjoner, og da Ullevål var et ubeseiret fort i nesten åtte - 8 - år.

Men så raknet alt. Lidenskapen, interessen, resultatene. Armenia på Ullevål ble plutselig noe vi ikke kunne ta lett på, og ikke nok med det: vi klarte ikke slå dem heller. Alt på grunn av én mann, hvis navn ikke nevnes på denne bloggen.

Men hva skjer nå? Et eller annet er på gang iallefall. Jeg så ikke mye av dagens kamp, men det lille jeg så på kinesisk web-TV med engasjerte kinamenn som kommentatorer brakte tilbake litt av den gamle gløden. Greit nok, det var privatlandskamp, helt uten betydning. Men Tyskland ligger på 2. plass på FIFA-rankinga, Norge på 56. Vi rykket tre plasser opp forrige måned, uten å spille en eneste kamp, men med ny landslagssjef. Da forteller en fortjent(?) seier på bortebane mot tyskertøsene noe.

Jeg er fortsatt mer enn skeptisk til at Norge kan klare å komme seg til Sør Afrika. Joda, vi kan klare andreplassen, men ikke en gang da er playoff-plassen klar. Sannsynligvis ligger vi i faresonen for å bli det dårligste laget på andreplass, og dermed ryker ut allerede da. Og om vi skulle karre oss til playoff møter vi garantert et lag som er mye bedre enn oss, iallefall spiller for spiller.

Men det betyr egentlig ikke så mye. Ikke hvis gløden kommer tilbake.

Drillo, jeg elsker deg.

Dette er fra meg til deg, Åge Hareide. Måtte du en gang lese det.

Det var en gang da det var gøy å være norsk. Da vi fulgte med på fotball og sang heia Norge med stolte og følelsesladde ord. Vi slo England, vi slo Nederland, vi slo Brasil, vi slo Spania, og ikke nok med det - vi tok det nesten som en selvfølge. Det var en gang da vi gledet oss til landskamper. Det er ikke mer nå.

Gårsdagens kamp mot Nederland så jeg ikke engang, utenom den første halvtimen. Det var fotballtrening på kvelden, men jeg syntes ikke det gjorde særlig mye. Gløden og interessen for Norge er nemlig blitt totat fraværende, og det er ikke bare fordi jeg er blitt eldre siden 1998 og tar ting litt mer med ro. Men fordi Norge er blitt et landslag på nivå med Island og Makedonia. Eller - ikke på nivå engang. Vi ligger faktisk bak dem.

Vi har ikke bruk for medgangssupportere, vil kanskje noen si, man må støtte laget sitt i både motgang og medgang. Men det er ikke det det handler om. Det handler om et fotballforbund som lar kompisen sin styre laget akkurat som han vil, og ikke gidder å høre hva et helt folk sier.

Jeg må innrømme at jeg hadde håpet at fornuften skulle seire etter gårsdagen, og at jeg skulle komme hjem til avisoverskrifter som sa at Ydmyk Hareide trekker seg med umiddelbar virkning. Skjønt - håpet var vel ikke særlig stort, og jeg ble heller ikke nevneverdig overrasket over hva overskriftene faktisk sa, nemlig: - Jeg gir meg aldri! Det er patetisk, det er utrolig egoistisk.

Norge vil aldri bli noen fotballgigant, det klarer tilogmed jeg å begripe. Med snaue fem millioner innbyggere vil det alltid bli vanskelig å hamle opp med Brasil, England, Spania, og en rekke andre nasjoner som er mye, mye bedre enn oss, og som alltid vil være det. Likevel, vil jeg påstå, bør vi være så mye bedre enn det vi er nå. Vi er verdens rikeste nasjon, noe som gjør at vi kan (og forsåvidt også har gjort) satse på fotball på en sterkere måte enn mange andre, og det er dessuten en enorm interesse for sporten i det lille landet vårt. Vi bør kunne slå Island på hjemmebane, vi bør faktisk klare å bli et av 32 land som deltar i VM. Se på Sverige, som tross alt ikke er så mange flere enn oss. De har vært med i alle de fem siste store mesterskapene, i tillegg til å bli bronsevinnere i USA i 1994. Sist gang vi var i et mesterskap selv var i 2000. Nå vil det ha gått minst tolv år før vi igjen er med i det fine selskapet.

Takk for det du har gjort med Norge, Åge Hareide, med Nye Norge som du så fint kalte det. Takk for den ydmykheten du har vist oss, en klubbtrener ville selvfølgelig fått sitte mye, mye lenger om han kunne vise til de resultatene du har. Takk.

Trenger du hjelp om fremtiden? Ring klarsynte Liam for alt du trenger å vite, han veit iallefall dritmye om når dataen din kommer til å gå ad dundas.

Joda. Ikke før jeg hadde skrevet det måtte det jo gå gærnt. Nå er det riktignok nettet som bøgger som bare det, men jeg har en mistanke om at det kan ha noe med PC'n min å gjøre. Det er noe av det mest irriterende som finnes, dette at nettet klikker og PC'n ikke er vennen min, men det ordner seg nok. Jeg har fått et hett tips fra en klassekompis om antivirus-skit, kanskje det hjelper. Livet er jo ikke verst, sånn uansett.

Så hvaskjera Liam?

Vel, jeg er treningsfantom. Visste du det el? Ikke jeg heller... Men nå skal jeg og Magz ut og jogge, før jeg skal til Manglerud og ha to - to - fotballøkter. Og det er ikke bare lek og moro heller, skal jeg si deg, det er blodig alvor og slit. Be for meg a, gidder du det?

*

Jeg var på jobbintervju igår forresten, hos Elkjøp. Det gikk ganske ålreit egentlig, iallefall syntes jeg det selv, men så var det bare det at jeg har fått et annet tilbud da. Og med tanke på at det er journalist jeg vil bli passer det jo innamri greit å kunne jobbe for Nettavisen. Til tirsdag starter opplæring/se hvordan jeg jobber/se om jeg kan jobbe i det hele tatt, og jeg gleder meg som en liten unge gleder seg til juleferien. Jeg er skikkelig kin på å få det til iallefall, så får vi se hvordan det går.

Anywho...

Landskamp idag, Norge blir grust av Nederland, jeg får det uansett ikke med meg pga treninga. Jeg gråter ikke, så lenge Åge Hareide er trener er det ikke noe krise for meg at jeg går glipp av en kamp eller ti. Når skal den mannen ta til fornuft og gå av? Jeg venter i spenning mens jeg konstaterer at idioten har ødelagt enda en mesterskapsdrøm.

Møkkalag!

Vi klarte tross alt å hente igjen ledelsen til irene i andre omgang og unngikk tap, og vi må fokusere på det positive og bygge videre på det.

Hørt det før?

I forbindelse med en sak jeg har skrevet for Sorthvit har jeg fått prata litt på mail med fire knakende kjekke gutter som gir ut musikk for tiden. Både Paul Grønseth, David Andrè Østby og Rudi Myntevik har jeg et visst kjennskap til fra før, og de lager nydelig musikk - men David Aaserud hadde jeg ikke hørt om før jeg fikk beskjed om å intervju ham (noe som var vanskeligere gjort enn sagt). Men dette er en kar du burde sjekke ut litt nærmere. På sida hans kan du høre musikken som er på albumet hans, og wow - det er fint! Explosion of Life er blitt spilt om igjen og om igjen på pc'n, og det kan fort vekk skje at jeg bestiller cd'n hans, om jeg bare får penger av noen.

Jaja.

Ellers har jeg vært på fotballkamp idag, Norge slo Ungarn 4-0, og håpet om EM lever ennå, selv om jeg tror det blir vanskelig. Etter kampen var det spillkveld (og hårklipp faktisk) hos Sara og Elisabet (sistnevnte som jeg aldri har møtt tidligere, men som bestemt hatet meg pga en kommentar om at det var gutta som vant kortspillet og ikke jentene) - det var veldig gøy da.

Drar en tur hjem til Bambleland i morra tror jeg, får se hvordan planene blir. Om du lurte, da.

Og veit du? Jeg er Capt'n Jack Sparrow, bare så du veit det. Ohoy there, matey!