verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Det er seks kamper igjen. Ingenting skal tas for gitt, vi har blant annet vanskelige kamper i Parken og Portugal igjen.

Men NÅ er det gøy å følge med på landslaget, nå. Island ble slått på fredag, og i kveld var det Portugal som måtte dra tomhendte hjem fra Ullevål.

Jeg så kampen sammen med storebror Chris og svigerinne Megan, og underveis var det også nervøs kommunikasjon med Pål i Bamble.

Norsk landslagsfotball er morsomt igjen, altså.

Det er så deilig.

Og selv om det som sagt er tidlig, begynner det så absolutt å kikkes på flybilletter til Polen og Ukraina sommeren 2012.

Takk, Drillo, for alt du gjør med det norske landslaget.

Å, så glad jeg er akkurat nå.

Tilbake til fremtiden.

Det var en tid da lille Liam elsket Norge. Da han jublet da vi vant, gråt da vi tapte, og som opplevde selve drømmen da han overnattet på hotellet sammen med de norske spillerne etter en landskamp (en kamp der vi for øvrig knuste Mexico 5-2). Da vi hevdet oss mot de beste, da vi slo Brasil, England, Nederland og Italia som om de var lilleputtnasjoner, og da Ullevål var et ubeseiret fort i nesten åtte - 8 - år.

Men så raknet alt. Lidenskapen, interessen, resultatene. Armenia på Ullevål ble plutselig noe vi ikke kunne ta lett på, og ikke nok med det: vi klarte ikke slå dem heller. Alt på grunn av én mann, hvis navn ikke nevnes på denne bloggen.

Men hva skjer nå? Et eller annet er på gang iallefall. Jeg så ikke mye av dagens kamp, men det lille jeg så på kinesisk web-TV med engasjerte kinamenn som kommentatorer brakte tilbake litt av den gamle gløden. Greit nok, det var privatlandskamp, helt uten betydning. Men Tyskland ligger på 2. plass på FIFA-rankinga, Norge på 56. Vi rykket tre plasser opp forrige måned, uten å spille en eneste kamp, men med ny landslagssjef. Da forteller en fortjent(?) seier på bortebane mot tyskertøsene noe.

Jeg er fortsatt mer enn skeptisk til at Norge kan klare å komme seg til Sør Afrika. Joda, vi kan klare andreplassen, men ikke en gang da er playoff-plassen klar. Sannsynligvis ligger vi i faresonen for å bli det dårligste laget på andreplass, og dermed ryker ut allerede da. Og om vi skulle karre oss til playoff møter vi garantert et lag som er mye bedre enn oss, iallefall spiller for spiller.

Men det betyr egentlig ikke så mye. Ikke hvis gløden kommer tilbake.

Drillo, jeg elsker deg.