verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Etter en uke i Roma har vi blitt like godt kjent med gatene i byen som våre egne bukselommer. Spør meg hvor Piazza Venezia, spansketrappen eller Trinity College er - og jeg gir deg førsteklasses veibeskrivelse.

Les andre del av Roma-posten her.

Anyways, hva kan vi si om disse italienerne?

Vel, de er i alle fall ikke spesielt BESKJEDNE når det gjelder plasser på t-banen, eller METROEN som den heter her. Neida, så fort en plass blir ledig, kaster de seg over den som om det var livet det sto om. Og det er det gjerne også, siden det er så drøyt FULLT på disse metroene.

- Si svergar!
- Eg svergar, bror.
(intern)

Når vi endelig kommer oss ut av metroen, oppdager vi at Roma er en nokså spesiell by - det er ikke vanskelig å se for seg at det var en metropol for drøye 2000 år siden også. Overalt er det gamle BYGNINGER og PLASSER; Colosseum, Forum Romanum, Pantheon, bare for å nevne noe.

Rundt hvert eneste hjørne dukker det opp bygninger som alene ville vært hovedattraksjoner i Oslo by, men som i Roma blir helt glemt fordi det finnes noe enda stiligere rundt neste hjørne.

- Si svergar!
- Eg svergar, bror.
(intern)

Videre tar vi en titt på AVISENE i byen - ja, vi besøker til og med redaksjonen i Romas nest største avis, La Repubblica, den eneste blekka i dette landet som er kritisk til THE ONE IN CHARGE, Mr. Silvio.

Det at den er Romas nest største avis sier forresten ikke så mye; den har så vidt flere lesere enn VG i et land med mer enn ti ganger så mange innbyggere som vårt eget. Hva de bruker avisene til her, kommer vi tilbake til senere.

Men som vi ser av bildet er det en nordmann som er i fokus, her også. Nei, det er ikke Gerd Liv Valla det er snakk om.

Anyways; hva med utelivet? Vi bestemmer oss for å sjekke det ut, og havner på tidligere nevnte TRINITY COLLEGE. Gutta, må sies, jentene liker visst å ta kvelden tidlig.

Det ender selvfølgelig i katastrofe, og enkelte av hotellrommene lukter ikke bare roser den kvelden. Men alt er likevel ikke helsvart:

a) Alle kommer seg helskinnet hjem, selv om noen blir sendt hjem med taxi i en tilstand som ikke bør være forsvarlig å sendes hjem i.

b) Andre skaffer seg date med servitøren, som visstnok blir forvandlet fra søt til pen etter hvert som timene går. Dog uten å møte opp på selve daten.

c) Alle er enige om at Trinity College tross alt er en SUKSESS.

Og i all beskjedenhet er det dessuten ikke tvil om at noen reddende engler for spyglade nordmenn kommer godt med på kvelder som dette.

FORTSETTELSE FØLGER.

Krise. Fullstendig krise.

7. februar ja, det begynner å bli en tradisjonell dato for reising. 7/2/07 dro jeg sammen med en gjeng hypre kids til Kenya og Afrika. 7/2/08 våknet meg og El Pablo Mystificio Diablo opp på Hilton Grand Vacation og til vår første dag i Florida, USA.

Idag, 7/2/09, er det imidlertid krise. Jeg drar ikke vekk. Jeg drar hjem. Faktisk skal vi sjekke ut fra hotellet nå, og bare kikke litt på The Pearl-Qatar før flyplassen venter. Og hjem - hjem til hva? Jo, dette.

- Det vil gradvis bli kaldere fra starten av neste uke. Det vil det i Oslo komme ned i minus 10 til minus 15 grader på nattestid.

Qatar, jeg kommer til å savne deg - grusomt mye.

Folk maser fortsatt om denne globale oppvarminga, og jeg skjønner delvis de som bor i Ghana der det kanskje kan bli for mye av det gode hvis vi fortsetter å kjøre på med co2 og bilkjøring. Men med ti grader, nydelig sol og fantastiske Athlete på mp3'en midt i januar kan jeg ikke annet enn å innrømme at det egoistiske hodet mitt setter pris på alt som kan settes pris på.

Om åtte dager er det et år siden jeg satte meg på flytoget retning Gardermoen for noen vakre uker i Kenya. Om åtte dager setter jeg meg på flytoget igjen (hvis ikke noen er snille og kjører da...). Vi snakker Florida, the sunshine state, og vi snakker NASA og Disney World og alligatorer og deilig karibisk hav og mye sånt. Meg og storebror, nobody else, med leiebil (jeg er kin på cab!) og Florida for oss selv. Minimalt med blogging de dagene der vil det kanskje bli, ikke at det utgjør noen forskjell sånn fra eller til.

Så er det tilbake til hverdagen, med jobbing på Meny i seks uker, og ellers endel på barneskolen med ungene der og leke. Trenger penger når man plutselig finner ut at man vil til Florida vet du, er bare sånn livet er. En alt for høy telefonregning er jo ikke akkurat noen bestekompis til bankkontoen min det heller.

Men klager jeg? Joa, litt til Håvard kanskje, men ikke så mye utenom det.

Bildet er forresten fra Cape Florida State Park, en av de fineste strendene i usa...

Hei som tida flyr, vi snakker 2007 nå, og jeg føler virkelig at tiden er inne for en liten oppdatering i min aldri så liten blogg. Så spenn sikkerhetsselene og... Ok, vi dropper den. Enkelt og greit.

Vet du, siden sist har det vært både jul, romjul og nyttårsaften, og jeg har kost meg som jeg aldri før har gjort. Å være hjemme sammen med familie og kjæreste er virkelig ikke å forakte, det har vært så seriøst digg at du virkelig ikke vil tro det. Fikk mye fint til jul, kan nevne både gensere og skjerf, t-skjorter, donaldblader, bøker, lydbøker, dvd'er, en herlig bag som skal brukes til Afrikatur, vase (!) fra en HERLIG kompis, toastjern, belte og mye, mye mer. Men virkelig - enda bedre (om mulig) enn gavene var det å bare være sammen med verdens beste familie.

Så jula, den var bra, kan man si.

Nå er det back on track i Oslo, verdens beste skole er igang igjen, og vi planlegger Afrikatur for fullt. Shiit, jeg skjelver i buksene her jeg sitter, i morgen skal jeg nemlig ta sprøyter, både hepatit A og gullfeber og drikkevaksine og alt mulig, malariastæsj også, jeg kommer til å dø på meg enda så vant jeg er til å ta sprøyter. Men utenom det kan jeg jo nevne at jeg gleder meg så sinnsykt til 7. februar at jeg nesten ikke holder det ut. Det er dette landet som skal erobres. Fyttifeite, så utrolig kult det blir. Jeg skal se på løver og hoppe i trærne sammen med aper og bade i Indiahavet og leve livet, og du skal få lov til å misunne meg.

7. februar, sier jeg eder nok en gang, 7. februar.

Nå gidder jeg ikke skrive mer, min "hyggelige" sæmbiss Ørjan spruta nemlig akkurat hele meg full av vann, bare fordi han tok seg nær av et klask på ryggen sin, så nå sitter jeg her, våt og ellers forferdelig og synes fryktelig synd på meg selv.

Ha et forrykende liv ellers, ta vare på det før det er for sent!



*



Jommen kom Willabong med en formaning på tampen også. Hvem skulle trodd? Hø-hø.