verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Roma, ja. Grazie Roma.

Vi har altså fått en smakebit av byen, men det finnes mer enn nok som gjenstår å oppdages.

Les første del av Roma-posten her.

Som VATIKANSTATEN, for eksempel. Katolisismens høyborg, pavens lekegrind.

Det første vi legger merke til på Petersplassen, er at Benedikt er treg med å få ned JULETREET sitt. Det er nemlig fremdeles på plass midt på plassen, noe du for øvrig får så vidt øye på på bildet til venstre.

- Si svergar!
- Eg svergar, bror.

Videre oppdager vi at Peterskirken er stor - FRYKTELIG stor. Og at majestikken (heter det det?) blir litt ødelagt av hordene med turister som foreviger det meste som foreviges kan. Men for all del; «man blir nesten litt religiøs av å være her», som Ida kommenterer.

Og religiøsitet er virkelig stikkordet.

Vi bestemmer oss for å dra opp på taket av kirka, til høydeskrekkslagne Kims fortvilelse, via trappene i KUPLENE.

På veien forteller skiltene oss at «kuplene er hellig område - vis respekt». Hva i all verden de kuplene har gjort for å bli så fryktelig hellige, vet ikke jeg, jeg har alltid hatt et inntrykk av at det er mennesker - og ikke bygninger - som Gud er glad i.

Men vi trenger selvfølgelig ikke å gjøre noe overilt av den grunn, og labber opp de uendelig mange trappetrinna før vi er på toppen og får en nydelig utsikt over Roma by.

- Si svergar!
- Eg svergar, bror.

Vel nede igjen på Petersplassen tenker vi at det kan være ålreit å få med seg en FOTBALLKAMP når man er i Roma.

Problemet? Billettene må kjøpes i den offisielle Roma-butikken, og salget stenger om 20 minutter.
Løsningen? Vi løper.

Om ikke løper, så går vi i hvert fall forrykende fort gjennom halve Roma by, over elva Tiber og gjennom noen mørke bakgater, og rekker akkurat å komme oss inn i butikken - før vi ser mannen i billettsjappa stenger luka si. Ved synet av seks andpustne nordmenn får imidlertid mannen litt DÅRLIG SAMVITTIGHET, og slipper oss gjennom. Typen bak oss er IKKE LIKE HELDIG, og blir bestemt henvist ut av kontoret.

Hvordan det er på kamp ser du enkelt og greit her, men det er verdt å nevne at John Arne Riise faktisk får litt ekstra applaus enn alle andre.

Utenom FRANCESCO TOTTI. Han er visst Gud i Roma. I hvert fall Pave nummer to.

(Bilder i denne posten er stjålet fra Facebook, tatt av henholdsvis Eirik aka Penniless Moneymaker (øverst) og Brita (de to neste).

PS: Kanskje kommer det en del 3. Kanskje ikke. Det er uansett ikke så veldig mye mer å skrive om, annet enn flere turer gatelangs på jakt etter en sjelden pub.
PPS: Kanskje ikke en del 3, men artikkelen som skal skrives som skoleoppgave (som jo faktisk var grunnen til turen) kommer selvfølgelig på bloggen. Vent i spenning!
PPPS: Vi legger til Vatikanstaten, summerer, og får 23 land. Belgia-Danmark-Egypt-England-Frankrike-Italia-Kenya-Kypros-Liechtenstein-Monaco-Nederland-Norge-Qatar-Sveits-Sverige-SørAfrika-Tunisia-Tyrkia-Tyskland-Uganda-USA-Vatikanstaten-Østerrike.

Etter en uke i Roma har vi blitt like godt kjent med gatene i byen som våre egne bukselommer. Spør meg hvor Piazza Venezia, spansketrappen eller Trinity College er - og jeg gir deg førsteklasses veibeskrivelse.

Les andre del av Roma-posten her.

Anyways, hva kan vi si om disse italienerne?

Vel, de er i alle fall ikke spesielt BESKJEDNE når det gjelder plasser på t-banen, eller METROEN som den heter her. Neida, så fort en plass blir ledig, kaster de seg over den som om det var livet det sto om. Og det er det gjerne også, siden det er så drøyt FULLT på disse metroene.

- Si svergar!
- Eg svergar, bror.
(intern)

Når vi endelig kommer oss ut av metroen, oppdager vi at Roma er en nokså spesiell by - det er ikke vanskelig å se for seg at det var en metropol for drøye 2000 år siden også. Overalt er det gamle BYGNINGER og PLASSER; Colosseum, Forum Romanum, Pantheon, bare for å nevne noe.

Rundt hvert eneste hjørne dukker det opp bygninger som alene ville vært hovedattraksjoner i Oslo by, men som i Roma blir helt glemt fordi det finnes noe enda stiligere rundt neste hjørne.

- Si svergar!
- Eg svergar, bror.
(intern)

Videre tar vi en titt på AVISENE i byen - ja, vi besøker til og med redaksjonen i Romas nest største avis, La Repubblica, den eneste blekka i dette landet som er kritisk til THE ONE IN CHARGE, Mr. Silvio.

Det at den er Romas nest største avis sier forresten ikke så mye; den har så vidt flere lesere enn VG i et land med mer enn ti ganger så mange innbyggere som vårt eget. Hva de bruker avisene til her, kommer vi tilbake til senere.

Men som vi ser av bildet er det en nordmann som er i fokus, her også. Nei, det er ikke Gerd Liv Valla det er snakk om.

Anyways; hva med utelivet? Vi bestemmer oss for å sjekke det ut, og havner på tidligere nevnte TRINITY COLLEGE. Gutta, må sies, jentene liker visst å ta kvelden tidlig.

Det ender selvfølgelig i katastrofe, og enkelte av hotellrommene lukter ikke bare roser den kvelden. Men alt er likevel ikke helsvart:

a) Alle kommer seg helskinnet hjem, selv om noen blir sendt hjem med taxi i en tilstand som ikke bør være forsvarlig å sendes hjem i.

b) Andre skaffer seg date med servitøren, som visstnok blir forvandlet fra søt til pen etter hvert som timene går. Dog uten å møte opp på selve daten.

c) Alle er enige om at Trinity College tross alt er en SUKSESS.

Og i all beskjedenhet er det dessuten ikke tvil om at noen reddende engler for spyglade nordmenn kommer godt med på kvelder som dette.

FORTSETTELSE FØLGER.

Som du ser av filmen; det trengs ikke full stadion for å lage liv. Stadio Olimpico tar 72.698 tilskuere ifølge Wikipedia, og ifølge en eller annen blogger var det 19.746 tilstede på cupkampen mot Udinese.

Altså bare en drøy fjerdedel av kapasiteten.

Likevel sang fansen som om de aldri før har sunget.