verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg ligger i min egen sofa, klokka har passert tre om natten, og jeg har en merkelig følelse over hele kroppen.

Rart. Vemodig. Trist.

Godt.

For cirka fem og et halvt år siden pratet lillebror om en serie som hadde gått på tv et par måneder. «Lost» het den, og jeg hadde fått med meg at mange mente den var bra, men jeg hadde foreløpig ikke giddet å sette meg inn i den.

Men Prebens anbefalinger er gjerne gode, så jeg ga det en sjanse.



Nesten seks år senere sitter jeg altså i sofaen på Manglerud, og en epoke er over. Denne kvelden har vi sett aller siste episode av serien, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er sjeleglad for at jeg har fulgt med hele veien.

Èn ting er det fantastiske plottet som har fulgt med hele veien; som har engasjert og til tider irritert. Vi fikk en verdig avslutning, som ikke ga svar på alle spørsmål, men som i mine øyne levde så til de grader opp til forventningene.

En annen ting er imidlertid alle minnene som som dukker opp når jeg tenker tilbake på de seks årene.

Som under første og andre sesong, da vi gjerne samlet en god gjeng hjemme på Stathelle hver tirsdag, eller onsdag, eller når det var, og så episodene på TV Norge.

Eller sesongfinalen i sesong 1, som ble sendt 22. juni 2005 i Norge. Preben og jeg hadde satt tv'en ut på verandaen den sene kvelden-før-sankt-hans-kvelden, og selv om TV Norge sørget for at bildet falt ut i løpet av episoden, ble det en kveld som går inn i historiebøkene som en av de beste.

Av en eller annen grunn er de fleste Lost-minnene knyttet til sommeren - gjerne fordi jeg da har grublet, tenkt og diskutert med andre hva plottet har gått ut på.

Og jeg glemmer ikke sesongfinalen i sesong 3, da vi i siste scene forstår at Jack og Kate faktisk har kommet seg av øya. Uten at noen (i hvert fall ikke jeg) så den komme i det hele tatt.

Kvelden i kveld var ikke noe dårligere. Vi hadde lagd Lost-kake, og akkompagnert av masse digg så vi først et fantastisk sammendrag av de seks sesongene, før selve finalen avsluttet det hele.

Det høres geekete ut, men det er egentlig ikke det. Det er bare en feiring av den fantastiske skaper- og fortellerevnen som noen mennesker får lov til å dele. Det har vært seks fantastiske år, og jeg kommer aldri til å angre på at jeg lot Preben til å overtale meg.

Det triste er bare at det aldri kommer til å komme en serie som Lost igjen.

Jeg tar med noen av de mange øyeblikkene som har gjort serien så uforglemmelig. Dette er bare noen dråper i havet av nydelige scener, og det er egentlig umulig å velge ut noen favoritter. Poenget er å vise deg hvorfor du aldri skulle hoppet av serien.

Seriens tristeste scene; Charlie dør i sesong 3:


Øyeblikket der vi innser at «Henry Gale» kanskje ikke er den han utgir seg for å være:


Seriens herligste? Hurley trosser «forbannelsen», og setter utfor en noe småfarlig skråning i Dharma-van'en:


Jeg mener seriens aller beste scene er når Sawyer forteller Jack om sitt møte med sistnevntes far, Christian Shepard, i Sydney. Klippet finnes ikke i embed-format, men du kan se det her.

Vi må også ha med Mr. Eko og Charlie som ber Salme 23:


Og sist, men ikke minst, en fantastisk scene fra sesong 6. Stemningen er så uhyggelig som den aldri har vært i Lost, men samtidig så trollbindende:

Men jeg er i hvert fall en av dem som fikk med meg romfergen Atlantis bli skutt opp fra Kennedy Space Center i Florida.

Fredag ettermiddag dro Atlantis mot rommet for aller siste gang, og ferga plasseres rett og slett på museum når den vender tilbake fra ISS senere i mai.

Atlantis gjorde sin første tur i 1985, og 17 år senere var storebror og jeg på plass ved Titusville og fikk med oss oppskytingen klokka to, lokal tid, den 7. februar 2008. Et epic moment jeg aldri ville vært foruten, og som du kan lese mer om i andre kapittel i denne boka.

Også Endeavour og Discovery tar sin siste tur i løpet av året, om du lurte.

God tur på reisen!

I flere århundrer ble Romerriket styrt av keisere med en enorm hunger etter stadig mer makt. 2000 år senere er keiserne erstattet av et statsoverhode med like stor makthunger – og like mye makt.

Av William Fuglset

(Dette er en av flere artikler i 'Round-the-world-serien. Sjekk mer her.)

ROMA (wilfu.blogspot.com): Roma, år 63 f.Kr:
På Forum Romanum, midt i Romerrikets hovedstad, samles en folkemengde for å ta del i den religiøse feiringen av gudinnen Vesta. De seks dagene festlighetene varer preges av munter stemning, god mat og like god drikke, og på de store gresslettene blant veldige monumenter og tilbedelsessteder på den åpne plassen hygger romerne seg som de best kan.

Men bak kulissene foregår en maktkamp av de sjeldne. Blant de mektige senatorene i byen kjempes det for å overta som enehersker over det overveldende Romerriket, og ikke få midler helliges på veien for å oppnå målet.

Én mann er imidlertid folkets favoritt. Ikke så mye fordi de er enig i alt han sier og gjør, men fordi han gir dem det de trenger – i form av mat på bordet og underholdning i hverdagen.

Som yppersteprest har Gaius Julius Cæsar akkurat den makten han trenger for å oppnå status som diktator i en av verdens aller mest innflytelsesrike stat.

Kontroll
Over 2000 år senere ser det fortsatt ut til at romerne setter sin lit til sterke statsledere. Kampen om makten i Italia har vært like skruppelløs det siste århundret som den var det i keisernes storhetstid, men én mann ser ut til å ha fått folket på sin side.

I sin tredje statsministerperiode kontrollerer nemlig Silvio Berlusconi det meste en statsleder kan ønske å kontrollere.

Gjennom eierskapet av landets største tv-stasjoner, radiokanaler og aviser har Berlusconi muligheten til å påvirke hva som blir sagt og skrevet, slik at omdiskuterte politiske temaer og personlige skandaler ofte har en tendens til å bli lagt bånd på.

Kombinasjonen av Berlusconis forretningstalenter og hans politiske engasjement har rett og slett ført til at han har en keiserlig posisjon hos det italienske folket.

De er ikke alltid enige med han.

Men han gir dem det de trenger – mat på bordet og underholdning i hverdagen.

Les mer om Roma her

Ikke bekymret
- Silvio Berlusconi er en god mann.

Utenfor Colosseum, det gigantiske amfiteateret som ble bygget i det første århundret etter Kristus, bare et steinkast unna Forum Romanum, jobber Giovanni (32) for å tjene pengene han trenger for å klare seg.

På plassen utenfor byggverket går det ikke mange øyeblikk uten en ny blitz fra en turist som foreviger sin tilstedeværelse på det historiske stedet, noe Giovanni utnytter til å skaffe seg dagslønnen sin.

Utkledd i et klassisk gladiatorkostyme lar han turistene ta bilde av den muskulløse kroppen hans; en jobb som krever stor tålmodighet gjennom en lang arbeidsdag.

Men selv om tunge, mørke skyer kommer dukkende opp over den italienske hovedstaden og gjør Giovannis arbeidsdag enda våtere, legger han ikke skylden for de vanskelige arbeidsvilkårene på landets statsminister.

- Silvio Berlusconi er en god mann, gjentar han.

At Berlusconis status i landet snart kan måle seg med de gamle keisernes, synes ikke «gladiatoren» gjør så mye.

- Noen må ha makten, og at Berlusconi kontrollerer så mye som han gjør, gjør meg ikke bekymret. Kanskje han er litt korrupt. Kanskje han samarbeider med mafiaen – men hva så? Dette landet er fullt av dårlige personer. Berlusconi er heller ikke perfekt, men han ønsker det beste for Italia, mener Giovanni.

Cape Town, Sør-Afrika: «Tidenes viktigste VM»

- Vår tids Nero
Alle er imidlertid ikke enige med gladiatoren utenfor Colosseum.

Spesielt virker det som om den yngre generasjonen i landet, med studentene i spissen, har sett seg lei av Silvio Berlusconis stadige grep for å kontrollere landet som han vil.

35 år gamle Federico er nettopp ferdig med studiene, og bekrefter vårt inntrykk av en ny generasjon som er skeptiske til den omdiskuterte statslederen.

- Alle studenter mener han er en «bad guy», forteller han oss.

Vi befinner oss på Sapienza-universitetet i Roma, som ble bygd allerede på 1300-tallet.

I motsetning til den gang, da universitet ble drevet av kirken, er flertallet av studentene nå kritiske til styresmaktene rundt dem.

Da pave Benedikt XVI skulle holde et foredrag på universitetet i 2008, ble han møtt av både underskriftskampanjer og protestbrev signert av så vel professorer som studenter, som reagerte på kirkens holdninger i et moderne samfunn.

At statsminister Silvio Berlusconi kalte opprinnet for «ydmykende» og «en skamfull dag for Italia», fører antakeligvis ikke til at hans popularitet blir noe større blant studentene.

Men Federico forklarer at valgsystemet i Italia gjør det vanskelig å avsette Berlusconi, ettersom partiene seg i mellom lager allianser som fører til at den mektige statsministeren uansett blir sittende igjen med makten.

- Dessuten finnes det ingen virkelige alternativer. De eneste som har et helt annet politisk syn er kommunistene, men de er ikke sterke nok. Det er ikke mange som ønsker et kommunistisk Italia, sier Federico.

Han sammenligner Berlusconi med en annen keiser, nemlig den siste romerske keiseren av Julius Cæsars slekt, som ble kjent for sitt tyranni og skitne spill for å knuse sine motstandere:

- Han er vår tids Nero, sier Federico, og utdyper:

- Han samarbeider med kirken og mafiaen, og opererer utenfor lovene uten at han blir straffet for det. Berlusconi skulle vært i fengsel, men han endrer på lovene slik at han uhindret kan fortsette slik han vil.

Lav pressefrihet
Og Federico har utvilsomt et poeng.

Silvio Berlusconis triksing med de italienske lovene har skapt diskusjoner langt utenfor landets grenser. For tiden pågår behandlingen av et lovforslag som vil bety at statsministeren vil være immun ovenfor loven, og derfor ikke kan straffes for eventuelle lovovertredelser.

Samtidig må journalistiske medier være forsiktige med hva de skriver; nylig ble avisen La Repubblica saksøkt av Berlusconi etter å ha publisert ti spørsmål om statsministerens privatliv som han selv ikke ville svare på.

Pressefriheten i landet ble ifølge en rapport fra organisasjonen Freedom House rangert som nummer 73 i verden, og på linje med land som Botswana og Namibia – land som man vanligvis ikke liker å sammenligne seg med på lister som dette.

At Berlusconis parti ønsker en større sensur av Internett, etter at det i kjølvannet av den mentalt syke Massimo Tartaglias angrep på statsministeren i desember ble opprettet en Facebook-gruppe som støtter angrepet, hjelper antakeligvis heller ikke om landet ønsker å klatre på listen.

Derfor må nok Silvio Berlusconis motstandere forberede seg på vanskelige tider, dersom de skal vippe den mektige statsministeren av pinnen.

Hurghada, Egypt: «De fattiges problem»

- En trussel
I det gamle Romerriket ble ikke politiske motstandere spesielt godt verdsatt. Kritiske meningsmotstandere ble effektivt fjernet på grusomt vis, ved hjelp av forgiftning eller forræderske drap.

Så langt kan ikke Silvio Berlusconi måle seg med sine keiserlige forgjengere på dét feltet, men journalist Pietro Del Re i La Repubblica, avisen som trykket de ti spørsmålene som fikk statsministeren til å se rødt, er klar over at hans arbeidsgiver skaper stor hodebry for statsoverhodet.

- Han ser på oss som en trussel, bekrefter Del Re, og snakker om La Repubblica, som er landets nest største avis.

Han forklarer at avisen ikke ønsker å motarbeide Berlusconi, men kun vil være uavhengige i det italienske medielandskapet.

Den holdningen er tydeligvis nok til å lage trøbbel for statsministeren, som har tatt sine grep for å svekke avisen.

- Nylig gikk Berlusconi ut og anbefalte innbyggerne i Italia å boikotte La Repubblica, forklarer Del Re.

- Det skjedde i all offentlighet, i tillegg til at han ba finansledere om å la være å kjøpe reklame i avisen vår, kun for å skade oss. Det er skammelig, mener han.

Journalisten er bekymret for hvilke konsekvenser Berlusconis lederskap vil ha for landet.

- Vi skulle gjerne skrevet om andre personer enn Berlusconi. Men når han – beklager uttrykket – knuller med små jenteunger, og gjør alt annet enn å lede landet på en god måte, må vi skrive om det, presiserer Del Re, med henvisning til avsløringene av flere av Berlusconis elskerinner i fjor høst.

Roma, år 44 f.Kr:
Etter flere år med massive kriger og interne maktkamper, kan Julius Cæsar konstatere at hans rike er det største på jorden – og han selv står tilbake som verdens mektigste person.

Men stormannsgalskapen har sin pris.

Etter å ha utnevnt seg selv til diktator på livstid, blir Cæsar myrdet av både motstandere og tidligere medspillere på vei til Senatet en tidlig marsdag.

*

Tilbake på Colosseum over 2000 år senere har gladiatoren Giovanni for lengst takket for samtalen med oss, og er igjen i gang med å posere foran dusinvis av fotokameraer. I bakgrunnen skimter vi statuer av gamle romerske keisere, som står igjen som klare minner etter en storhetstid i et rike verden knapt har sett maken til verken før eller senere.

Cæsar, Augustus, Nero – alle er de blitt udødeliggjort av kunstnere som i ettertid har gjenskapt ansiktene deres.

Vi kaprer taxien vi trenger for å komme oss videre i byen, og sitter ikke lenge før vi får konstatert at også vår tids italienske keiser for lengst er blitt udødeliggjort.

På tv-apparatet som er installert i bilen viser en nyhetssending Berlusconis ansikt, idet han snakker til en forsamling på sin tur til Jerusalem i Israel.

Samtidig er han avbildet i stort format på forsiden av avisen vi nettopp har kjøpt, der lovforslaget om Berlusconis immunitet i retten diskuteres.

Det er hevet over enhver tvil at Berlusconi vil fortsette å dominere i det italienske landskapet.

Om ikke like lenge som det statuene av de gamle keiserne har gjort, så uansett i lang tid.

Spørsmålet er om stormannsgalskapen til slutt vil bli Silvio Berlusconis politiske bane, som det ble det for Julius Cæsar for drøye 2000 år siden – da han ble fjernet av sine egne.

Jeg rasket med meg en VG på vei til skolen i dag, først og fremst for å lese flere reaksjoner etter opphentingen i Aalesund i går - som for øvrig sørget for årets lykkerus for min del.

(Jeg ser at mange ser på 3-2-kampen i går som Torgeir Børvenshows store gjennombrudd. Jeg er uenig. Børven har tidligere scoret to mål i Tippeligaen, men begge ganger tapte Odd, og unggutten ble litt glemt.

Han debuterte mot Brann i Bergen i fjor høst, og scoret et perlemål, samt la en fantastisk vakker assist til Fredrik Gulsvik. Det var Torgeir Børvens gjennombrudd, spør du meg, som jeg også i et øyeblikk påvirket av hat snakket litt om her.

Anyways. Det var en digresjon.)

I VG kom jeg over en artikkel, som faktisk gjorde meg litt kvalm på morgenkvisten.

Avisen forteller nemlig om den 16 år gamle russiske jenta Karina. Hun hadde fått seg type, som bodde sammen med en kompis hos Karinas venninne. En dag skulle Karina besøke trekløveret. Det ble ikke akkurat noe koselig besøk.

I retten i St. Petersburg fortalte Katja (Karinas venninne) at de to kameratene hadde spurt om hun hadde noe imot at de drepte venninnen.
   - Jeg tok det som en spøk og svarte at de fikk gjøre som de ville, bare de lot meg være i fred, fortalte hun som vitne.
   I løpet av natten hørte hun lyder fra badet. Plask og bråk. Hun sto til slutt opp og gikk inn på badet. Der så hun Karinas døde kropp.
   Jurij tvang henne tilbake på soverommet. Hun trakk dynen over hodet, men kunne fortsatt høre de to drapsmennenes herjinger på badet. De kom til og med ut av badet og viste frem Karinas avhugde hode.
   Til slutt sovnet Katja. Alt var stille i leiligheten, så hun innbilte seg selv om at det hele hadde vært en marerittsdrøm, fortalte hun i retten. Da Katja kom hjem fra jobben, hadde de to vennene tilberedt et kjøttmåltid med urter, løk og poteter.
   Da de to kameratene fortalte hvor kjøttet stammet fra, ble Katja så lamslått at hun ikke torde annet enn å spise.

Sjukt. Sjukt. Sjukt. Og jeg som trodde Hannibal Lecter var drøy.

Edit: Yikes, plutselig forandret det fantastiske illustrasjonsbildet seg til en småfrekk tekst. Den så jeg ikke komme.

Å ha en plan er alltid fint. Planen min har hele tiden vært å bli forfatter, slik at jeg kan bo på en øy i Karibien og leve av de millionene av kronene som bøkene mine har solgt til verden over.

Men tro det eller ei: For øyeblikket har den planen gått over til å bli en reserveplan. Er det én ting som er deiligere enn å leve på stranda på en karibisk øy, er det nemlig å dra på turne verden over, med hundretusenvis av fans som digger deg og vil ha en bit av deg.

Her kommer Show Champa inn i bildet.

Sammen med lillebror aka Fylly aka Preben, og en gjeng med fantastisk flinke gutter, har vi startet et band vi har troa på. Hundretusenvis av fans som digger deg er kanskje litt vel ambisiøst, så vi starter i det små, men har allerede fikset oss noen små spillejobber.

Du finner oss for eksempel på Kafé K i Porsgrunn 9. juni. Kom og ta en titt, a!

Vi baserer oss på indierock, men med innslag av afro-beat, jazz, psykedelisk og pluss, pluss. Vi har til og med en egen percussionist, I shit you not. Og selv om vi har spillejobb, sier vi ikke nei takk til flere...

Så om du er på jakt etter et band som kan ta en spillejobb, er det bare å si fra! Vi stiller med brask og bram, men om det er ønskelig er vi også mer enn klare for en roligere, akkustisk intimkonsert.

Jeg er faktisk litt seriøs her: Legg igjen en kommentar i feltet under, eller send oss en mail til showchampa [at] gmail [dått] com.

PS. Vi har også planer om å komme oss i studio for å spille inn demo av en kommende hit. Stay tuned, og du vil høre mer!