verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Libya, storebror og T-bane. Mye gull i dag.

Sola skinner ute, mens nettet fråder over av avisoverskrifter om Libya, Gaddafi, Gadafi og Khadafi.

(Hvordan landets tre største aviser ikke kan bli enige om stavemåten på det navnet er for meg en gåte. Jeg foreslår heller at vi bruker den offisielle tittelen hans som rettesnor; «Guide of the First of September Great Revolution of the Socialist People’s Libyan Arab Jamahiriya». Pluss «King of Culture», det er viktig å få med.)

Anyways.

LIVE
Det er visst historiske tider, dette, det er ikke uten grunn at man følger den dramatiske krigen i Libya LIVE i Dagbladets nyhetsstudio.

Endelig skal vi bli kvitt jævelen, for søren. Vi har jo ventet på dette i så fryktelig lang tid.

Vel, her på blogspotten kunne vi faktisk ikke brydd oss mindre om Gadaffi, Gadafi, Khadafi eller hva han nå heter.

I stedet retter vi blikket mot storebror, som har bursdag i dag.

Han er fortsatt veldig, veldig ung, selvsagt, med framtiden foran seg. Dagen feirer han ved å invitere lillebror på middag, noe jeg synes er en meget eksemplarisk måte å feire bursdager på. Det skulle vært mer av dem, rett og slett. Mer av slike storebrødre, og mer av bursdagene deres.

Det mangler egentlig bare at bursdagen kan følges LIVE på nettet, men det tar vi neste år.

Kampsak
Det jeg heller kan gjøre, er å slå et slag for en kampsak som jeg mistenker også opptar storebror Pål.

Nå skal du få høre.

T-bane-strekningen mellom Brynseng og Bergkrystallen, i disse dager mer kjent som linje 4 retning øst, har i alle år vært bygget på de gamle trikkelinjene som en gang gikk samme vei.

Det betyr at T-banen aldri har kunnet kjøre med maksimal fart her, faktisk ikke i nærheten engang, fordi det ville overbelaste strømforsyningene - eller noe i den dur, jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har helt kontroll på detaljene.

Dermed har T-banen bevegd seg i sneglefart fra Brynseng til Høyenhall, og enda saktere fra Høyenhall til Manglerud - de to stasjonene som er relevante i denne sammenheng, rett og slett fordi både storebror og jeg selv bor på Manglerud - i alle år.

Sist sommer skulle problemenes tid være forbi. Da stengte de av T-banen i to måneder og plasserte oss på overfykte og svette busser for å oppgradere linja.

Frustration be my guest
Resultatet var, tro det eller ei, at banen gikk saktere enn noen gang før.

Jeg prøver inderlig og intenst å forstå hvordan de fikk det til, og jeg begriper det fortsatt ikke. Fra august 2010 til juni 2011 stoppet banen bokstavelig talt opp mellom Høyenhall og Manglerud, og strekningen på et par hundre meter gikk unna på alt for mange minutter.

Og dermed var det på'n igjen denne sommeren: T-banen stengt, buss for bane, kaos og herk, nå skulle alt fikses.

Over to måneder senere er T-banen nå åpnet igjen, riktignok lenge etter at den egentlig skulle åpne.

Og det ville være løgn å si at det er verre enn tidligere, men det er bare fordi det ikke er fysisk mulig.

Den snegler seg fortsatt avgårde, og jeg holder på å dø av frustrasjon.

Dermed er oppfordringen min, på vegne av Pål på hans bursdag, at noen i Ruter må få sparken. Til sammen fire måneder med stengning av T-banen uten at det har hjulpet en døyt er alt for mye.