verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Noen ganger, så lurer jeg virkelig på om du egentlig finnes. Jeg stiller så mange spørsmåltegn, og du virker av og til så innmari fjern. Og jeg ser på så mange mennesker som sier de kjenner deg, og jeg kan ikke annet enn å lure: Er det sånn man blir av å kjenne deg?

Jeg tenker at nei, man blir ikke sånn av å kjenne deg. Men er det da bare innbilning? Så hvorfor er ikke det jeg tenker og tror, hvorfor er ikke det også bare innbilning?

Jeg vet jammen ikke jeg.

Men takk skal du ha, for solen som står opp hver dag og lyser opp byen min. Takk for familien min du ga meg, som jeg aldri slutter å smile over, takk for vennene mine. Takk for tvilen som dukker opp i tankene mine, som gjør at jeg føler jeg lever.

Jeg vet kanskje ikke alltid helt hvem du er. Men det jeg vet er at jeg elsker deg.