verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Inne i en lang gang, svakt opplyst. Flere stemmer hvisker og tisker. Lyden av banking mot en dør kan høres.

JESUS: Hva er det nå, da!?

Taushet.

JESUS: Sukk.

Tre dørlenker låses opp. Døren åpnes.

JESUS: Men i svart...

GUD, DEN HELLIGE ÅND, PAULUS, PETER, MOSES, ADAM OG HABAKKUK: Gratulerer med da'n! Gratulerer med da'n! Gratulerer, kjære Jesuuuuus - gratulerer med da'n!

JESUS: Kan dere være så vennlig å...

GUD, DEN HELLIGE ÅND, PAULUS, PETER, MOSES, ADAM OG HABAKKUK: Ja, må han leva! Ja, må han leva! Ja, må han leva uti hundrade år! Javisst ska han leva! Javisst ska han leva! Javisst ska han leva uti hundrade ååååår!

JESUS: Takk, det holder.

MOSES: Gratulerer med dagen, Jesus!

ADAM: Ja, gratulerer med dagen, Jesus!

HABAKKUK: Klarte vi å overraske deg, Jesus?

JESUS: Folkens. Tre ting. Én: Folk klarer ikke å bli enige om de skal feire meg 24. eller 25. desember. Hvordan kan dere være sikre på hvilken dag jeg egentlig har bursdag?

DEN HELLIGE ÅND: Vel, det er jo...

JESUS: To: Sannheten er at de tar feil, hele gjengen. Jeg husker ikke så mye fra den natta i Betlehem, men jeg husker at det var hett. Tro meg, Judas havner på gullstol i himmelen før den natta var en desembernatt.

PETER: Oj, shitt. Men...

JESUS: Tre: Dere veit like godt som meg at jeg kommer til å leve i hundre år og endel lenger, så det er bare å stoppe og synge den latterlige, svenske sangen med en eneste gang.

Taushet.

PAULUS: Dårlig dag, Jesus?

JESUS: Dag!? Klokka har akkurat passert svarteste midnatt, for feite! Når i all verden begynte man å kalle midnatt for dag?

HELLIGE ÅND: Men det er jo jul, Jesus. Det er meninga at du skal være glad nå. Kan du ikke bare feire sammen med oss, sånn som vi alltid gjør? Du vet - litt fyring i peisen, flere runder rundt juletreet, litt julebrygg...?

JESUS: (Sukk...) Dere skjønner det bare ikke, gutter.

GUD: Jesus, sånn fra sønn til far. Fortell hva som er i veien.

JESUS: Det er bare det at...

Åndeløs spenning.

Taushet.

HELLIGE ÅND: Betyr det at jeg* må forsvinne?

(* Se: «Åndeløs spenning)»

Pinlig taushet.

JESUS, GUD, PAULUS, PETER, MOSES, ADAM OG HABAKKUK: Oh my...

PETER: Av alle latterlige, elendige forsøk på å være morsom i en bloggpost...

HABAKKUK: Men yo, Jesus. Hva skulle du si, sa du?

JESUS: Nei, det er ingenting.

GUD: Jesus, fra sønn til far (og alle andre rundt her, selvsagt). Come on!

JESUS: Det er bare det at...

Forventningsfull taushet.

JESUS: Det er bare det at alle feirer bursdagen min, og alle gir hverandre gaver og fine ting og presanger og alt mulig. Men jeg... Jeg har ikke fått en eneste gave av dere siden... Siden... Siden jeg fikk leke med fyrstikkene ved USAs nasjonalbibliotek i 1851. Og det er så lenge siden, så lenge siden.

Usikre blikk møtes.

Mumling.

PAULUS HVISKER I ØRET TIL GUD: Sjef, jeg har en idé.

Mer mumling, hvisking og tisking.

Gud kremter.

GUD: Jesus, det er faktisk sånn at vi tilfeldigvis har en liten gave til deg.

JESUS: Næh - er det sant?

GUD: Det er helt sant. Men du må inn på webben for å få tak i den.

JESUS: Serr? Snakker vi elektronisk julegave?

GUD: No shit, akkurat det. Paulus her kan forklare deg hva du må gjøre.

PAULUS: Jo da, hør her. Det har seg slik at vi har fikset en låt du skal få laste ned. En fantastisk låt, helt eksklusivt til deg. Det er sannsynligvis den beste låta du har hørt noen gang, den slår Navnet Jesus en høy gang.

ADAM: Hei, Navnet Jesus er top of the pops. Du finner ikke noen låter som slår Navnet Jesus.

PAULUS: Jo, denne gjør faktisk det. Men ok, instruksene er som følger: Du går inn på ShowChampa.com, velger den boksen der det står Media, også laster du ned den sangen som ligger der. Det er eksklusivt til deg, Jesus, æresord.

JESUS (med tårer i øynene): Er det sant, gutter? Er det til meg?

PETER: We shit you not. Blir ikke dette den beste julen noensinne?

JESUS: Åh, gutter, den blir bedre enn den i 1990 til og med! Jeg gleder meg allerede!

GUD: Gutter, vi har bare glemt å si én ting.

MOSES: Å? Hva da?

ADAM: Jo, selvfølgelig, jeg vet det! Nemlig...

GUD, JESUS, DEN HELLIGE ÅND, PAULUS, PETER, MOSES, ADAM OG HABAKKUK: ...from all of us to all of you: Merry christmas!

Egentlig er det et rent vanvidd og en nestenskandale å begynne å blogge når klokka nærmer seg tre om natta, og jeg har skrevet artikler i ganske snart nøyaktig tolv timer.

Men en definitivt større skandale er at det er over to uker siden siste innlegg, spesielt når det finnes så mye ålreite folk.

For å ikke dra det ut i det langtekkelige, vil jeg først og fremst nevne julebordet på lørdag.

Jeg har vært på julebord med både jobben og skolen den siste uka; begge deler to virkelig bra kvelder, men som med all respekt ikke kan måle seg opp imot lørdagens julebord.

Med fem søsken (meg inkludert) som bor forskjellige steder i dette landet, og som er alt fra unge jyplinger på under 18 år til firebarnsfedre rimelig godt etablert.

Med en vert som ikke bare stiller huset til disposisjon - uten kommende kone og eksisterende barn (selv om det ikke hadde vært noen nedtur om de var til stede), men som også varter opp med en ribbe av en annen verden, grasiøst akkompagnert med forrett á la Pablo el Diablo.

Med en eldstebror som forlater sin make og avkom, tar med seg hva enhver måtte ønske av drikke, kommer med formaninger til yngre søsken, og tar et skammelig tap i Risk med overraskende fatning.

Med en storesøster som forlater sin kjære, fikser en fantastisk dessert, ikke har annet enn positive ord å komme med, trosser en ikke alltid like lagspillende kropp, og ikke forlater festen før også hun aksepterer Risk-nederlaget.

Med en lillebror som kommer med bussen til Oslo etter natterangling i Telemark, har med seg candy og potetgull, taper i Risk med et påtatt, falskt smil, lar seg deretter overkjøre fullstendig i FIFA '10 (eller var det '11?), før han en dag blir musikkstjerne.

Sånne kvelder gjør meg glad. Og det får meg til å glede meg enda mer til jul, der den samme gjengen skal samles - denne gangen med damer og unger, sammen med mamma og pappa som holder huset åpent for samtlige.

Hva jeg gjorde? Jeg lagde musikkquiz. Det gjorde jeg. Og vant i Risk, rimelig overlegent, skal sies.

Samtidig, litt tidligere på lørdagen, oppnådde jeg et av de store målene i livet mitt. På en lynvisitt hos Pål og Megan ble jeg nemlig med Natalie inn på rommet hennes, og vi herja ganske bra - hun hoppet opp og ned i senga si, jeg hoppet opp og ned ved siden av.

Så måtte jeg stikke, og da kom orda jeg har venta på siden 9. november 2008: «Nei!»

Også ble hun såpass lei seg at hun nesten begynte å skrike når jeg dro. Da smilte jeg inni meg.

Helt til sist, siden dette med unger og sånn ryktes å trekke damer, drar jeg med en episode som skjedde med en annen nydelig gjeng for et par uker siden.

Vi har nemlig noe vi kaller en Life-gruppe hos to digge mennesker hver onsdag, der vi er en del folk som henger sammen og prater om livet og sånne ting, og litt om Gud, og en del om sex (mye om sex faktisk, takket være noen åpenhjertige og av og til ganske ærlige flicker).

Anyways, for noen onsdager siden la jeg meg ned på gulvet mens vi chatta og spiste julegodteri, ikke av noen annen grunn enn at jeg faktisk liker å ligge på gulvet.

Så er saken at disse to digge menneskene har to helkule unger på seks og halvannet år. Minstemann, som er halvveis skeptisk til ikke så kjente folk, gikk plutselig inn på rommet sitt og dro fram dyna og puta på en gang.

Moren hans skjønte ikke så mye, og la tinga tilbake i senga, men kidden ga seg ikke, og startet flyttelasset opp igjen. Denne gangen fikk han holde på, og han dro det hele veien bort til gulvet ved siden av meg, la dyna og puta ned, og la seg omtrent like slækt som meg ned på gulvet.

Da måtte jeg også smile inni meg.

Bildene er stjålet fra Megans blogg, helt uten tillatelse. Men jeg tror det går bra. Det skal sies at det siste bildet er tatt på søndag morgen, etter få timer med søvn, men etter en fantastisk deilig frokost.

Jeg elsker sånne små episoder som bare skjer av og til. Rebecka er helt drøy på sånne ting, det skjer alltid et eller annet man bare må le av rundt henne. Svipp innom bloggen hennes av og til, så skjønner du hva jeg mener.

Men anyways.

(Og dette er ikke like morsomt som det Reb opplever, ikke i nærheten. Egentlig er det ikke noe å fortelle om i det hele tatt, men jeg måtte bare skrive det likevel.)

I dag var jeg på jobb i åtte korte timer, det er rart hvordan tida går unna når man koser seg. Selv det at Blackburn tapte 7-1 mot hatlag United var egentlig helt ok, det var i hvert fall en morsom kamp. Og jeg fikk en prat med en kul fyr også.

Kjære vakre vene, nå sporer jeg av igjen.

Ok, jobben gikk fint, saken er det som skjedde på vei hjem.

Siden Jernbanetorget er et mye hyggeligere sted å vente på t-banen enn Grønland dro jeg dit, og ventet til linje 4 mot Bergkrystallen tøffet inn klokka 23.14. Jeg gikk inn, og la med en gang merke til ei jente som satt i vogna. Ikke noen jeg kjente, men det var et eller annet med henne likevel.

Når jeg kikker på folk og de kikker tilbake på meg ser jeg vekk med en gang, det tror jeg mange gjør, og jeg gjorde det nå også. Den eneste ledige plassen var dessuten med ryggen mot henne, så jeg så henne ikke mer før jeg skulle gå av på Manglerud.

Da reiste jeg meg opp, venta på å se skilta fra Manglerud-senteret lyse opp, og merka at hun fortsatt så på meg. Ikke noe flørteblikk eller noe sånt, men hun stirra ganske halvintenst.

Jeg kastet et blikk tilbake, og så vekk igjen. Shit, jeg blir nervøs av å leke steinblikk med fremmede. Spesielt når de ser over middels bra ut.

Men ok, så kom vi til Manglerud, og jeg gikk av, og tenkte: Damn it, nå skal jeg ikke kikke vekk. Så jeg så inn vinduet, og glodde på henne, mens hun glodde på meg.

Hun smilte ikke, men det var et eller annet med det blikket likevel. Jeg ble egentlig litt satt ut, uten helt å vite hvorfor.

Så gikk jeg videre og forbi henne, og så begynte t-banen å kjøre igjen, så da kom hun tilbake. Og hun kikket fortsatt på meg. Og jeg kikket på henne.

Og så måtte jeg le faktisk, der jeg gikk i minus hundre celsius og folk rundt meg, for det var bare så rart.

Og så tenkte jeg «øh, hva skjedde der?», og så angra jeg bittelitt på at jeg hadde gått av banen, og så frøys jeg så sinnssykt at jeg kom meg hjem til kåken, spiste noen kalde cheeseburgere medbrakt fra McDonald's, og begynte å skrive.

Og nå er det jul snart.

Ah, som jeg elsker jul. Lys i gatene, varmt og digg inne, hyggelige folk overalt.

I kveld, for eksempel, var jeg hos Rebecka og så Love Actually. Nope, jeg har aldri sett den før, og egentlig er det ikke min type film heller. Gi meg en skummel thriller i stedet for klissete romantikk. Men som jeg sa til Rebecka: Jeg fikk litt lyst til å se den, spesielt siden alle sier det er skikkelig julefilm.

Og jeg likte den også. Det eneste er at film ikke er virkelighet. Jeg, for eksempel, har ikke spesielt store forhåpninger om å få tak i dama jeg er kin på innen julaften. Oddsene er litt for høye, rett og slett.

Men anyways. Nå sporet jeg av litt.

Ønskeliste til jul!
Jeg liker å være litt beskjeden og tenke at jeg ikke ønsker meg noe til jul utenom fred i verden og alt det der, men samtidig innser man jo at noen kommer til å kjøpe noen gaver.

Og jeg blir veldig glad for alt jeg får også, men i hvert fall Marie har bedt om en ønskeliste, så her kommer den:

Hvis julenissen fantes:
* Dame
* Show Champa-konsert på O2 Arena, London, i løpet av 2011

Hvis pappa var Bill Gates:
* Videokamera (yep, vi snakker Cape Town '11)
* Diktafon (har fortsatt planer om å bli journalist)
* Playstation 3

Mer realistiske ting:
* Bøker - jeg leser egentlig alt mulig, men noen favoritter er fortsatt:
   * Krim
   * Vitenskap-opplegg, ikke minst historisk og litt astrofysikk
   * Bøker på minst 500 sider generelt
   * Donald
* Klær - for eksempel:
   * Gensere
   * Jakker
   * Skjorter
* Ting til kåken
   * Der tror jeg den som måtte kjøpe har mer peiling på hva jeg trenger enn meg

Og her sier det egentlig stopp. Som sagt, jeg blir glad for alt. Greia er at jeg har så dårlig fantasi, så som regel kommer jeg på at «dette ønsket jeg meg» idet jeg pakker opp presangen.

Om vi gleder oss til jul? JA, det gjør vi!

Da har Einar Gelius fått sparken som prest i Vålerenga menighet. Eller sagt opp, som han sier det selv, men det er vel en god kombinasjon av de to.

Uansett er han ferdig i Vålerenga, og folk raser. I hvert fall på Facebook. Gruppa «La Einar Gelius beholde jobben» har smått ufattelige 44.248 medlemmer i skrivende stund, og folk går halvveis berserk nå som det viser seg at mannen ikke får beholde jobben sin.

Derfor får jeg lyst til å skrive noe om saken.

Først av alt; det at Gelius får sparken, er ikke det samme som at kirken ikke har rom for folk flest - som mange lirer av seg i overnevnte Facebook-gruppe.

Kirken er, i motsetning til FrP, ikke bare for folk flest - den er for alle. Den er for Einar Gelius også. Den er for folk som tror, folk som ikke tror, for muslimer og kristne. For alle. Men det betyr ikke nødvendigvis at alle kan bli prester.

Fordi kirken representerer fortsatt en bestemt tro.

Einar Gelius var prest, og da avla han også et presteløfte. I det presteløftet samtykket han med det kirken tror på, og han påtok seg til og med ansvaret å formidle det kirken tror på til menneskene i menigheten hans.

Det har, ifølge Oslo-biskop Ole Christian Kvarme, Gelius ikke gjort.

Denne artikkelen fra NRK beskriver en del av punktene der Gelius ikke har gjort jobben sin.

Man trenger ikke være enig i at alt er like farlig. Jeg for min del syns det bare var morsomt at han offentlig «begravde» Lyn på radioen i fjor, og at han viet et par i en telefonkiosk er strengt tatt også bare morsomt, spør du meg. I hvert fall om paret selv ville det, og det bør man vel regne med at de ville.

Andre punkter er ikke like ålreite. Spesielt det at han hadde beredskapsvakt og ble kontaktet på grunn av et «dødsfall med spesielle omstendigheter», men ikke gadd å stille opp fordi han var på fotballkamp. Heller ikke da politiet ringte igjen ville han gjøre noe, ikke før fotballkampen var ferdig om tre kvarter.

Det er ikke greit.

Det er flere andre ting å reagere på, du kan heller sjekke artikkelen for å lese mer om det.

Poenget er at Kvarme har snakket med Gelius om dette flere ganger tidligere, uten at sistnevnte vil skjerpe seg.

Også tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, ville fjerne Gelius fra stillingen under sin tid som biskop. Det spørs om noen i det hele tatt ville reagert dersom Gelius ble fjernet av folkekjære og populære Stålsett.

Det hadde uansett vært en fordel for alle om de 44.248 (på det kvarteret jeg har skrevet så langt har tallet økt til 44.285) som mener Gelius burde fått beholde jobben sin, hadde satt seg litt inn i saken før de ropte ut på alle mulige måter.

En bedriftsleder hadde ikke fått beholde jobben sin om han jobbet mot ledelsen i bedriften. Og selv om kirken ikke er noen bedrift, fungerer det på helt samme måte. Lederne har et ansvar for å representere kirken på den måten kirken ønsker.

At det tydeligvis er et problem for så mange, betyr i grunn bare at statskirken bør avlives så kjapt som mulig.