verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Det gikk som jeg trodde, jeg kom aldri igang med en skikkelig oppdatering av bloggen.

Men - noen ganger får jeg lyst til å kommentere ting. Saker og ting. Som kanskje ikke angår meg, men som jeg skriver om allikevel. For eksempel som oss kristne. Hvorfor er vi så utrolig dumme iblant? Så vidt jeg husker, så sa forbildet mitt en gang at det største og høyeste budet var å elske Gud. Men et var like stort; å elske mennesker! Men gjør vi egentlig det? Eller er vi egentlig bare opptatte av at vi kristne skal virke kule, at det å være kristen skal være "fett", at lovsangen skal være kul, og at vi egentlig bare tenker på oss selv? Noen ganger, for ikke å si ofte, så er svaret ja.

Det at en ikke navngitt verdenskjent predikant lever i en svær villa med egne tjenere og eget privatfly - hvorfor? Jeg er ikke imot rikdom, jeg tror ikke svaret er å bli asketer som synes synd på seg selv. Men det evige maset om penger, penger og mammon... Jeg er så lei! Vet du hva? Du er ikke dårligere kristen av å ikke gi penger i kollekten. Selv er jeg elendig der, jeg gir svært sjeldent penger i kollekten, og jeg syns av og til det er dårlig gjort av meg, men den dagen du blir sett på som dårlig fordi du ikke gir nok penger, da starter jeg egen menighet.

Og en annen ting... Det er så mange liv som er ødelagt. Ikke av dop, ikke av alkohol (jo de tinga og, men det var ikke det jeg tenkte på), men av livet med Gud. Du hørte hva jeg sa. Eller, ikke selve livet med Gud, men det som plutselig betydde så mye mer enn livet med Gud. Da det å sende onde ånder ut av folk ble kulere og mer viktig enn å være sammen med Gud, og da vise seg frem i lovsangen var viktigere enn å lovsynge.

Og Gud - det vil ikke skje med meg, ok? Det ber jeg deg om. Jeg vil være din. For alltid. I dine armer. For du er best...

Jeg er bare ikke noe blogger-menneske, har jeg finni ut. "Skal jeg blogge nå? Nei, kan ta det seinere." Men av og til så får jeg vel gjøre det.

Og vet du hva? Gud er så utrolig god! Noe av det deiligste som finns er når du, etter en lang periode hvor du kanskje har vært litt for opptatt av deg selv og litt for lite opptatt av Gud, bare kan slappe helt av i Pappas armer og vite at Han digger deg uansett hvor mye du gir av tid til Ham. Og det er da du virkelig får lyst til å sette av tid...Er ikke lett å forklare skal jeg si deg, men Han er bare helt konge.

Ny uke. Nye muligheter. Starten på resten av livet mitt. Oh yeah!

Jadda. Fant mobilen til Helene...! Leita masse idag, fant den til slutt under setet i bilen til familien Christensen. All ære til Pappa. Han er bare best...

Christer; om du noen gang skulle lese det her, så satt jeg i mattetimen idag og klarte ikke å følge med i det hele tatt, så jeg blei sittans å skrive tekster i stedet. Skreiv først en Coldplay-tekst, men fant ut at jeg ville være mer produktiv og fikk lira av meg en egenprodusert tekst også. Om ikke annet, så er det starten på en tekst... ;-)

I saw a man upon a tree
I saw Him and He saw me
There was pain in His eyes
As he gave His sacrifice

Forresten, så er det forferdelig kjedelig å være forfattter med inspirasjon til å skrive en bok uten å ha en PC å skrive på... Men bare vent; en dag har jeg en PC som funker, og da er det ikke lenge til William Fuglset er navnet hele den litterære halvkule snakker om...!

King or cripple - what have I become?
Beneath these kingly robes there lies a fragile man
What made me a king can sometimes cripple
All that you give can sometimes rob my innocense

Why do you let us walk upon this cliff so steep
When deep below the sea there lies a bed of gold?
And if this should be our battle place
Don`t let me fall, don`t let us fall

Keep me.

I love to hold the hand of one who heal the blind
And saw the leaper run into the arms of love
And king or cripple, they were the same to you
You took a broken man and you treated him like a king

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg er skapt til å blogge. Har prøvd det før på min egen side, det blei aldri noe av. Skreiv i en uke eller no sånt før det sa stopp. Men nå gjør jeg et nytt forsøk. Ikke fordi jeg tror jeg har så mange tanker som folk rundt omkring bryr seg om, men fordi blogging visst er blitt så sinnsykt populært. Og da må jeg jo prøve jeg også...

Kommer ikke til å få sove i natt, har mista Helenes mobil. Sannsynligvis kommer jeg aldri til å finne den igjen og må kjøpe ny mob til mange tusen spenn. Typisk. Jeg som har så sinnsykt masse penger fra før av. Hvis ikke Pappa`n min finner den for meg da. Han har finni ting før nemlig. Når jeg har mista de. Sånn sett er det veldig greit å ha en Pappa. Det er egentlig veldig greit uansett, men det kan vi ta en annen gang...

*Bloggen til Wilfu sier natta*