verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jobbdagen fikk en interessant avslutning i går. Jeg dro for å intervjue en tatovør på House of Pain i Oslo, og fikk æren av å være passasjer i en el-bil for første gang i livet. Hvor imponert jeg ble er et foreløpig ubesvart spørsmål. Men de er små. Det skal de ha.

Vel framme i tatoveringslokalene lurte jeg selvfølgelig på hvor vondt det faktisk gjør å ta en tatovering. «Vil du prøve?» spurte typa, og jeg svarte selvsagt ja. Så nå har jeg en fin og liten tatovering på venstre skulder.

Not.

Slapp av mamma, det var uten blekk, men jeg fikk altså endelig vite hvor vondt det gjør. Og det gjør skuffende lite vondt. Det gjør faktisk ikke vondt i det hele tatt. Det bare kiler litt.

Lysten til å ta en tættis kom i hvert fall tilbake (jeg har nemlig vurdert det før), det er heller pengene det står på.

Til slutt, da intervjuet var ferdig, skulle jeg altså gå tilbake til Majorstua t-banestasjon, en strekning på ti minutter cirka.

Og det hølja ned. Som bare det. Jeg ble gjennomvåt, og litt mer.

Det er høst, med andre ord.

Senere på dagen kom tre av Show Champa-gutta med to billass med utstyr, og det ble trangt om plassen i kåken. Jeg dro på kamp med Manglerud/Star; formen var overraskende habil, og for første gang i manns minne (i hvert fall mitt minne) slapp vi ikke inn baklengsmål.

Nærmere bestemt vant vi 2-0, en nydelig avslutning på en interessant dag.

Med studioinnspilling på lørdag og søndag kan det bare bli enda bedre. Stay tuned.

Dagen i går var en katastrofe; hele dagen prøvde jeg å følge opp barnehagsaken jeg allerede har skrevet om for Dagsavisen, uten å få napp i det hele tatt. Det ble fryktelig frustrerende til slutt, men kvelden endte godt da jeg passet på en av de snilleste ungene i verden mens foreldrene var på kino og så Inception.

Som de for øvrig ble svært så skuffet over, men jeg kan ikke få meg til å tro at den er dårlig. Noen som er med på kino, for eksempel neste uke?

Dagen i dag er hektisk fra start til slutt, derfor blir det bare en syltynn dagbok: På jobb følger jeg opp tre saker akkurat nå, og det er heller tvilsomt om jeg får kommet meg hjemover i firetiden.

Så kommer Show Champa-gjengen til kåken for å overnatte, det blir som tidligere nevnt en spennende opplevelse. Men jeg får ikke delt så mye av kvelden med dem; klokka sju er det nemlig klart for høstens første kamp med Manglerud/Star.

Hvordan formen er, er jeg sannelig ikke sikker på. Men jeg har mine mistanker, og de mistankene er ikke positive.

Jeg visste at Gud elsker meg, men dette overgår all fantasi.

Du spør: «Hva skjer dersom wackyalarmen til Liam går i stå, fordi PC'n restarter seg selv midt på svarteste natta på grunn av en automatisk oppdatering?»
Jeg svarer: «Jeg våkner av meg selv i 10-11-tida, om jeg er heldig, og finner ut at jeg har gått på en stygg smell, siden jeg skulle ha vært på jobb for flere deilige timer siden. I ni av ti tilfeller. For ikke å si 99 av 100.»

Vel. Automatiske oppdateringer er sannelig et verk fra Gamle-Erik selv, og den internettbaserte wackyalarmen er naturligvis like lite fan av det som undertegnede.

Men er det noe problem?

40 minutter før alarmen skulle gå av klokka kvart over sju i dag tidlig våknet jeg, registrerte at det var morgen, lot de verste tanker om forsovelse og oppsigelse herje i hjernen, før jeg altså sjekka klokka.

Stilte alarmen inn på nytt, og 40 minutter senere var jeg nesten ikke trøtt en gang.

Det er tidlig å si etter bare tre dager, men hadde jeg ikke visst bedre ville jeg nesten trodd at jeg var i ferd med å få en normal døgnrytme.

Det verste er at jeg ber til Gud hver kveld om at jeg ikke skal forsove meg. No shit, men du skal få lov til å skjelle meg ut for å be egoistiske bønner.

Over til noe helt annet: Jeg er skuffet.

Bare litt, ikke så veldig, men litt skuffet.

I sommer har jeg ikke rukket så mye annet enn å jobbe, men litt fritid har jeg da hatt, og dermed har jeg også fått lest to bøker. To fantastiske bøker, som jeg til alt overmål har lest tidligere også.

Jeg lånte nemlig en bok av Carl Hiaasen på biblioteket før sommeren, Nature Girl, og fant litt for sent ut at jeg hadde lest den før.

Men Carl Hiaasen skriver så fantastisk godt og morsomt at jeg like godt leste ut boka, og fant også fram Farlig fiske, som jeg har stående i bokhylla, og leste den også for andre gang.

Sistnevnte er om mulig enda mer morsom enn første, så et lite Hiaasen-kick fikk meg til å låne tre nye bøker på mandag.

Men her kommer skuffelsen inn i bildet. Den første er snart unnalest, og Striptease (ikke så ugudelig som den høres ut som, selv om hovedpersonen er en stripper) er langt fra like morsom som de to første. Fin krim, ja, men den nydelige, ironiske humoren er nesten borte. Ikke helt, men nesten.

Derfor er jeg skuffet, og håpr (og tror) at de to neste blir bedre.

Dette var komplett uinteressant informasjon, jeg vet det, men jeg hadde ingenting bedre å skrive om. Og jeg føler massene trenger informasjon, selv den uinteressante.

Prosjekt Nødvendig Døgnrytme har startet på en fortreffelig måte; jeg kom meg riktignok ikke i seng før midnatt i går (hvilket jo er grytidlig på kvelden for min del), og måtte også lese litt før jeg fikk sove.

Men hei, wackyalarmen var stilt inn til å hyle ut kvart over sju, og jeg våknet av meg selv fem over sju - ti minutter før alarmen, for søder.

Dermed slapp naboene å høre spetakkelet fra alarmen i dag, jeg mistenker at det gleder dem. Tro meg, lyden er uholdbar, og volumet er HØYT.

Det første jeg gjorde etter jobb i går var å stikke innom Clas Ohlson og kjøpe meg en MP3-spiller. En av de daffeste MP3-spillerne du finner på markedet, antakeligvis, jeg tror ikke det engang er shuffle-funkjson på den, men det er like fullt en MP3-spiller som gjør den nytten den skal.

Det er nemlig utrolig kjedelig å ta buss for bane og deretter T-bane hver morgen klokka halv ni, og jeg fant ut at den eneste måten å overleve på er å ha noe musikk på øret.

I går kveld rakk jeg bare å laste over litt musikk av Travis, men jeg er meget godt fornøyd med valget av band.

Jeg har skrytt av låta før, men det er få låter som starter dagen bedre enn Love Will Come Through (som du finner på YouTube her).

Og ellers, siden vi snakker om musikk, ser vi veldig fram til helga. Hvorfor vi gjør det? Fordi Show Champa, upcoming big band, skal i studio for første gang å spille inn deres første låt.

Det blir en fet opplevelse, kanskje like morsomt som det faktum at hele bandet (seks nydelige gutter) overnatter i min fortsatt 35m² store leilighet.

Fire av gutta kommer til Oslo idag for å snakke litt med studiofolka; jeg vet ikke om jeg rekker å møte dem, for jeg venter på en telefon fra Kristin Halvorsen.

Av alle.

Gled deg, kjære leser. Dagboka er tilbake i ny form, mindre blasfemisk enn noen gang, og kanskje mindre interessant enn noen gang også. Jeg mener - fire av de siste seks innleggene har ikke en gang fått noen kommentarer. Det er en skandale.

Tidligere erfaringer (da snakker vi faktisk både høsten 2009, høsten pluss litt av vinteren 2008, samt tidlig på året 2006) sier meg at dette heller ikke er en never-ending story: Antakeligvis kommer det ikke til å gå spesielt lang tid før jeg finner ut av at det blir i overkant drastisk å blogge hver eneste ukedag.

Det er nemlig det som igjen er planen; en ny dagbok fra Liams utrolig spennende liv, hver eneste dag.

Så hvorfor uansett ikke gi det et forsøk?

Samtidig er det kanskje småoptimistisk å legge opp til å bruke tid på å blogge foran pc'n etter å ha sittet på jobb åtte timer foran - pc'n.

Jeg er nemlig i gang med praksistiden som BI-student, og er utplassert i Christian IVs gate ovenfor Nationaltheateret, nærmere bestemt i ærverdige, rød-grønne Dagsavisen. Åtte til fire hver dag (greit, ni til fire for å være pinlig nøyaktig) de neste åtte ukene, det kan jo bli en interessant periode for en døgnrytme som min.

Håpet er naturligvis at jeg faktisk skal klare å legge meg tidlig om kvelden og stå opp ditto tidlig om morgenen, og første dagen (i dag) funket det overraskende greit, med hjelp av Meta Clock.

Meta Clock, altså, beste oppfinnelse siden hjulet, det er det ingen vil om. Sett på «Wacky Alarm» på full guffe klokka sju om morgenen, og du vil garantert få en minneverdig start på dagen.

Men tilbake til den nåværende jobben; jeg har jobbet som nettjournalist i snart to år, men jeg skjønner nå at nettjournalistikk og papirjournalistikk ikke akkurat er det samme.

Det er egentlig to helt forskjellige yrker.

Fra Nettavisen er jeg vant til å pøse på med saker, så fort som mulig, så mye som mulig (litt overdrevet, men litt sant). I dag har jeg skrevet én sak; resten av tiden har gått med til å prøve å finne noe nyttig å skrive om. Uten hell, for å si det pent. Forhåpentligvis blir jeg bedre med tiden, åtte uker er dog ikke spesielt god tid.

Det jeg faktisk skrev i dag kan heller egentlig ikke kalles noen sak. Sjekk sistesiden i Dagsavisen i morgen, så skjønner du hva jeg mener.

Hva jeg foretrekker av nett og papir er jeg sannelig ikke sikker på ennå, men jeg fortsetter i hvert fall med åpent sinn. Jeg har hørt det er en lur idé.