verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Tida flyr, Liam har vært i Bamble, og ragnarrok er nær. Men så var det oss bloggere da, vi lever om vi enn dør.

Mens regndråpene dundra som bare det denne morgenen satt Liam på bussen tilbake til Oslo etter to dager i Bambleland og leste VG, og fikk blant annet med seg en ny artikkel om dette temaet. Saken er forsåvidt gammel, CERN driver eksperimenter og vil gjenskape Big Bang, langt under bakken i Sveits, men ifølge skeptikerne vil dette altså fortsatt føre til et sort hull som kommer til å sluke jorden ganske så apetittelig. Liam tenker på miljøet han, vi må jo ikke ødelegge jorda bare for å se hvordan Big Bang fungerte. "Tenk på miljøet," sier Liam, og regner med alle er enige med ham. Dessverre(?) får vi ikke vite om vi dør før om flere uker, det er da hele ragnarrok-maskinen starter opp, og vi får nyte tida imens. Går det som Liam tror blir hele prosjektet utsatt i omtrent fire år, sånn at mayayenes kalender går opp i opp og verden er historie 21. desember det året. So long, and thanks for all the fish!

Jeg var hjemme i helga ja, på fredag var jeg på UngFila-møte og traff gamle og kjære kjente, lørdag morgen (tid er relativt, men mine begreper sier at kvart over tolv er morgen) satte jeg meg på bussen, og kvelden ble tilbrakt med nydelig mat og drikke sammen med gamlingene. Mamma og pappa altså, de er sprekere enn noengang, men det høres ikke like kult ut med ungdommene liksom. Søndag er kirkedag heter det visst, og jommen var jeg ikke på Arena i Porsgrunn og traff atter en gang gamle (og nye) kjente. Ålreit, ålreit.

Nå er det bedriftsøkonomi som står på planen, før turen går til Majorstuen for å se verdens nest beste fotballag spille sexy fotball på Frogner. Både Pål og Christian putta sine første mål for M/S på torsdag, og festen fortsetter altså idag.

Livet går altså videre, Marie har bursdag om tre dager, verdens beste band slår seg løs i Spektrum om ni dager, og om bare nittitre dager drar verdens beste folk til andre siden av kloden vekk fra snø og skit til sol, strand, sand og vann. Vi ses!

Hva skjer egentlig med at jeg oppdaterer hver dag nå når jeg ikke har nett engang?

Jeg må først få si at jeg syns det er skuffende å se at det bare er lillebror, av alle, som har kommentert det fantastiske poesiet nedenfor. Hadde det ikke vært stas å få være den første som fikk kommentere Mozarts aller første symfoni kanskje? Eller se Christiano Ronaldo score på sitt aller første frispark? Vel, your bad, not mine. En dag er denne gutten verdenskjent poet, jeg bare nevner det. Poet. Ikke potet.

Nå sitter jeg på desken på skolen, omringet av ikke mindre enn trettini forskjellige datamaskiner og fem telefoner, og skriver mappeoppgave i journalistikk. Det innebærer både mye googling og telefonsamtaler med Microsoft faktisk, og jeg liker det. Oppgaven består, grovt sagt, av å skrive en tittel og ingress i forbindelse med en valgfri, dagsaktuell pressemelding, og enda jeg har sittet her i to timer nå er jeg ikke ferdig. Ikke fordi jeg sliter, men fordi den skal bli bra. Si jeg er flink a!?



- Du er flink, Liam, du er veldig flink.
- Takkskarruha.

Nå må jeg imidlertid bryte opp. Det venter middag på meg hos Pål på Manglerud, så da blir det tyve minutters Dawkins-lesning på t-banen opp dit. Etter 144 sider er boka fortsatt interessant, men kanskje enda mer interessant er det at jeg merker at troa mi ikke svekkes - men styrkes faktisk. Paradoksalt kanskje, men like fullt sant. Dawkins ville nok snudd seg i graven om han visste om det, og om han hadde hatt noen grav å ligge i, nå lever han forsåvidt friskt og opplagt, men det er iallefall ikke det som var hensikten hans.

Hvis Gud virkelig er Gud, tenker jeg, så må han ha skapt universet vi lever i. Og dersom han har gjort det, så kan ikke han være en del av våre fysiske lover, fordi de fysiske lovene vi kjenner til (og noen gang kommer til å finne ut av) er begrenset til vårt univers. Det er tilogmed vitenskapsmennene enige om; om det finnes andre universer der ute, parallellt med vårt, så kan de likevel vært satt sammen av helt andre ting, under helt andre lover. Våre fysiske lover knyttes til vårt univers, og jeg er spent på hvordan Richard skal forklare hvordan han likevel kan bevise hvorfor Gud ikke eksisterer. Han har sagt han skal det, nemlig.

Nok for nå, jeg er også ganske opprørt over asylpolitikken i dette landet, men det får komme en annen gang. Nå har jeg en middag jeg må rekke!

Ode to Internet.

In a cold and frightful winterday
as the world outside tuned hazy and grey
When life itself seemed foggy and blured,
you solved the mysteries of this world

So then in a moment, in the blink of an eye
you were gone, you were lost, you were out of my sight
The Facebook, the news, it was out of control,
all that was left was a giant, complete hole

My life without you now is struggled and weak,
I can't even know if Odd Grenland streaks
another victory at Skagerak gress
without checking out the trustless TV-text

There's no way watching the Youtubes I loves a lot,
neither may I know whether my friends are online or not
I see you only in foreign places,
amongst foreign machines and foreign faces

The fellowship of ours is the whole story
of tears and blood and hope and glory
In days with "limited or no connectivity"
I stayed faithful to you and you brought back my liberty

So hear me now as I beg you, my dear
would you never, ever disappear
My evenstar, take the deepest of breaths
so could we again spend our time on the world wide web.

*

Lite å gjøre? Vel, vi har hatt tre timers forelesning i markedsøkonomiens utvikling idag.

Jeg mangler forresten fortsatt internett.

Nå skal jeg date Josva.

Sensuren hindrer sterke uttrykk i ingressen idag. Fafo, jeg er sinna.

Med en margin på 25 minutter går det som regel helt fint å komme seg fra Jutulveien 29b frem til Nydalen T og BI-bygget, gjerne med nok til til å sjekke Facebook og VG Nett for en stakkars sjel uten internett hjemme. Voldsløkka er lagt bak på ti minutter, og der kan man velge mellom å gå de siste ti minuttene eller vente på en buss som skal gå, står det ganske klart på rutetidene, tolv ganger i timen. Det vil si, hvis man har uflaks, fem minutters venting. Du kan si hva du vil om latskap, men det er kjedelig å begynne å gå for deretter å se bussen stryke forbi et minuttt senere, så derfor venter jeg gjerne de sekundene det tar før bussen kommer. Idag var jeg på holdeplassen 14.16, klar for journalist-time som begynner halv tre.

Selvfølgelig går minuttene unna, ett over halv er klokka når trynet til bussen endelig dukker opp, og her står jeg og går glipp av den første av tre timer. Det er bare irriterende.

- Slapp av Liam, det ordner seg. Tenk positivt.
- Positivt. Positivt. Såklart.
- Bedre nå?
- En-to-tre-fire-fem-seks-syv-åtte-ni-ti. Alt i orden. Livet er digg.
- Bra.

Etter skolen idag skal jeg på date med pappan min som er i Oslo den uka her, det blir ålreit. Nei, de har ikke skilt seg, det kalles jobb. Daddy DJ har prata om en fin middag, jeg syns det høres veldig ok ut og applauderer forslaget. Og en tur til storebror og kose oss med en idyllisk familiehygge. Det blir fint, vettu.

Nuvel, en halvtime til timen begynner igjen nå, jeg hiver meg over på face i mellomtida og svarer på en koselig mail. Livet er herlig, spesielt busser er en fin oppfinnelse.

Menneskærne lider av at konkurrære, thi,
det giver dem en glæde.
En vinnerglæde.

Pål Magnus Fuglset, ombord på danskebåten.

Bed.øk., Dawkins og andreplass i addecco. Here we go baby.

Jessda, nettopp ferdig med noen timer bedriftsøkonomi, og jeg får ikke helt bestemt meg om jeg skjønner det eller ikke. Det meste virker logisk og fint, men så er det noen ting som er helt fjernt. Hvorfor minus og ikke pluss foran det tallet? What the hell er IB? Innleveringsoppgave kommer om halvannen måned, den må bestås for å kunne ta eksamen i november, men hei, det ordner seg. Liam er jo skolelys.

Vi gikk på nytt tap igår, mot Sogndal denne gangen, og jammen er ikke Start plutselig forbi oss på tabellen. Bare tre poeng ned til Sandefjord er det også, jeg ber til gudene om at vi skal ordne opp i forsvaret fremover. Å, er du blitt polytheist spør du? Neida, men av prinsipp ber jeg ikke Gud om å ordne fotballresultater, så da må man ty til andre metoder.

Apropo theister osv, jeg gjorde to gode kjøp på vei hjem fra Fredrikstad. To bøker til under tohundre spenn tilsammen, to forhåpentligvis spennede bøker også. Lost-bok to var den ene, forsåvidt ikke så voldsomt dyp litteratur, men underholdende nok mens man venter på sesong 5. Har den første boken allerede, kjøpt på Heathrow eller hvor det var, og med nummer to i bokhylla, atpåtil på norsk, så satser Liam selvfølgelig på å lese nummer tre på vei til Cape Town i desember.

Den andre er nok litt mer krevende å lese, The God Delution er en svær greie på nesten 500 sider på engelsk, der Richard Dawkins' eneste mål er å få så mange som mulig til å miste troen på noe supernatural gjennom å bevise gjennom mange kapitler hvorfor idèen om Gud er en eneste stor vits. Og tro meg, det er spennende, selv om jeg bare har kommet noen kapitler på vei. Jeg har aldri visst at the Founding Fathers, George Washington, Thomas Jefferson og gutta, var sterke motstandere av religion, men det er faktisk sant. Jefferson, hvis ansikt er evig avbildet i Mt. Rushmore, var faktisk ganske ekstem. Og det er spennende å vite, at de kristne verdiene de konservative miljøene i USA mener er grunnlaget for landet, ikke fantes i det hele tatt.

Og jeg vet ikke om det skremmer meg eller gjør meg glad at jeg syns mye av det Richardboy skriver høres fornuftig ut. Jeg har aldri vært noen storfan av kristenkonservativer, og jeg tipper at smaken av dem ikke blir noe bedre trehundreogfemti sider senere. Samtidig er jeg nok en av dem Dawkins allerede har gitt opp, når han skriver om dem som har gjort opp sin mening, uansett hvor mange beviser som blir gitt dem. Jeg tror på Jesus, jeg tror livet har en mening og inneholder noe utover det vi kan se og studere. Hvorfor? Fordi jeg på en måte kan kalles det han beskriver som en PAP.

Nå skriver Dawkins riktignok om TAP'er og PAP'er i forbindelse med agnostikere, og noen agnostiker er jeg jo ikke. TAP'er (Temporary Agnosticism in Practise) er dem som ikke vet hva de skal tro, fordi de mener vi ikke har funnet ut av alt ennå, og frem til vi kan bevise om Gud finnes eller ikke er det umulig å gjøre seg opp noen mening. PAP'er (Permanent Agnosticism in Principle) derimot, er dem som mener at alle vitenskapelig beviser for eller mot en Gud ikke spiller noen rolle, fordi en Gud ikke er en del av vår fysiske og vitenskapelige verden, og kan derfor ikke bevises.

Jeg kan ikke bevise for deg at Gud finnes, selv ikke med de tilfellene der det har skjedd fysiske ting med mennesker etter forsempel bønn. Det kan helt garantert forklares på andre måter, om man gidder bruke tida si på å studere det skikkelig. Men den tryggheten han gir meg, det at han gir meg grunn til å stå opp hver eneste dag selv om tanna verker som bare f, det får meg til å tro på han, og gi livet mitt til han. Lett.

Det ble sørenmeg mye, nok for denne gang. Nettet er fortsatt nede, så når jeg først får skrevet litt blir det gulpa ut også.

Isn't it enough to see that a garden is beautiful without having to believe that there are fairies at the bottom of it too?

Douglas Adams, forfatter av Hitchhaiker's Guide to the Galaxy