verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Idag har jeg hatt en rar følelse. En slags "da var sommeren over"-følelse. Familien fra Tyskland, som har vært her oppe i to uker nå, de har dratt, Pål og Megs har dratt, neste gang jeg ser dem har jeg vel sannsynligvis flyttet til Oslo, Marie har dratt til London, den nydelige, blåe himmelen byttet plass med noen mørke uværsskyer, i alle fall littegrann, i det hele tatt - sommeren er liksom over.

Jeg vet, den er ikke det. Jeg skal fortsatt nyte noen fantastiske august-daget, jeg skal fortsatt bade i sommervarmt vann i Krogshavn, det gjenstår enda noen middager på verandaen med vannmelon til dessert - men om sommeren virkelig hadde vært over nå, så tror jeg likevel ikke jeg hadde følt meg snytt eller noe sånt. Det har vært utrolig digg. Jeg er litt som en liten unge, jeg har mange planer for sommeren, også er den over før jeg har rukket å gjøre halvparten, men likevel er jeg fornøyd.

Sommeren startet tidlig i år, ikke så veldig tidlig i Norge kanskje, men da pappa, Marie, Preben og jeg dro til sør-Frankrike i April fikk vi virkelig smaken av sommer. En uke med sol, bar overkropp og solbrennhet var akkurat det vi trengte da. Iallefall jeg.



Og hjemme i Norge igjen begynte sommeren å nærme seg for alvor, og den skuffet ikke:
- jeg har blitt brunere enn jeg var i vinter, det skal ikke så mye til, men jeg liker det likevel
- jeg fikk kyssesyken, med utslag akkurat den uka jeg ikke trengte det, men det gjorde ikke noe likevel, fordi jeg har to fantastiske foreldre
- jeg er fortsatt ikke singel, og jeg blir mer og mer sikker på at det vil ta lang, lang tid før jeg blir det - veldig lang tid! :)
- jeg har fått leilighet i Oslo, et par minutters gåtur unna storebror med familie
- jeg har spist masse vannmelon
- jeg har oppdaget mange nye, fantastiske låter, det er *flere* låter som kommer til å minne meg om denne sommeren
- jeg vet at selv om jeg flytter til oslo, så er det utrolig mange folk her hjemme i bygda som er så bra, selv om jeg aldri sier det
- jeg har spilt beachvolley, og tapt litt for mye
- jeg har spilt risk og settlers også, mer overlegen der
- jeg har vært på vealøs midt på natta og klatret i tv-masta og grillet pølser
- jeg har vært på stranda med kjæreste og familie
- jeg har vært på scenen med bandet for aller siste gang
- klokka har blitt alt for mye hver eneste kveld
- jeg har tilogmed fått kjøpt noen donaldblader
- jeg har spilt boccia med kjæresten min
- jeg har spilt boccia med familien min også
- jeg har blitt kjent med den sørafrikanske modellsvigerbroren til broren min
- storebror sier at jeg er flink i engelsk
- jeg begynner å glede meg til jeg skal til kenya
- jeg elsker jesus enda
- jeg elsker sommeren også

...foreløpig i allefall, bruker jeg lang nok tid blir klokka over 12 og det er en ny dag, men da må jeg sitte og ikke finne på noe i en time, og det tror jeg at jeg skal klare. 23. juli altså, 8 år og 1 måned siden Norge slo Brasili VM, 12 år og 1 måned siden Norge tapte mot Italia i et annet VM, du bryr deg nok ikke om noen av tingene, ihvertfall ikke når det skjedde. Men ellers har vi det bra.

I løpet av uka er jeg blitt kjent med en fantastisk type, Christoffer Jonathan heter han, er 5 år gammel, og er omtrent min aller beste venn. Snillere, kulere, tøffere type skal du lete lenge etter, ord kan ikke beskrive han. Lillebroren hans heter Erwin Natanael og er 2 år, like tøff han, like mye musikalsk som jeg er umusikalsk, og det sier ikke lite, for å si det sånn. David Andrè er den andre lillebroren, 1 år gammel og liker å læxe'n i barnevogna, har ikke prata så mye med han, men det han sier virker fornuftig, han er en allright fyr han også tror jeg.

Vannet er sinnsykt varmt, bada istad, kvikksølvet kryper nok langt over 20 i alle fall, og jeg synes det er bra jeg, selv om det aldri kan bli for varmt i vannet. Det er har vært digg vær i en god stund nå, jeg har tilbrakt det meste av tida stående eller gående på det mest gudsforlatte stedet du kan tenke deg på denne jord, ikledd en gul vaktvest, det finnes vel verre måter å leve livet på, men ikke på denne siden av Mississippi tror jeg.

Nå skal vi visst spille poker, vi spillegale* har spilt både Settlers og Risk idag, det er vel unødvendig å si at den kuleste av dem vant begge gangene. Å, kulest, sier du, hvem er kulest? Nei, det er nok meg det, svarer jeg med et glimt i øyne, et glimt som forresten sjarmerer deg i senk uten at det har noen betydning, for jeg er ikke singel, lykkelig gift er jeg ikke, men det skal du ikke bry deg om, for det blir jeg... Spore av, sier du, neida, hvor var vi? Jo, jeg vant i alle fall. Hvem som er kulest er et defineringsspørsmål, alle er da kule på hver sin måte, men man bør ikke stikke under en stol at det å like musikken til Aleksander Denstad With ikke akkurat trekker opp.

* les: Mærriboy og Preb.

Dude, klokka ble halv tolv, det er fortsatt 23. juli, nå er det poker ja, så du får ha en riktig bra dag videre, også husk at jeg er glad i deg da, seriøst, det er ikke noe jeg sier til alle liksom...

...så er det så utrolig kjipt å bli skuffa. Når det gjør fysisk vondt, når tårene presser på hos en gutt som vil late som han er tøff, når det man har trodd på plutselig ikke er så mye å stole på lenger - da er det deilig å ha litt musikk på pc'n, litt tid til å slappe av, og en pappa i himmelen som bare er der. Hele tida.

Dette innlegget het først "Et oppgjør med kristendommen".

Alt for mange minutter gikk med mens jeg prøvde å forklare alt som var feil med kristendommen. Helt til jeg satte på Where The Streets Have No Name, med U2. Hva er poenget med å skrive når jeg ikke har ord for det jeg vil si, når alt bare blir usammenhengende og uforståelig uansett.

Vet du, Jesus, jeg kommer til å kjempe hele livet for å bryte ned alle de illusjonene og gale bildene vi har av deg. Av det du krever av oss. Det du forlanger. Det er nemlig ikke mye, jeg skulle ønske at vi klarte å forstå det.

Men det er ikke alt. Jeg vil mer enn det. Jeg vil gjøre det som du gjorde. Gi håp til håpløse. Gi mat til de sultne. Kjøpe klær til de nakne. Tenne stearinlyset der det ikke finnes. Sentimentalt, som vanlig, sorry det, men jeg vil.

Where The Streets Have No Name.

Tittelen på den greia her er helt døv, bare for å ha sagt det, jeg er ikke kommunist, stemmer Arbeiderpartiet gjør jeg heller ikke, men setningen bare dukka opp i huet mitt når jeg logga inn på blogger, også tenkte jeg at dette er en overskrift som klinger. Ikke noe mer enn det.

Jess.

Det er lenge siden sist nå, mye har skjedd, ikke fullt så mye som skulle kunne interessere akkurat deg, men i og med at du leser bloggen min, med en policy om at du får lese det som står her, så... ja, bare les du. Ditt svin.

Jeg har kyssesyken, dansken på legevakta kikka på meg i cirka niogtyve sekunder sekunder før han ga meg litt penicilin og sa jeg hadde halsbetennelse. Hvor mye han har betalt for legebeviset eller -sertifikatet eller hva man har for å være lege aner jeg ikke, men utdanna kan han i alle fall ikke være. Danske. Kommer ikke noe godt fra de.

Men heisann - hva gjør det å være syk når man har en mamma? Seriøst, liksom, mamma har sliti og holdt på med meg som har sippi og klagd, vannmelon har jeg fått hver eneste dag, og jeg har egentlig følt meg som en hertug eller greve eller noe sånt kult. Mamma og pappa - takk skal dere ha i all evighet!

Fikk nesten dårlig samvittighet for at jeg tok toget til Hamar på lørdagen, følte meg nemlig frisk som en fisk da, og tok en tur på Ufestivalen på Hedmarktoppen. Angrer ikke, selv om jeg vet det hadde vært digg hjemme, festivalen var like bra og enda bedre enn forventa. Mariesøster leda showet som om hun aldri hadde gjort annet, og jeg liker musikken til Ungfila veldig veldig godt.

Så nå sitter vi her foran PC'en. Jo, sant det, jeg sitter her foran PC'en, det er bare så gøy å omtale seg selv i flertall. Jeg sitter her foran PC'en, hører på Delirious?, og funderer over viktige ting som livet og døden og vannkokere.

Vet du, jeg har leilighet! Høhø. Meg og min gode venn Frantic har skaffa oss leilighet på Ryen, nøklene henta Frantic idag, så nå er jeg den stolte (l)eier av en sokkelleilighet altså. Jizz, du må virkelig komme og besøke oss. Si bare fra om navn, nummer og sivil status først.

Herre og brennmaneter.

Liker du å lese? Les Haikerens guide til galaksen, den er fantastisk. Har ikke sett filmen, var på biblioteket og så på coveret, lurte på om jeg skulle låne den, men fant ut av at jeg må lese boka først. Og den er fantastisk. Svaret på livets store spørsmål er førtito, så da må vi bare finne ut av hva spørsmålet egentlig er. Jessda. Les og le.

Nattens mulm og mørke faller på, så jeg tar kvelden i dette øyeblikk, måtte alle livets store avgjørelser komme over deg i natt og bringe hell eller ulykke, et-eller-annet, jeg elsker deg uansett, for Jesus har sagt at jeg skal elske fienden min. Hehehe, le-høyt-inni-seg. Vet du, nå er jeg trøtt, så jeg bare slutter her jeg.

Hvis det er greit.
Ditt svin.