MENINGER og YTRINGER på denne bloggen representerer PÅ INGEN MÅTE min arbeidsplass; i flere tilfeller EI HELLER meg selv. Se på det som et forsøk på UNDERHOLDENDE SVADA, og INGENTING mer.
I dag har jeg nemlig jobbet 9 til 22. Det blir sånn når det er krise på jobben med siste dag av overgangsvinduet, og snille Liam ofrer kino med fine folk for å sitte noen ekstra timer foran PCen.
Jeg skal ikke klage, for jeg tjener noen ekstra, sårt tiltrengte kroner.
Men du får tilgi meg for at det ikke frister så mye å skrive et langt blogginnlegg etter 13 timer foran PCen på to forskjellige jobber.
Les heller storesøster blogg. Mye mer interessant, og mye bedre skrevet.
PS. Det er én ting jeg har fullstendig kontroll på her i verden, og det er dødsdagen for prinsesse Diana. Uvisst av hvilken grunn, men datoen har prentet seg inn i hodet mitt. 31. august 1997. I dag er det 13 år siden. Så vet du det og.
Folk klager gjerne på mandager, men jeg synes ikke det er så verst, jeg. Tross alt har sola vist seg fra en av sine bedre sider over Oslo i dag; det er nesten sånn at jeg føler det er sommer ennå.
Bare nesten, riktignok, det er litt for kjølig til at det kan regnes som sommer. Men en fin start på høsten, det er det ikke tvil om at det er.
I går kveld var jeg lei, så lei at jeg bestilte raskere nett fra Get. Jeg har snyltet mye på nettet det ene året jeg har bodd på Manglerud, men nå som naboen tydeligvis har koblet ut ledningen for godt har det vært en utålmodig affære å vente på at kabelen med «Small» connection fra Get skal gjøre jobben.
Dermed bestilte jeg «Large» i stedet, og i dag var jeg innom Clas Ohlson etter jobb og kjøpte med en trådløs router til 199 kroner, men med langt høyere affeksjonsverdi.
Anyways, resultater er altså at jeg nå har et nett som i hvert fall duger til noe. Det er ikke hypermoderne fiberfart på det, akkurat, men det duger.
Og det er sweet som gull.
Ellers var helga meget fin, med søskenkveld på fredag (som jeg allerede har skrevet om i forrige post), besøk til ekteparet Nora og Josva på lørdag, og Drammen med fine folk på søndag.
Livet er - som så ofte - nydelig.
Det er nesten så jeg gleder meg til at høsten kommer for fullt med mørke kvelder og mye nedbør. Hadde vi hatt en god sommer, hadde jeg gjort det. Men nå lengter jeg litt for mye til noen late dager på stranda.
Lengdegrader, breddegrader, meridian, bueminutter, buesekunder. Ai, for en deilig kveld.
Det ble overtid i dag, mye overtid, så jeg var ikke hjemme før i 19-tida. Dagen var likevel langt fra over; storebror Christian og Menika inviterte til familieparty, og med Pål og Megan allerede på plass, ble kvelden komplett.
Hjemmelaget pizza a la Pablo. (Dog så urutinert av meg å stikke innom MacDonald's etter jobb.)
Selbuwisst. (Jeg tapte så det sang. Men innsatsen var det ingenting å si på.)
Klokka blir tolv, man gjør seg klar for å dra hjem.
Begynner å diskutere.
Drar ikke.
Denne gangen gikk det altså i lengde- og breddegrader. Vi liker å diskutere, vi gutta, og er vi først i gang er det vanskelig å stoppe.
Det hele startet med at jeg lurte på hvor konkret en koordinat med grader, minutter og sekunder kan beskrive hvor i verden man befinner seg, og Pål brukte cirka en halv time på å kverulere og spørre om hva jeg egentlig mente.
Vi fant det ut til slutt, og fant også ut at avstanden mellom både lengdegrader og breddegrader varierer ut fra hvor på kloden man befinner seg. Og at én nautisk mil er gjennomsnittsavstanden mellom hvert breddeminutt. Og at vi er ganske sære.
Nedtur én: Det regner hele dagen. Paraplyen glemmes igjen på jobb (igjen). Man blir våt.
Nedtur to: Stresser som en hund for å rekke fotballkampen (Manglerud/Star, som nevnt i gårsdagens post).
Nedtur tre: Pål og jeg kommer til Skeid-banen, hvor vi skal spille. Finner ut at vi stiller med ti spillere. En av dem er skadet, og skulle egentlig ikke spilt. Det blir ni og en halv.
Nedtur fire: Kampen spilles på grus. Grus. Ikke kunstgress, ikke gress, ikke en gang vanlig grus - nei, søle, fordi det har regnet hele dagen. Vanndammer overalt.
Nedtur fem: Lysken er vond et langt år. Klarer nesten ikke løpe. Synes synd på meg selv.
Nedtur seks: Vi taper. 10-1. Ti-én.
Opptur én: Jeg scorer vårt eneste mål. På hodet, med en vakker stuss. På innlegg fra Pål. For to kamper siden hadde jeg aldri scoret for M/S, nå har jeg scoret tre på to kamper. (Drar også på med en perle fra 20 meter, som går via keeper og i tverrligger. Den hadde fortjent en bedre skjebne.)
Opptur to: Kald cola når jeg kommer hjem. Ja, jeg har diabetes, men noen ganger er det unntakstilstand.
Opptur tre: I morgen er det helga.
Opptur fire: Denne. En låt som dette redder verdens verste dag. Ikke det at dagen har vært så forferdelig, det er bare påtatt klaging. Men hør på kunststykket, og la sinnet fornyes.
Vi har Peter Kovacs! Vi har Peter Kovacs! Vi har Peter Kovacs på vårt lag!
(Dette innlegget skrives idet det er tolv minutter igjen av kampen mellom FC København og Rosenborg.)
I formiddag var jeg rimelig sikker på at vi skulle miste verdens fineste rødhårete ungarer. (Nå har Rosenborg frispark i god posisjon. Rett i muren.) Belgiske Lierse ville plutselig ha tak i Peter Kovacs, vår Peter Kovacs, og jeg var innstilt på at Børvenshow skulle stå for målene de neste kampene.
Jeg er egentlig både glad og litt trist: Det er klart at Peter den store aka Chippen er viktig for Odd på topp, (er det mulig å gjøre så mange feilpasninger som RBK gjør?) men samtidig er det en erkjennelse at han ikke er evigung heller, den godeste rødhåringen.
Tre-fire millioner hadde vært gode penger i kassa, samtidig som Torgeir Børvenshow kunne utviklet seg til å bli verdens farligste spiss, men det spiller uansett ikke noen stor rolle nå.
Chippen blir.
Og vi knuser Kongsvinger på søndag. Amen.
Peder og jeg dro og traff noen fine folk i kveld, og jeg har troa på at det kan bli mange bra onsdagskvelder framover. LIFE-gruppe på Ryen hos deilige folk er pent, for å si det mildt, og for å bruke noen ålreite adjektiver. (Rosenborg presser på nå, men de klarer jo ikke å skape sjanser. Fem og et halvt minutt igjen.)
Anyways, jeg er glad det fins noe som heter Intro, og jeg håper jeg klarer å komme meg til Drammen så ofte som mulig.
Fint sted, det også.
I morgen er det Manglerud/Star som skal i ilden. Ettersom målkontoen ble åpnet i sist kamp, er jeg klar for å putte seks-sju fine kasser. Shitt! Tverrligger fra Strand! Så nært, men dog så fjernt!)
(Flere store sjanser. For en kamp!)
(To minutter igjen av overtiden. Det er kjørt nå.)
Jeg skal ikke klage, for jeg tjener noen ekstra, sårt tiltrengte kroner.
I går kveld var jeg lei, så lei at jeg bestilte raskere nett fra Get. Jeg har snyltet mye på nettet det ene året jeg har bodd på Manglerud, men nå som naboen tydeligvis har koblet ut ledningen for godt har det vært en utålmodig affære å vente på at kabelen med «Small» connection fra Get skal gjøre jobben.
Ellers var helga meget fin, med søskenkveld på fredag (som jeg allerede har skrevet om i forrige post), besøk til ekteparet Nora og Josva på lørdag, og Drammen med fine folk på søndag.
Klokka blir tolv, man gjør seg klar for å dra hjem.
Nedtur tre: Pål og jeg kommer til Skeid-banen, hvor vi skal spille. Finner ut at vi stiller med ti spillere. En av dem er skadet, og skulle egentlig ikke spilt. Det blir ni og en halv.
I formiddag var jeg rimelig sikker på at vi skulle miste verdens fineste rødhårete ungarer. (Nå har Rosenborg frispark i god posisjon. Rett i muren.) Belgiske Lierse ville plutselig ha tak i Peter Kovacs, vår Peter Kovacs, og jeg var innstilt på at Børvenshow skulle stå for målene de neste kampene.
Peder og jeg dro og traff noen fine folk i kveld, og jeg har troa på at det kan bli mange bra onsdagskvelder framover. LIFE-gruppe på Ryen hos deilige folk er pent, for å si det mildt, og for å bruke noen ålreite adjektiver. (Rosenborg presser på nå, men de klarer jo ikke å skape sjanser. Fem og et halvt minutt igjen.)