verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Jeg synes Gud gjorde mye bra når han skapte verden. Blå himmel, langstrakte strender, en varm sol - ikke å forakte.

Men alt er ikke perfekt.

(Jeg tenker ikke på den fordømte myggen, selv om den var en åpenbar tabbe. For ikke å snakke om knott. Bare tanken på de nyttesløse insektene gir meg frysninger. Dessuten hadde jeg ikke sagt nei takk til et ferdigskapt kollektivsystem. Ruter er ikke spesielt gudommelig, for å si det mildt.)

Men fortsatt er det ikke noen av de overnevnte problemene som plager meg.

Den virkelige tabben er døgnet.

Jeg mener; åtte timers søvn er jo alt, alt for lite. Men når man først våkner etter de åtte timene, er resten av døgnet også alt for kort - noe som selvsagt fører til at man er våken i lengre enn 16 timer.

Nei, jeg har den ideelle løsningen. Tolv timers søvn. 20 timer i våken tilstand. Det skulle føre til et døgn på 32 timer, en helt optimal ordning i mine øyne, med en timeplan som ville se omtrent slik ut:

00.00 - 12.00: Natta.
13.00 - 19.00: Jobb.
19.00 - 22.00: De uvurderlige timene etter jobb.
22.00 - 26.00: Middag/tid med kids for dem som har det.
26.00 - 32.00: Kveldskos/fotballkamp på tv.

Liam som statsminister, sier jeg bare. Er nemlig ikke klar for å sparke Gud fra jobben ennå.

Hei. Jeg lever.

- Så hyggelig, da gitt, sier du kanskje.
- No shit, Sherlock, svarer jeg.

Drøyt fire måneder etter siste innlegg kan jeg ikke love noen hyppig oppdatering her på bloggen, men det trenger jo ikke gå like mange evigheter mellom hver gang.

- Hva har skjedd siden sist? spør du kanskje.
- Hvorfor lurer du, din nysgjerrigper, svarer jeg.

Men la gå, det er jo litt hyggelig at folk interesserer seg for livet mitt. Siden februar har jeg blitt ferdig med BI (hurra!), og jeg har vært opptatt cirka hver eneste dag (ikke like mye hurra).

Jeg har gitt ut singel sammen med bandet mitt (hurra!), og jeg har ikke blitt noe mindre singel (ikke hurra).

KJØP SHOW CHAMPA - NEVER ENDING PÅ ITUNES

OG JEG HAR GIFTET BORT SØSTEREN MIN! HURRA!

Eller. Jeg har strengest talt ikke giftet bort søsteren min, hun har gjort det helt frivillig. Men det er like mye hurra, det.

Det er fortsatt vinter på sitt verste, kulda får blodomløpet til å stoppe opp så fort man setter leggene på utsiden av utgangsdøra.

Ikke så mye som minner om Cape Town, i hvert fall, men vi overlever.

En liten nettsjekk med lillebrors PC fikk meg til å komme over denne låta, og jeg merker jeg gleder meg noe voldsomt til 20. mars.

Og de neste ni månedene som følger.

Kjærlighet. Lidelse. Forventning. Tro. Håp. Nerver. Gåsehud. Ærefrykt. Drømmer. Lidenskap. Galskap. Skuffelse. Misunnelse. Smerte. Magi. Trofast.

Følelser.



Hele låta finner du for øvrig på Spotify.

Seriøst.

Pust inn. Pust ut. Slapp av.

Jeg har vært litt - ikke så mye, men litt - ute og reist i løpe av mitt akk, så korte liv. Kenya. Sør-Afrika. Florida. Tunisia. Egypt. Qatar. Det meste av Vest-Europa.

Og det er alltid litt kjipt når ferien er over, og det er tilbake til hverdagen.

Men i dag, da jeg og Preben ankom leiligheten min på Manglerud litt over klokka fem på ettermiddagen, fikk jeg en følelse jeg aldri har kjent før, i hvert fall ikke i forbindelse med ferier. Jeg var helt tom, det gjorde seriøst vondt i magen.

Jeg var ikke i Sør-Afrika lenger, jeg var i kalde, grå Norge.

I want to come closer.

Preben dro hjem til mor og far med sørlandsekspressen, og plutselig var jeg alene tilbake i kåken. Alvorlig trist, litt apatisk rett og slett, fordi jeg lengtet så tilbake. Syntes litt synd på meg selv. Stuck i Norge.

Så måtte jeg nesten motvillig innse det åpenbare i hele problematikken, nemlig at jeg igjen må konkludere med at jeg er en lucky bastard.

Det er ikke alle som kan skryte på seg en drøyt to uker lang ferie med familien, og savne det så når man kommer tilbake at man ikke helt vet hva man skal gjøre.

Derfor er det egentlig ikke vits i å klage, men heller bare takke hele gjengen for verdens diggeste tur. Dere er de beste, og jeg hadde ikke valgt en annen familie for alt i verden.

Også kid bro da, som jeg tilbrakte de fem siste dagene med alene - nesten helt uten å krangle, til og med. Det hadde jeg ikke trodd. Bra mann.

Og folk man blir kjent med på flyet, som gjør en litt for lang flytur flere hakk mer levelig. Sånt glemmes ikke med det første, og settes særdeles pris på.

Så er det bare opp til meg å gjøre noe med litt poeng i nå når jeg først er tilbake i kulda.

Det er ikke lett etter en sånn ferie, der man bare nyter livet maksimalt. Men det skal gå greit.

I want to come closer.


Hver kveld ble denne låta spilt. Minnene.

Vil. Ikke. Hjem.


Bilde stjålet fra Menikas blogg.