verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Dagbladet, papirutgaven - søndag 5. april 2009.

DET ER IKKE bare en kommersiell begivenhet når den irske megagruppa U2 nå har sluppet sitt første album på fire år. Det er også et religiøst fenomen. For i likhet med de foregående utgivelsene er «No Line on the Horizon» spekket med kristen teologi i en språkdrakt som selger i millionantall på verdensbasis. Fra et teologisk ståsted kan Bono betraktes som en kristen forkynner, men en prest for flere enn menigheten. Hans rockepoesi formidler religion til sekulariserte horder som sjelden setter sine ben i et gudshus.

Det er likevel ingen organisert religion i tradisjonell forstand av ordet. Bono sanker ikke inn flere medlemmer til kirkesamfunn. Religionen han og U2 iscenesetter i vår tids store katedraler - sportsarenaene - er udogmatisk og konfesjonsløs. Den minner mer om den vage religionsformen Barack Obama appelerte til gjennom presidentvalgkampanjen i USA og den guden han svor sin ed til - en gud som ikke kan avgrenses til én religiøs retning.



Likevel hagler bibelsitatene og lovsangene over publikum på U2-konserter som løfter menneskemasser til ekstase og transcenderer hverdagen deres til en særegen høytid. En stadionkonsert med disse irene tilbyr massesuggererende opplevelsesfellesskap som dyrker kristne forestillinger - for en kveld. U2s multimediashow er scene for en uforpliktende kult. U2-hymnene gir religiøse følelser for et øyeblikk - et flyktig og forbigående øyeblikk.

DEN NYLIG UTGITTE plata befester U2s posisjon som moderne trosformidlere, samtidig som den vitner om tekstskriveren og vokalisten Bono sin egen trosreise. En ring er sluttet: Bono er tilbake der han var ved begynnelsen av karrieren: I den rene lovprisningen.

Platas andre spor, «Magnificent», minner musikalsk om U2s postpunk fra begynnelsen av 1980-tallet. Tekstmessig er den strukturert rundt en tematisk akse som går igjennom hele U2s diskografi: Forholdet mellom et jeg og et du. «I was born to be with you/in this space and time,» bekjenner Bono over et teppe av bunnsolid bass- og trommekomp. At jeg'et ble født for å være sammen med et du, uttrykkes i en selvkontrollert tone. Men hvem er dette du'et? Refrenget gir typisk nok ikke noe klart svar på spørsmålet:

Only love, only love kan leave such a mark
Only love, only love can heal such a scar

Det er bare kjærligheten som kan etterlate et sånt merke og helbrede et sånt arr, forsikrer Bono i en nesten svergende tone. Hva kjærligheten refererer til er derimot fortsatt utydelig.



Låtas avsluttende ord gir en sterkere pekepinn: «Justified till we die,» introduserer den klassiske kristne frelsestanken: Mennesker er rettferdiggjort. Gud nevnes ikke eksplisitt, men rettferdiggjørelsen gjelder ifølge vokalstemmen til vi dør. «You and I will magnify», proklamerer Bono i noe som nå har tatt form av en religiøs hymne. For du'et og jeg'et vil ære «The Magnificent» - Det praktfulle. Hva er dette praktfulle? Gud?

DET SPØRSMÅLET FÅR dirre, til plata ruller videre til neste spor: «Moment of Surrender». Her fører jeg'et en dialog med Gud om overgivelsens øyeblikk som erfares «through the stations of the cross»: Korsveien - en kristen meditasjon over Jesu lidelse og død i påsken.

Klassiske U2-låter som «With or Without You» eller «Mysterious Ways» kan utmerket godt gis mening uten noen gudsforestilling, men kan også referere til den kristne Gud som er så tydelig på den siste U2-plata. Kanskje må vi helt tilbake til plata «October» fra 1981 for å finne den samme bekjennelsen. Den åpner med et refreng som ikke etterlater noen tvil:

Gloria...in te domine
Gloria...exultate
Gloria...Gloria
Oh my Lord, yeah, loosen my lips

Refrengets hovedord er hentet fra lovsangsdelen i den kristne høymessen. Musikalsk er låta bygd opp ganske likt som «Magnificent». Også i «Gloria» blir The Edge's korte gitarriff med stor klang fulgt av Bonos proklamatoriske stemme i et høyt leie. Dette gir lytteren en følelse av en vokal som forsøker å løfte seg opp mot det opphøyede. Begge står tilbake som rene bekjennelser og lovsanger. Trommenes raske puls gir en følelse av rastløshet som kjennetegner en undertone i alle Bonos anvendelser av kristen teologi og bibelske metaforer: Her er det en jeg-stemme som leter intenst.



HAN BEKJENNER, men han er også på leting. «But I Still Haven't Found What I'm Looking For» fra 1987 er et eksempel på dette vandringsmotivet. Det uttrykker først en allmenn lengsel, før du'ets identitet åpenbares: Du'et brøt lenkene og bar korset. Det er Jesus. Likevel kulminerer ikke låta i lovsang. Tvert imot gjentas et forbehold mot å hengi seg til ren lovprisning: But I Still Haven't Found What I'm Looking For.

Melodien minner om gospel, men dette er ingen sang om gleden ved å endelig ha funnet Gud. Det er ikke Gud som prises, men selve letingen.

Med «Achtung Baby» (1991) og «Zooropa» (1993) gjenerobrer U2 rockeverdenen med et melankolsk og ironisk preg, blottet for entydige religiøse bekjennelser. Du'et Bono henvender seg til er svikefullt og tiltrekkende på samme tid. I «Mysterious Ways» går religion og erotikk opp i en attraktiv enhet. Bonos bibelmetaforikk skinner stadig igjennom, men tvetydigheten er altoverskyggende og referansene i tekstene er mindre åpenbare enn noen gang. Ambivalensen til kristentroen er så stor at Bono på «The Wanderer» fra 1993 overlater vokalrollen og dialogen med Jesus til en annen rockepilgrim: Johnny Cash. Det er som om Bono ikke engang kan identifisere seg med sin egen åndelige søken.

PÅ PLATA «POP» fra 1997 er Gud simpelthen død: «Wake Up Dead Man», roper en fortvilet vokalstemme som om ropet skal vekke guden opp fra de døde. Men det skjer ikke. Ikke på «Pop». Fire år må til før den bekjennende lovsangen igjen troner over tvilen og melankolien. Hit'en «Beautiful Day» åpner albumet «All That You Can't Leave Behind» (2001) med en allusjon til profeten Jesaja (53,2): «The heart is a bloom, shoots up through the stony ground». Evangelisten Bono gjør comeback. Og med «No Line on the Horizon» har ringen sluttet. Bono er tilbake i lovsangen til den kristne gud - The Magnificent.

Som prest har jeg imidlertid vel så stor sans for Bonos svake tro som den sterke. Den svake fører ham ut på en vandring som en pilegrim hvor hans bruk av teologiske forestillinger og bibelske skriftsteder er mer nyskapende og kreativ. Tvilen etterlater mindre tydelige referanser i Bonos tekster og åpner for rom for flere tolkninger, meningsskapende rom som skråsikkerheten ville ha sperret igjen.

OG DETTE ER DYPT KRISTENT: Du'et som Bono synger til på plate etter plate kan være et menneske eller Gud. Overgangene er glidende, mulighetene mange - og denne utydeligheten er spor av det kristne trosmysteriet: Jesus er mennesket som ble Gud, en person jeg kan si «Du» til. Han er Den storslåtte - The Magnificent. Men han er også mitt medmenneske.

Idet jeg har gått forbi et annet menneske, er det nettopp tvilen i meg som vitner om den dypeste troen. Var det et menneske jeg nettopp møtte eller var det også Gud?

Det er ingen grunn til å utrope et rockeidol som Bono til helgen. Derimot er han en kreativ teolog det er verdt å lytte til for en kirke som er kalt til å kommunisere med sin egen samtid.

360° & full fest, full glede.



1. august. Göteborg. U2 360° Tour. Billettene er bestilt. Whoa, dette blir drøyt kult. For å si det sånn; dersom denne konserten blir i nærheten av denne her blir det en opplevelse for livet.



Liam skal altså på U2-konsert, sammen med lillebror, og selv om det ikke blir PopMart (som er touren videoen er hentet fra) blir det helt strålende fantastisk.

1. august, I tell ya, er datoen som er holdt av i kalenderen nå ass.

*

Jeg har ikke fått skaffet meg fri fra jobben i helga, hvilket betyr at det blir et stress fra ende til annen med jobb lørdag morgen, hjem til Stathelle lørdag ettermiddag, dåp søndag morgen, buss tilbake søndag formiddag og jobb søndag ettermiddag. Heldigvis blir Viking-Odd fulgt nøye fra PC'n på jobben, da går det jo greit.

Også skal Natalie døpes med verdens beste faddere ved sin side, det må ikke glemmes det heller. Livet er fint ass...!

U2, flystyrt og annen elendighet. Enden er nær!

Ikke så å forstå at U2 er elendighet, dersom det skulle virke sånn ut fra ingressen. Neida, flystyrt er jo elendighet, men ikke U2. U2 er fine de, og nå gir de jammen meg ut et nytt album. No Line on the Horizon heter det, og jeg har hørt gjennom det et par ganger nå. Og vet du hva, det er virkelig bra! På tross av noen snuskete anmeldelser fra norske liksomseriøse aviser mener jeg faktisk det er det beste de har gjort på lang, lang tid, kanskje så langt som tilbake til Achtung Baby og de der. Nei, det er ikke noen skikkelige hit-er på No Line..., men jevnt over er det perfekt.

Og tror du ikke de har gått over i lovsangsbransjen også, da? Når Delirious? valgte å slutte måtte
jo noen ta over. Nåvel, de har vel ikke helt tatt over enda, men sjekk ut teksten til «Magnificent», spor nummer to på plata, så skjønner du hva jeg mener.

Albumet finner du på Spotify om du har pro-konto, eller du kan vente noen uker til det er tilgjengelig i nærmeste Platekompani. Evnt. kan du laste det ned, men da må du selvsagt love å kjøpe det når det er tilgjengelig, ok?

Nok U2.

Om Boeing 737 og tyrkiske flyselskap
For drøye to uker siden fløy onkel Liam en Turkish Airlines Boeing 737 fra Istanbul. Heldigvis var det for drøye to uker siden, og til Oslo istedet for Amsterdam, for hadde han flydd sistnevnte istedet for kunne han ha blitt trykki rimelig flat idag. Jaja. Turkish Airlines; jeg syntes da det virka veldig ålreit da jeg flydde med de, men skinnet kan bedra virker det som.

Snusdagboka, del II
I formiddag en gang var jeg såpass langt nede at jeg tok frem en boks der det var noen smuler med løssnus igjen, baka det sammen til en steinhard dott, og nøt det så lenge det varte (det var ikke særlig lenge). På tross av hvor dårlig det høres ut går Rehab-o-Liam stadig fremover, og utenom det ene feilskjæret har jeg holdt meg helt clean idag. Ikke har jeg kjøpt noen boks heller, selv om det fristet rimelig mye etter fotballtreninga. Som erstatning kjøpte jeg en hamburger på Esso, men det er virkelig ikke det samme ass.

Jeg trenger backings her, hører du!?

Afrika & fußball
Jeg vet ikke noe mer om Niger, utenom at det ser litt dårligere ut igjen. Hmm. Skal, skal ikke. Skal, skal ikke. Skal.

13. plassen i år går til Sandefjord, ferdig snakka. Dermed:

13. Sandefjord
14. Aalesund
15. Start
16. Strømsgodset

En kveld sammen med Josva får meg til å tenke.

Jeg begynner å bli fan av ærlighet. Tro det eller ei, en som meg, fan av ærlighet. Men det er sant.

Også tenkte jeg på en sang som jeg liker veldig godt. På midten av 80-tallet ville Daniel Lanois, en av produsentene til U2-plata The Joshua Tree, at Bono skulle lage en gospellåt. Resultatet ble en av 80-tallets største hits, Still Haven't Found What I'm Looking For. Likevel ble den ikke bare godt mottatt i de kristne miljøene. En som fortsatt ikke har funnet det han leter etter, det er ikke en som kjenner Gud. That's obvious.

Men er det virkelig det? Jeg merker at det er noe ubeskrivelig deilig med å kunne si til Gud at nei, jeg har ikke funnet alt ennå. At det er ting jeg lengter etter som jeg ikke har fått. Ting jeg lurer på som jeg ikke har svaret på. At troa mi fortsatt ikke er fullkommen. At jeg kan være ærlig.

Så nei, jeg har ikke funnet alt, selv om jeg har funnet Gud, for å bruke en god, gammel klisjè. Jeg leter enda. Men jeg har en som går ved siden av meg mens jeg leter. Og jeg er på sporet av noe ass.