verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Liam-historien på noen få minutter (avhengig av hvor kjapt du leser).

Er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg tenkte at det kanskje var på tide med en aldri så liten presentasjon av meg selv her på bloggen. Joda, sannsynligvis vet du mer enn nok om meg fra før, og folk maser om å ikke brette ut privatlivet på nettet osv osv, men screw it. Her kommer det. Len deg godt tilbake.

In the beginning
Alt startet da jeg kom vrælende til verden den 10. november 1987, noe som ifølge almanakken var en tirsdag. Jeg husker naturligvis ikke så mye fra den dagen og ukene etterpå, så dette må ses på som en ubekreftet fact. Fattern sier likevel at det var Marie og ikke jeg som ble funnet i skogen, så jeg kan ikke annet enn å stole på det. Utenom de to gamlingene var det to storebrødre og en storesøster i familien, og jeg ble en berikelse og glede for slekta på alle mulige måter. Ihvertfall de første dagene, det er utrolig hvor lei man kan bli av kids som skriker og griner.

Utgangspunktet var naturligvis ikke optimalt; det er aldri optimalt å være med i en kristen sekt, men det tok gamlingene (les: muttern og fattern) hånd om med autoritet og genialitet, og nesten før melketennene var kommet var hele gjengen (les: familien) helskinnet ute av galskapen (les: den kristne sekta) før det var for sent.

Fem år gammel var jeg med fattern til Larvik og traff - Thor Heyerdahl!? Jess, helt sant, gamlingen var der og knuste en flaske champagne på en båt, båten skulle også hete Thor Heyerdahl, man hadde visst ikke noe fantasi når man skal gi båter navn på den tiden. Hadde det vært opptil meg skulle den fått navnet King Leonard the Greatest of All Time Ships of the Sea and Freedom to Live and Rest In Peace IV. Vel. Uansett, hendelsen satte ikke så stort preg på meg, Thor Heyerdahl strøk med ti år senere, jeg holdt ut.

Året etter kom en lillebror til verden, og heller ikke den gangen fikk jeg bestemme navnet. Preben var ok, men jeg ga min stemme til Fridtjof. Forsåvidt var det like greit for alle parter at det ikke vant frem.

1996 var kommet, og jeg var klar for min første flytur. Vel nede i Tunisia møtte jeg på ingen annen enn - Thor Heyerdahl!? Neida, ikke denne gangen, men jeg traff en ålreit fyr som ville kjøpe Marie for ti kameler. Jeg er fortsatt i tvil om vi gjorde det rette med å avslå.

Vi kom oss hjem fra Tunisia med alle mann og kvinner i behold og uten kameler i kofferten, storebrodern tok grep, og sent i 1997 ble jeg onkel for første og annen gang med fire minutters mellomrom. Christoffer og Joachim veide ikke stort mer enn en pose sukker hver; siden den gang har de spist adskillig flere sukkerposer og begynner å bli voksne menn med en eventyrlig fremtid innen filmbransjen.

Barneskolen gikk mot slutten og ungdomsskolen fulgte på, og i 9. klasse begynte jeg på konfirmasjonsundervisning der jeg begynte å bli mer kjent med en jeg hadde hørt om lenge. Sammen med Jesus fikk jeg en religion på kjøpet, og ble kjent med uttrykk som nådestolen, paktens blod, leve i synd og andre ulumskheter. Etter at den første store forelskelsen hadde lagt seg utviklet forholdet til kristendommen seg til et ambivalent elsk-hat-opplegg. Jesus, derimot, brydde seg ikke noe om det, og fortsatte å følge med meg videre. Jeg hørte et band synge om fallskjermer og at vi levde i en vakker verden, og ble både Coldplay-frelst og Jesus-frelst på omtrent samme tid.

Thor Heyerdahl døde og jeg tenkte det var på tide å gjøre noen tabber. Den nest-største kom ikke lenge etterpå. Etter ungdomsskolen valgte jeg idrettslinja på Porsgrunn videregående, og angret bittert. Men det skremte meg ikke mer enn at jeg gjorde en ny, og foreløpig den største, tabbe bare noen måneder seinere. Liam ble forelska i en jente og ble sammen med henne. Jeg tok konsekvensene av den første og nest-største tabba, slutta på skolen og flytta til Oslo for å begynne på bibelskole. FBO var ålreit, jeg dro med en god gjeng til Kenya og fikk med meg løve-sex på savannen, utdriving av demoner på landsbygda, dansing med kråkeboller i indiahavet og - Thor Heyerdahl!? Nei, Thor Heyerdahl var død.

Konsekvensene av den største tabben måtte tas; etter pluss/minus fire år sa dama takk for seg og hoppa over til en bergenser i Bergen. Det gikk opp for meg at jeg var blitt dumpa for en bergenser, og løsningen på problemet var å gjøre min tredje-største tabbe - skrive om det på bloggen. Det var ikke noen løsning i det hele tatt, alle krangla, jeg orka ikke mer og dro til Florida, nøt livet sammen med Pablo, kom tilbake til Norge, fant ut at jeg ikke var så mye bedre selv og ble sammen med - Thor Heyerdahl!? Nei, han holdt ut seks fot under bakken, jeg ble sammen med en annen, nydelig dame. Det varte relativt sett nesten like lenge som forrige gang, spesielt hvis relativt er et realtivt begrep; etter tretten dager var det slutt og jeg innså at munkeliv i kloster var mitt kall. Jeg dreit i kallet, dro til Oslo igjen og begynte på BI.

Så nå er jeg stuck her, iferd med å bli en journalist av høy klasse, spiller fotball hver onsdag og søndag, og blir onkel for fjerde gang (Ida Madeleine snek seg inn midt inni der uten at du merka det) om bare noen få uker.

Det var min historie. Hva med din?