verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

liamfuglset.blogspot.no. Where the shit is.

Athlete
Live at Union Chapel
Kjøp på iTunes
Hør på Spotify

What a pleasant round of applauce that was...
Joel Potts

Det engelske bandet Athlete har stått mitt hjerte nær siden jeg hørte låta Wires for - tja, det må vel være fem-seks år siden. Siden den gang har de gitt ut flere studioalbum, uten helt å klare å følge opp suksessen fra 2005-albumet Tourist, som faktisk gikk helt til topps på BBCs offisielle albumliste.

De siste årene har londongutta rett og slett slitt litt med å få ting til å gå rundt, og etter Black Swan fra 2009 bestemte de seg for å strippe ned konsertene sine - gjøre dem mer intime, hyggelige.

Og sist sommer bestemte de seg for å udødeliggjøre konsertopplevelsen, da de spilte inn helaftenen fra Union Chapel i Nord-London. Det er jeg glad for at de gjorde.

For deg som ikke har hørt mye av Athlete tidligere, er denne live-plata en svært hyggelig måte å hilse på dem på. De tolv låtene er et godt utvalg av deres aller beste, strippet ned på en måte som er behagelig å høre på og som er lett å like.

For oss som har hørt på dem en stund, er disse nye versjonene av sangene deres gledelig å høre. Spesielt gøy er det å høre de gamle hitene fra 2003-albumet Vehicles & Animals, som blir noen helt andre låter akkustisk. Samtidig er det noe sjarmerende med vokalist Joel Potts' prating og spøking mellom låtene.

Om det skulle være noe å trekke på, er det at et par av låtene blir fryktelig like de versjonene jeg har hørt tidligere - og derfor er lette å hoppe over. Men dette er bra. Veldig bra.

Må kjøpes: Half Light, Superhuman Touch, El Salvador, Flying Over Bus Stops

Jepp, det er lenge siden sist nå. August, for å være nøyaktig. August - september, oktober, november, desember, januar, februar, mars - det er snart syv måneder siden, det. Så lang pause har jeg aldri hatt fra bloggen.

Og jeg har egentlig ikke hatt så fryktelig stort behov for å skrive heller. Jeg mener, jeg skriver hele dagen. På jobb, altså. Og da har jeg egentlig ikke tid til å skrive på fritiden.

Men det er mulig jeg begynner igjen.

Jeg får nemlig lyst til å blogge noen ganger. Rettelse: Jeg får lyst til å anmelde. Jeg blir nemlig så inspirert av å lese andre anmelde filmer, bøker, tv-serier og musikk. Og siden jeg ser litt film og litt mer tv-serier, leser mye bøker og hører på mye musikk, får jeg lyst til å gjøre det samme.

Men jeg merker at jeg ikke skal love noe, for da blir det ofte ikke så mye ut av det.

Men vi kan jo prøve, sånn etter hvert?

Bare ikke med en gang.

For først må jeg få lov til å presentere mitt sjette onkelbarn, og min første nevø siden Christoffer og Joachim sa hei for over 14 år siden:

Leonardo Campher Fuglset. For en kid. Gleder meg til å bli kjent med deg.

Noen dagers pause, men jeg kan forklare.

Det har gått noen dager siden siste innlegg nå, uten at jeg har dårlig samvittighet for det.

Ikke trenger jeg å forklare noe, heller.

Henrik Thodesen fra Torsdag kveld fra Nydalen gjør det nemlig så mye bedre her.

Massasje
Blogging er hardt, skjønner du, og det er det å jobbe også.

Så hardt er det, at jeg akkurat nå sitter i den tidligere nevnte massasjestolen på jobben. Den er enda diggere enn jeg hadde trodd, samtidig som jeg er litt usikker på om jeg noen gang slipper ut av den.

Akkurat nå har den nemlig fanget meg rimelig greit, og driver og trykker der hvor det gjør mest vondt.

Egentlig har jeg mest lyst til å stønne av smerte, men innser at det høres rimelig uggent ut for de som jobber på rommet ved siden av.

Tidsreiser
Sjekk ut dette!

På gumtree.co.za, noe som jeg oppfatter som Sør-Afrikas svar på finn.no, er det noen som har lagt ut en sprek annonse.

Noen søker nemlig etter en en mannlig person som er seriøs angående tidsreiser, og som vil bli med på en tur tilbake til 1980-tallet. De skal dra på fredag, komme tilbake søndag. Vedkommende må ikke ha et hode som er mer enn 64 cm i omkrets.

Fantastisk.

Jeg melder meg frivillig, men siden annonsen er fjernet vet jeg ikke hvordan jeg skal ta kontakt. Please, hjelp meg.

Libya, storebror og T-bane. Mye gull i dag.

Sola skinner ute, mens nettet fråder over av avisoverskrifter om Libya, Gaddafi, Gadafi og Khadafi.

(Hvordan landets tre største aviser ikke kan bli enige om stavemåten på det navnet er for meg en gåte. Jeg foreslår heller at vi bruker den offisielle tittelen hans som rettesnor; «Guide of the First of September Great Revolution of the Socialist People’s Libyan Arab Jamahiriya». Pluss «King of Culture», det er viktig å få med.)

Anyways.

LIVE
Det er visst historiske tider, dette, det er ikke uten grunn at man følger den dramatiske krigen i Libya LIVE i Dagbladets nyhetsstudio.

Endelig skal vi bli kvitt jævelen, for søren. Vi har jo ventet på dette i så fryktelig lang tid.

Vel, her på blogspotten kunne vi faktisk ikke brydd oss mindre om Gadaffi, Gadafi, Khadafi eller hva han nå heter.

I stedet retter vi blikket mot storebror, som har bursdag i dag.

Han er fortsatt veldig, veldig ung, selvsagt, med framtiden foran seg. Dagen feirer han ved å invitere lillebror på middag, noe jeg synes er en meget eksemplarisk måte å feire bursdager på. Det skulle vært mer av dem, rett og slett. Mer av slike storebrødre, og mer av bursdagene deres.

Det mangler egentlig bare at bursdagen kan følges LIVE på nettet, men det tar vi neste år.

Kampsak
Det jeg heller kan gjøre, er å slå et slag for en kampsak som jeg mistenker også opptar storebror Pål.

Nå skal du få høre.

T-bane-strekningen mellom Brynseng og Bergkrystallen, i disse dager mer kjent som linje 4 retning øst, har i alle år vært bygget på de gamle trikkelinjene som en gang gikk samme vei.

Det betyr at T-banen aldri har kunnet kjøre med maksimal fart her, faktisk ikke i nærheten engang, fordi det ville overbelaste strømforsyningene - eller noe i den dur, jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har helt kontroll på detaljene.

Dermed har T-banen bevegd seg i sneglefart fra Brynseng til Høyenhall, og enda saktere fra Høyenhall til Manglerud - de to stasjonene som er relevante i denne sammenheng, rett og slett fordi både storebror og jeg selv bor på Manglerud - i alle år.

Sist sommer skulle problemenes tid være forbi. Da stengte de av T-banen i to måneder og plasserte oss på overfykte og svette busser for å oppgradere linja.

Frustration be my guest
Resultatet var, tro det eller ei, at banen gikk saktere enn noen gang før.

Jeg prøver inderlig og intenst å forstå hvordan de fikk det til, og jeg begriper det fortsatt ikke. Fra august 2010 til juni 2011 stoppet banen bokstavelig talt opp mellom Høyenhall og Manglerud, og strekningen på et par hundre meter gikk unna på alt for mange minutter.

Og dermed var det på'n igjen denne sommeren: T-banen stengt, buss for bane, kaos og herk, nå skulle alt fikses.

Over to måneder senere er T-banen nå åpnet igjen, riktignok lenge etter at den egentlig skulle åpne.

Og det ville være løgn å si at det er verre enn tidligere, men det er bare fordi det ikke er fysisk mulig.

Den snegler seg fortsatt avgårde, og jeg holder på å dø av frustrasjon.

Dermed er oppfordringen min, på vegne av Pål på hans bursdag, at noen i Ruter må få sparken. Til sammen fire måneder med stengning av T-banen uten at det har hjulpet en døyt er alt for mye.