verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Dagbladet kan bare gå og legge seg. Dagsavisen har skjønt det. Og om du ikke henger med på hva jeg snakker om; gå inn på iTunes-store'n din, forhåndsbestill Viva la Vida og gled deg til torsdagen!

De la nemlig verden for sine føtter med Parachutes, fortsatte triumfferden med A Rush of Blood to the Head og X&Y, og jammen - mens de fortsatt er på topp senker Coldplay skuldrene sine, serverer tretten nydelige låter fordelt på ti spor og sier enkelt og greit VIVA LA VIDA - lenge leve livet!

Plata åpner med Life in Technicolor, en instrumental som setter standaren for albumet, og følger opp med Cemeteries of London, som hadde vært en kandidat til årets godlåt, hadde det ikke vært for at det finnes så mange andre bra på denne skiva. Lost har jeg allerede hørt på noen uker, i en fantastisk, akkustisk versjon, og studioversjonen er faktisk litt skuffende, fordi jeg liker den akkustiske versjonen så godt. Med klapping og greier blir ikke låta like sentimental, og jeg er jo en sentimental særing, men jeg kan ikke klage, for vi får jo to helt forskjellige versjoner av en nydelig låt.

Så kommer 42, som jeg hadde store forventninger til, men som ved første overhøring kanskje skuffer litt. Minner litt om tittellåta X&Y fra det forrige albumet, en llåt jeg aldri helt har kunnet gi terningkast seks. Men jo mer jeg hører den, jo mer vokser 42.

Så kommer Lovers in Japan, og jeg bare koser meg. For dette er Coldplay på sitt aller, aller beste, og det sier jo ikke så rent lite. Det er en låt man bare nyter, en låt som passer til alle anledninger. Og som om ikke det er nok; sporet fortsetter med Reign of Love, som er en helt annen sang som starter 3 minutter og 56 sekunder ut i sporet, og som er nok en perle. Rolig, melankolsk, ubeskrivelig. Kan ei forklares, men bare erfares.

Så, hoho, følger Jess, og jeg tror jo egentlig ikke at noe kan bli bedre etter forrige spor, og det blir det sørenmeg. Jess, ass, det kan ikke bli bedre. Dagsavisen mente det hørtes Beatles ut, og jeg har hørt for lite Beatles til å kunne si om det stemmer eller ikke, men Dagsavisen ga plata terningkast seks, så de kan vel sine saker. Spor seks består, i likhet med forrige spor, av to helt forskjellige låter, og Chinese Sleep Chant er ikke helt der ennå, litt for kjedelig kanskje, men det gjør ikke noe, for du sitter fortsatt og er i drømmeland etter Jess.

Viva la Vida er første tittellåt, og en herlig låt jeg allerede har blitt godt kjent med siden den var tilgjengelig som singen siden mai, og jeg digger den. Fascinerende tekst og enda mer fascinerende lyder og rytmer. Fy søren, de gutta kan det å lage godmusikk. Violet Hill har jeg også rukket å bli kjent med, flere enn meg også regner jeg med, i og med at den spilles på radione hele forbaska tiden. Herlig, herlig, og jeg gleder meg allerede til å høre den live.

Strawberry Swing har ennå ikke klart å bli en kjempefavoritt, men vet du hva, jeg tror det bare er fordi jeg er satt ut av de andre godlåtene. Lillebror digger den, og jeg tipper jeg kommer til å gjøre det snart selv.

Og så ender det hele med Death And All His Friends, den andre tittellåta, og for en nydelig slutt. Det slutter egentlig ikkehelt der heller, The Escapist er Life in Technicolor på nytt, og setter punktum for en plate jeg garantert kommer til å høre om igken, og om igjen, og om igjen.

Bare som en liten oppsummering triller vi litt terninger og ender opp med:
LiT: 4/6
CoL: 5/6
Lost: 4/6
42: 4/6
LiJ: 6/6
RoL: 6/6
Yes: 6/6
CSS: 3/6
VLV: 5/6
VH: 5/6
SS: 5/6 (blir bare mer og mer glad i den, når jeg hører den nå...)
DAAHF: 5/6
TE: 5/6

VIVA LA VIDA sa vi, og la vida, livet altså, er et fantastisk konsept.