MENINGER og YTRINGER på denne bloggen representerer PÅ INGEN MÅTE min arbeidsplass; i flere tilfeller EI HELLER meg selv. Se på det som et forsøk på UNDERHOLDENDE SVADA, og INGENTING mer.
Med jobb i morgen, og ny eksamen i Makroøkonomi på onsdag mens Nyhetsjournalistikken venter på fredag, har jeg innsett at det blir lite med julekos den kommende uken.
Det går alltids an til å lese mens Sufjan står på i bakgrunnen, det er ikke det. Men julehandelen, julevasken og julebakingen (shitt, dette høres gay-ish ut merker jeg) må åpenbart ta seg en pause.
Men så, etter en ny jobbehelg, er det ferie, for feite. Om ni små dager.
Education is what remains after one has forgotten everything one learned in school. - Albert Einstein
For en stund siden lovte jeg mer samfunnsengasjement på blogspotten. Her kommer første forsøk.
På vei hjem fra eksamensforberedelser på BI idag plukket jeg opp en Aftenposten som en kar hadde etterlatt seg på t-banen. (Ja, jeg plukket opp en avis. Det gjør onkel Skrue også, og du vet inderlig godt selv hvor rik onkel Skrue er.) Jeg blar altså i avisa, og leser en liten notis om denne koselige typa:
«Mullah Krekar,» sier du, «han er vi lei av. Give us a break, likzom.»
Joda, jeg er også lei av ham. Men hvorfor i all verden er han fortsatt trygt plassert på norsk jord!?
Nå sier han i et intervju med en arabisk tv-kanal at muslimene bør få et eget land, akkurat som jødene. Om han har hørt om land som Saudi-Araba og Iran vites ikke - der blir muslimer som konverterer til kristendommen enkelt og greit forfulgt1.
Men ok, det skal han få lov til å mene.
Verre er det når han i samme intervju forklarer at han ser for seg at denne muslimske staten skal ledes av Osama Bin Laden - samme mann som uttaler blant annet at:
«Det å drepe amerikanerne og deres allierte - både militære og sivile - er en individuell plikt for enhver muslim som kan gjøre det i et hvilket som helst land.»
«Det finnes ingen dialog, utenom med våpen.»
«Hvis jeg prøver å få tak i slike våpen, gjør jeg min plikt. Det ville være en synd for muslimer å la være å få tak i våpen som hindrer de vantroe i å skade muslimer.» (Som svar på uttalelsen fra amerikanske myndigheter om at Al-Qaida ønsker å skaffe seg kjemiske våpen og atomvåpen.)2
Denne mannen vil altså Mullah Krekar, som får gå fritt rundt i gatene i Oslo og kose seg i adventstida, ha som statsoverhode i sitt eget drømmeland.
Jeg mener å huske at en viss regjering lovte at mannen skulle ut av landet? Eller er det feil?
Men jeg har det fint, altså! I dag har jeg kost meg med å lese om mediepåvirkningsteorier, det er kjempegøy.
Om du tar poenget.
Men etterpå var jeg på Oslo City, kjøpte et fantastisk lite plastjuletre (med skikkelige julelys og greier, skjønner du), og kom i gang med julehandelen også!
Så de siste timene har julemusikken (som vanlig) blitt spilt på iTunes mens jeg har pakket inn gave (til hvem sier jeg ikke, ingenting må røpes), og stemningen er høy.
Julesanger er forresten den beste oppfinnelsen siden trykkekunsten.
«Det var vel i overkant tidlig, Liam?» sier du kanskje, når du leser ingressen ovenfor. «Å nei du,» svarer jeg da.
Etter å ha feiret jula i Sør Afrika i fjor merker jeg nemlig at jeg er over gjennomsnittelig klar for desember nå. Greit nok; været er ikke mye å rope hurra for, men utenom det er det ikke mye som mangler.
I kåken spilles Sufjan Stevens fantastiske jule-CD til alle døgnets tider; Menika og Christian har skaffet meg adventslys; på søndag er det sørenmeg julegrantenning utenfor vinduet mitt, og diverse juleplaner svirrer rundt i hodet mitt også.
Julen ass, for en tid.
Og siden stemninga allerede er på plass, tenkte jeg at jeg kunne gi deg noen gode tips om hvilke gaveinnpakninger med merkelapp til onkel Liam som blir satt ekstra stor pris på dette året:
#01 // Tannlegetime - det ryktes om at Karius og Baktus befinner seg i Kongo, men det har jeg relativt liten tro på. At de herjer inne i kjeften min er det nemlig ingen tvil om, og en fattig student-Liam har ikke råd til all verdens med tannleger på døra heller.
#02 // Leilighet i en måned - 4. januar blir kåken innvadert av polakker som skal legge nytt bad. Dermed blir hele finstasen dekket av støv, guff og mennesker, og fyren som var på førbefaring i leiligheten mente at jeg absolutt burde finne meg et annet sted i fire uker.
#03 // Jorda-rundt-billett (som alternativ til overnevnte punkt) - jeg trenger ikke en annen kåk hvis jeg reiser til andre siden av kloden og rundt de første ukene av januar, nemlig.
#04 // Messi, Kaká og Zlatan - til meg? Nei takk. Til verdens fineste lag? Ja takk. Det burde ikke være så vanskelig heller, jeg kan ikke tenke meg at noen sier nei til muligheten å få spille for Odd Grenland.
#05 // Ei kjerring - men hun må være fint pakka inn, altså.
Og det var egentlig det. Takk skal du ha, på forhånd!
PS: Jeg kan allerede nå garantere at blogspotten vil leve et morsomt liv i adventstiden. Følg meg, følg med!
Strendene var langstrakte og hvite; omkranset øya med lett bølgesus og lukten av hav. Gjennomsiktig hav, men likevel så grønt. Koraller, alger, fisk i alle mulige størrelser og farger - alt var vevd sammen i det oppvarmede vannet, under en sol hvis eneste oppdrag var å skinne på det vakre i verden.
Dette var paradis.
*
Marie og jeg hang oss med på båttur i dag, den siste dagen i Egypt for denne gang. Opplegget kostet 300 pund per person, og det svei i lommeboka for to fattige studenter, det er klart. Men det var verdt det. Det var så sykt verdt det.
Mens kvikksølvet viste 27 grader, og stadig krøp oppover, kastet vi loss klokka halv ni i dag tidlig. Etter et par timer på sjøen var det fram med snorkelutstyret, og søsknene Fuglset var vitne til en verden under overflaten vi fram til da ikke kjente så fryktelig mye til. For å si det sånn: Et akvarium blir aldri helt det samme igjen.
Tilbake på båten ventet en digg middag på oss, før det store høydepunktet kom.
Paradise Island.
Bildet rettferdiggjør ingenting; det var for vakkert til å kunne beskrives. Som åpningen på innlegget forteller; det var hvite strender, grønt hav så langt man kunne se, koraller, fisker - paradis.
Der og da gikk det opp for meg at Gud må ha kost seg helt enormt da han skapte verden.
Vi ble på Paradise en god stund, før Prince Mosheh (båten vår, altså) tok oss videre. Midt på havet stoppet vi, heiv oss i vannet, og snorklet så langt vekk at verken jeg eller Marie var helt sikre på om meninga var at vi skulle tilbake til prinsen vår noen gang.
Men tilbake kom vi, og mens kapteinen siktet inn kursen tilbake mot Hurghada nøt vi solnedgangen som la seg over Egypt for siste gang denne ferien.
Bedre investerte 300 pund kan jeg ikke tenke meg.
For øvrig ble vi kjent med to nydelige svensker på turen, Frida og Oskar, som ble sammen for tre uker siden. Så kjapt kan det gå; nå er de på ferie sammen, og skal møte oss her på Cacao Bar om noen få timer.
I kveld er det nemlig kobrashow på Cacao, vi er ikke helt sikre på hva det innebærer, annet enn at Mahmood (verdens aller beste bartender) på halvstø engelsk har lovet oss at det kommer til å være levende slanger på scenen.
Det markerer i alle fall avslutningen på ferien vår, en ferie som - på tross av russere, og litt startvansker med lokalbefolkningen - har vært en ukes lang drøm.
Takk, pappa og mamma, for at dere sender oss på sånne turer av og til. Dere er de beste, rett og slett.
Og takk til Mahmood, Salah, Taha, Bakkar og Alaa, for hvilken åpenbaring dere har gjort Cacao Bar til. Dersom noen lesere av bloggen en gang skulle ta charterturen til Hurghada, står både ørkensafari, pyramidebesøk og snorkling i andre rekke - aller først skal dere besøke gutta på Cacao Bar.
I kåken spilles Sufjan Stevens 
