verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Det er mandag. Seint mandag. I morra er det skole, går mot slutten av skoleåret nå. Det skal bli ulidelig deilig med en lang ferie. Hvor lang vet jeg ikke enda. Får jeg jobb, blir skoleferien veldig lang. Har søkt på Meny, har ikke fått svar, kommer til å stikke end der i løpet av noen dager spørre. Også skal jeg søke mer. Jeg vil ha jobb. Jeg vil ikke gå på skole.

Jeg vil slenge meg på mange andre og anbefale en kar som heter Jason Upton. Musikken han lager er fantastisk, ingeting er som å slape av en mandagskveld og høre hans musikk. Det er virkelig musikk det. Sjekk ut jasonupton.com, der kan du tilogmed høre musikken. Fantastisk.

Vi hadde øvelse i dag. Bandet. Vi lagde en ny sang, en sang jeg personlig låt utrolig bra. Mulig det bare var fordi jeg var med på å lage den, ingen beskjeden gutt her, og om du ikke liker den dreper jeg deg ikke. Men jeg syns faktisk den var utrolig bra. Muligens blir det premiere på fredag. På sangen liksom. Så du får høre den. Men da må du komme på Betania. Fredag klokka 20.00. Shit, det var sant, jeg må skrive om det på christianos.no. (Sukk). Får gjøre det i morra.

Betania, ja. Christianos. Inside Outside. Jeg håper virkelig det er folksom leser den bloggen her som ikke er kristne. Ikke for det, ingenting er bedre om du er kristen. Men om du ikke er kristen... Så burde du lese det jeg skriver her. For jeg vil ikke bare anbefale deg å bli det (kristen altså). Jeg nesten bønnfaler deg. Fordi... Fordi det handler ikke om religion. Det handler ikke om bud og regler. Du har sannsynligvis hørt det her utellelige ganger før, kanskje er du lei også, men bare tenk over det. Det er et liv. Et liv så mye bedre enn det livet virker å være. Jeg vet det ikke virker sånn. Jeg vet det er mye som virker kjedelig, jeg vet det er mye som virker som dobbeltmoral. Men det livet du får lov til å leve sammen med en Gud som har skapt hele universet - det er verdt alle falske kristne, alle de som har misforstått og lever religiøst. Det å leve sammen med Gud gjør at du får et håp. En drøm. Et mål. Og du gir ikke opp. Du gir aldri i evighet opp. Om ting er vanskelig, så har du en som hjelper deg og får deg til å se lyst på ting. Om ting er bra, så har du en til å dele det med. Og det er bra, det!

Sorry, klokka er over tolv, jeg er trøtt, og det er mye tull som har kommet ut av kjef... handa mi nå. Men du får bare leve med det. Snakkes.

In God We Trust

Opplevde en utrolig bra ting forrige uke. Er ikke ment som skryt det jeg skriver her, men jeg må bare fortelle om det. Fikk nemlig beskjed om at jeg skulle preke denne fredagen, for aller første gang. På ungdomsmøte i kirka mi, som du sikkert har besøkt iblant... Og jeg hadde ikke peiling på hvordan det skulle gå. Jeg var sikker på at det meste skulle gå dårlig; alt for kort, ikke være sikker på orda jeg sa, være litt nervøs og prega av at jeg prekte for første gang. Og jeg innså hvor dødsavhengig jeg var av Gud. Endelig skjønte jeg at alt var opp til Han.

Og vet du hva? Prekna gikk ikke særlig bra. Den var for kort, jeg var ikke sikker på orda, jeg var litt nervøs... Men var det èn ting jeg lærte den kvelden, så var det at Gud, Herre over alt, ikke er avhengig av hvem som preker eller hvem som i det hele tatt gjør hva. Han fikser det Han vil. Uten å måtte bruke akkurat den og den personen.

Og det er en sang som for alltid kommer til å minne meg om den uka med forberedelser og bønneavhengighet:

"Salvation is here, salvation is here and He lives in me. Salvation is here, salvation that died just to set me free. Salvation is here, salvation is here and He lives in me. Salvation is here, cause You are alive and You lives in me!"

Idag var det noe av den mest bortkastede morgenen jeg har hatt på lenge. Jeg kom nemlig på i går (søndag) at jeg hadde prøve idag, i samfunnslære. "Ok," tenker William, "det skal vel gå bra. Bare jeg finner ut av hva jeg kan lese på." Det tenkte jeg at jeg kunne spørre Christine om, som tar samme buss som meg hver eneste dag. Neida, ikke denne dagen. Ringe noen prøvde jeg også, men fikk ikke svar. Så når bussen kom på skolen klokka 8 visste jeg fortsatt ikke hva jeg hadde prøve om. Og prøva var de to første timene.

Så det endte med at jeg gikk av bussen og tok første buss hjem til Stathelle igjen, hvor jeg ventet i ti minutter før jeg igjen tok bussen itil Porsgrunn. Og kom tidsnok til å rekke 3. time og få høre av læreren at det var forkastelig at så mange skulket prøva...

Men ikke for det, det er da digg å sove på bussen...

Paven er død. Lenge leve paven.

Nei, men for å være helt ærlig: Jeg er nok ikke enig i alt det han står for. Jeg tror ikke det finnes noen "stedfortreder" for Gud på jorda. Men Karol Wojtyla var en mann som jeg beundrer skikkelig allikevel. Han var en type som ikke brydde seg om hvilken posisjon han var i, han gjorde bare det han kunne for at andre mennesker skulle ha det bra. Han var brydde seg om enkeltpersonene, ikke folkemassene, jeg har en følelse av at det var ikke noe mere han likte enn å stoppe opp og begynne å snakke med en liten unge. Snakka med og tilga fyren som prøvde å drepe han gjorde han også.

Og du kan være så uenig med meg som du vil, men jeg tror faktisk at gamle Karol har det mye, mye bedre der han er nå.

Det gikk som jeg trodde, jeg kom aldri igang med en skikkelig oppdatering av bloggen.

Men - noen ganger får jeg lyst til å kommentere ting. Saker og ting. Som kanskje ikke angår meg, men som jeg skriver om allikevel. For eksempel som oss kristne. Hvorfor er vi så utrolig dumme iblant? Så vidt jeg husker, så sa forbildet mitt en gang at det største og høyeste budet var å elske Gud. Men et var like stort; å elske mennesker! Men gjør vi egentlig det? Eller er vi egentlig bare opptatte av at vi kristne skal virke kule, at det å være kristen skal være "fett", at lovsangen skal være kul, og at vi egentlig bare tenker på oss selv? Noen ganger, for ikke å si ofte, så er svaret ja.

Det at en ikke navngitt verdenskjent predikant lever i en svær villa med egne tjenere og eget privatfly - hvorfor? Jeg er ikke imot rikdom, jeg tror ikke svaret er å bli asketer som synes synd på seg selv. Men det evige maset om penger, penger og mammon... Jeg er så lei! Vet du hva? Du er ikke dårligere kristen av å ikke gi penger i kollekten. Selv er jeg elendig der, jeg gir svært sjeldent penger i kollekten, og jeg syns av og til det er dårlig gjort av meg, men den dagen du blir sett på som dårlig fordi du ikke gir nok penger, da starter jeg egen menighet.

Og en annen ting... Det er så mange liv som er ødelagt. Ikke av dop, ikke av alkohol (jo de tinga og, men det var ikke det jeg tenkte på), men av livet med Gud. Du hørte hva jeg sa. Eller, ikke selve livet med Gud, men det som plutselig betydde så mye mer enn livet med Gud. Da det å sende onde ånder ut av folk ble kulere og mer viktig enn å være sammen med Gud, og da vise seg frem i lovsangen var viktigere enn å lovsynge.

Og Gud - det vil ikke skje med meg, ok? Det ber jeg deg om. Jeg vil være din. For alltid. I dine armer. For du er best...