verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Blei så inspirert av at andre har gått til det skrittet å skrive i bloggen igjen at jeg gjør det samme, jeg, et halvt år etter forrige blogginnlegg.

Det som er litt kjedelig er at på den PC`n jeg bruker, så blir skrifta i bloggen så sinnsykt svær, så alt ser bare jalla ut, men det får så være.

Visste du forresten at ordet jalla kommer av det tyrkiske ordet jalloisa, som betyr fordomsfull? Du visste ikke det? Ikke jeg heller, det er klokka-to-om-natta-humor, som så ofte ikke er morsomt i det hele tatt når man leser det i fullvåken tilstand mye seinere.

Det er litt vemodig, det er nemlig høstferie nå. For skoleelever er det høstferie. For oss andre som er ute i arbeidslivet går hverdagen sin vanlige gang, med jobb og atter jobb. Ikke for det, å jobbe i barnehage er ikke det verste du kan gjøre. Det er faktisk ganske så artig. Men man blir litt lei, ja det gjør man. Men jeg skal slutte å klage.

Greit, jeg klarte det ikke. Å slutte å klage mener jeg. For som du sikkert vet, du som kjenner meg litt, så har jeg 6 - SEKS - eksamener om cirka en måned...og jeg har ikke begynt å lese på en eneste en. Shit ass, det kan gå dårlig. Det kan gå bra også, men det skal mye til. Det skal sånn cirka 1 snill Gud til. Er det for mye å forlange? Kanskje det...det er jo bare livet mitt vi snakker om.

Og sånn ellers så vil jeg bare si at Gud er god, og alt det der. Du vet det, og hvis du ikke vet det, så burde du så absolutt finne ut av åssen du får vite det, fordi det er det viktigste du kan vite i hele verden. Jeg kødder ikke lissom. For en gangs skyld ikke.

Å, jeg må bare få med det også. I går nemlig, mens jeg holdt på å sovne, så tenkte jeg på en skikkelig lite gøy ting. Jeg tenkte på hva jeg ville gjordt om jeg døde, og av en eller annen alt for kjip grunn fant ut at jeg havna det stedet jeg ikke skulle havne. Jeg blei faktisk skikkelig nervøs, for hva om jeg faktisk trodde feil, eller tenk om jeg bare hadde levd som en løgn, at jeg var tvers igjennom falsk uten at det gikk opp for meg selv? For shit ass, jeg er ikke perfekt. Ikke i nærheten, det går opp for meg mer og mer hver eneste dag.

Men så har jeg en Pappa i Himmelen, en Pappa som er drit god til å trøste. Og jeg tror jeg kommer rett sted alikevel. jeg vil bare få med meg noen flere først.


I can only imagine
When all I will do
Is forever
Forever worship You


I can only imagine.

Det er mandag. Seint mandag. I morra er det skole, går mot slutten av skoleåret nå. Det skal bli ulidelig deilig med en lang ferie. Hvor lang vet jeg ikke enda. Får jeg jobb, blir skoleferien veldig lang. Har søkt på Meny, har ikke fått svar, kommer til å stikke end der i løpet av noen dager spørre. Også skal jeg søke mer. Jeg vil ha jobb. Jeg vil ikke gå på skole.

Jeg vil slenge meg på mange andre og anbefale en kar som heter Jason Upton. Musikken han lager er fantastisk, ingeting er som å slape av en mandagskveld og høre hans musikk. Det er virkelig musikk det. Sjekk ut jasonupton.com, der kan du tilogmed høre musikken. Fantastisk.

Vi hadde øvelse i dag. Bandet. Vi lagde en ny sang, en sang jeg personlig låt utrolig bra. Mulig det bare var fordi jeg var med på å lage den, ingen beskjeden gutt her, og om du ikke liker den dreper jeg deg ikke. Men jeg syns faktisk den var utrolig bra. Muligens blir det premiere på fredag. På sangen liksom. Så du får høre den. Men da må du komme på Betania. Fredag klokka 20.00. Shit, det var sant, jeg må skrive om det på christianos.no. (Sukk). Får gjøre det i morra.

Betania, ja. Christianos. Inside Outside. Jeg håper virkelig det er folksom leser den bloggen her som ikke er kristne. Ikke for det, ingenting er bedre om du er kristen. Men om du ikke er kristen... Så burde du lese det jeg skriver her. For jeg vil ikke bare anbefale deg å bli det (kristen altså). Jeg nesten bønnfaler deg. Fordi... Fordi det handler ikke om religion. Det handler ikke om bud og regler. Du har sannsynligvis hørt det her utellelige ganger før, kanskje er du lei også, men bare tenk over det. Det er et liv. Et liv så mye bedre enn det livet virker å være. Jeg vet det ikke virker sånn. Jeg vet det er mye som virker kjedelig, jeg vet det er mye som virker som dobbeltmoral. Men det livet du får lov til å leve sammen med en Gud som har skapt hele universet - det er verdt alle falske kristne, alle de som har misforstått og lever religiøst. Det å leve sammen med Gud gjør at du får et håp. En drøm. Et mål. Og du gir ikke opp. Du gir aldri i evighet opp. Om ting er vanskelig, så har du en som hjelper deg og får deg til å se lyst på ting. Om ting er bra, så har du en til å dele det med. Og det er bra, det!

Sorry, klokka er over tolv, jeg er trøtt, og det er mye tull som har kommet ut av kjef... handa mi nå. Men du får bare leve med det. Snakkes.

In God We Trust

Opplevde en utrolig bra ting forrige uke. Er ikke ment som skryt det jeg skriver her, men jeg må bare fortelle om det. Fikk nemlig beskjed om at jeg skulle preke denne fredagen, for aller første gang. På ungdomsmøte i kirka mi, som du sikkert har besøkt iblant... Og jeg hadde ikke peiling på hvordan det skulle gå. Jeg var sikker på at det meste skulle gå dårlig; alt for kort, ikke være sikker på orda jeg sa, være litt nervøs og prega av at jeg prekte for første gang. Og jeg innså hvor dødsavhengig jeg var av Gud. Endelig skjønte jeg at alt var opp til Han.

Og vet du hva? Prekna gikk ikke særlig bra. Den var for kort, jeg var ikke sikker på orda, jeg var litt nervøs... Men var det èn ting jeg lærte den kvelden, så var det at Gud, Herre over alt, ikke er avhengig av hvem som preker eller hvem som i det hele tatt gjør hva. Han fikser det Han vil. Uten å måtte bruke akkurat den og den personen.

Og det er en sang som for alltid kommer til å minne meg om den uka med forberedelser og bønneavhengighet:

"Salvation is here, salvation is here and He lives in me. Salvation is here, salvation that died just to set me free. Salvation is here, salvation is here and He lives in me. Salvation is here, cause You are alive and You lives in me!"

Idag var det noe av den mest bortkastede morgenen jeg har hatt på lenge. Jeg kom nemlig på i går (søndag) at jeg hadde prøve idag, i samfunnslære. "Ok," tenker William, "det skal vel gå bra. Bare jeg finner ut av hva jeg kan lese på." Det tenkte jeg at jeg kunne spørre Christine om, som tar samme buss som meg hver eneste dag. Neida, ikke denne dagen. Ringe noen prøvde jeg også, men fikk ikke svar. Så når bussen kom på skolen klokka 8 visste jeg fortsatt ikke hva jeg hadde prøve om. Og prøva var de to første timene.

Så det endte med at jeg gikk av bussen og tok første buss hjem til Stathelle igjen, hvor jeg ventet i ti minutter før jeg igjen tok bussen itil Porsgrunn. Og kom tidsnok til å rekke 3. time og få høre av læreren at det var forkastelig at så mange skulket prøva...

Men ikke for det, det er da digg å sove på bussen...

Paven er død. Lenge leve paven.

Nei, men for å være helt ærlig: Jeg er nok ikke enig i alt det han står for. Jeg tror ikke det finnes noen "stedfortreder" for Gud på jorda. Men Karol Wojtyla var en mann som jeg beundrer skikkelig allikevel. Han var en type som ikke brydde seg om hvilken posisjon han var i, han gjorde bare det han kunne for at andre mennesker skulle ha det bra. Han var brydde seg om enkeltpersonene, ikke folkemassene, jeg har en følelse av at det var ikke noe mere han likte enn å stoppe opp og begynne å snakke med en liten unge. Snakka med og tilga fyren som prøvde å drepe han gjorde han også.

Og du kan være så uenig med meg som du vil, men jeg tror faktisk at gamle Karol har det mye, mye bedre der han er nå.