verdensproblemer og livet generelt - liam i oslo

Folk maser fortsatt om denne globale oppvarminga, og jeg skjønner delvis de som bor i Ghana der det kanskje kan bli for mye av det gode hvis vi fortsetter å kjøre på med co2 og bilkjøring. Men med ti grader, nydelig sol og fantastiske Athlete på mp3'en midt i januar kan jeg ikke annet enn å innrømme at det egoistiske hodet mitt setter pris på alt som kan settes pris på.

Om åtte dager er det et år siden jeg satte meg på flytoget retning Gardermoen for noen vakre uker i Kenya. Om åtte dager setter jeg meg på flytoget igjen (hvis ikke noen er snille og kjører da...). Vi snakker Florida, the sunshine state, og vi snakker NASA og Disney World og alligatorer og deilig karibisk hav og mye sånt. Meg og storebror, nobody else, med leiebil (jeg er kin på cab!) og Florida for oss selv. Minimalt med blogging de dagene der vil det kanskje bli, ikke at det utgjør noen forskjell sånn fra eller til.

Så er det tilbake til hverdagen, med jobbing på Meny i seks uker, og ellers endel på barneskolen med ungene der og leke. Trenger penger når man plutselig finner ut at man vil til Florida vet du, er bare sånn livet er. En alt for høy telefonregning er jo ikke akkurat noen bestekompis til bankkontoen min det heller.

Men klager jeg? Joa, litt til Håvard kanskje, men ikke så mye utenom det.

Bildet er forresten fra Cape Florida State Park, en av de fineste strendene i usa...

Nytt år, da, med nye muligheter, og blanke ark og det som er....

Og for noen blanke ark...

Du har sikkert fått det med deg, rykter spres rimelig kjapt har jeg følelsen av, også har du jo face og slike ting, men jeg er altså singel - igjen. Ulikt forrige gang har jeg faktisk en viss peiling på hva som foregår denne gangen, og det er jo alltid en fordel når det gjelder slike saker. Men det vil ikke si at alt bare er greit fordet.

Men vi har iallefall funnet ut, sammen egentlig, meg og Helene, at det beste ikke er at vi fortsetter å være sammen. Ikke fordi vi er så voldsomt sinna på hverandre, men fordi et forhold bør utvikle seg etter fire år, og den utviklinga har ikke kommet enda hos oss. Og det er ikke sikkert noen av oss er klare for den enda engang.

Så sånn er det.

Jeg garanterer ikke at hellybelly ikke er jenta i mitt liv, dessverre for de av dere som måtte håpe det... :) Men jeg ser på det som en sjanse til å ta ting med ro, finne ut av ting, og kanskje tilogmed, etter hvert, få lov til å begynne på nytt igjen.

Livet er fullt av muligheter, vet du. At ikke vi bare griper dem...